Hva er egentlig fremtiden innen bemannet romfart ?

En æra er snart over Foto:NASA

De siste års hendelser får en til å undre litt på fremtiden til bemannet romfart. Det ser nemlig ut til at noen aktører byttes ut, og andre kommer til. Den enorme fremgangen kinesisk romfart har hatt i de senere år ser nesten ut til å være direkte motpol til hva som skjer i USA. Nå er det snart slutt på for romfergene, og da står USA uten muligheter til å gjennomføre bemannede romferder på eget initiativ. De må da kjøpe plass av på russiske fartøy. Dette gir ett farlig miljø, der det er enkelt for russerne å kontrollere hvem og hva som skal skje i verdensrommet. Noen selvstendig amerikansk mulighet for å gjennomføre bemannede romferder er minst 5-10 år frem i tid. Og da står det nok ikke bare NASA på siden av fartøyet, som med 99 % sannsynlighet vil være en kapsel, skutt opp av en mer eller mindre ugjenvinnbar rakett. Flere og flere private aktører kommer inn på markedet med sine egne fartøy. Det finnes jo allerede kommersielle aktører som skyter opp ubemannede prosjekter, og fremtiden for det amerikanske romprogrammet ser ut til å være at de vil kjøpe tjenester fra kommersielle aktører.

Slik ser Boeing for seg fremtiden  FOTO:Boeing

For bare noen år siden var situasjonen en annen. Så lenge Constellation gikk sin skjeve gang så alt ut til å gå i orden for amerikansk romfart. De skulle utvikle fartøyer som kunne nå både Månen og Mars. De kom så langt at Orion kapselen var nesten ferdig utviklet da president Barak Obama, som følge av vanvittige overskridelser og forsinkelser i prosjektet, bestemte seg for å trekke pluggen ut av prosjektet. Lenge så det ut som Orion også skulle forsvinne ut med badevannet, men her har heldigvis NASA sett at det ikke er nødvendig å finne opp kruttet nok en gang. Det ble nemlig bestemt at en enklere versjon av Orion skal bygges og brukes som transport mellom USA og ISS. Denne er imidlertid ikke klar til bruk før tidligs 2015. Inntil da er som sagt USA avhengig av russlands godvilje, politisk og økonomisk, for å sende sine astronauter opp i verdensrommet.

ESA derimot, de har aldri tatt seg bryet med å utvikle sine egne fartøyer for bemannet romferd. Det vil si de har tatt seg bryet, men det ble aldri noe av det. Det franske romprogrammet startet på 80-tallet utviklingen av mindre utgave av en romferge. Hermes skulle den hete, og den skulle ta en besetning på 3 opp i bane rundt jorden ved hjelp av en Ariane 5 rakett. Deretter skulle den kunne lande, slik som romfergen kan, og gjenbrukes. Prosjektet ble skrinlagt i 1992, da regningen begynte å bli høyere enn romfergen ville kunne fly. Siden den gang har ESA kjøpt plasser på romfergen, og med russiske Soyuz kapsler. ESA har ingen offisiell plan om å utvikle egne fartøyer for bemannet romfart med det første.  

En Soyuz dokket med ISS    Foto:NASA

Mens alt dette har pågått, har russerne fortsatt med det de kan best, nemlig å gjenbruke en teknologi som fungerer. De har modernisert den litt underveis, men alt i alt er Soyuz kapselen den samme nå, som den var på sin første tur i 1967 der kosmonaut Vladimir Komarov omkom som følge av en feil med fallskjermene som skulle bremse kapselen før sammenstøtet med bakken. Prinsippet er det samme, men innholdet er nytt. Men er det egentlig noe galt med det? Hvorfor skal en gå vekk fra noe som er gjennomprøvd, og som fungerer? En kan godt si at en slik tankegang vil stå i veien for fremskritt, men som historien nå viser oss, så er det i hvert fall en levedyktig filosofi, ettersom det nå er russerne som sender mennesker opp til ISS. Fremtiden til russisk romfart ser ut til å hvile på denne trofaste arbeidshesten, og planen er nå å utvikle en Soyuz som kan gå i bane rundt månen.

Samtidig som USA er i fritt fall i mangel av retning innen romfartspolitikken sin, samtidig som Russland forstsetter å bruke sin gamle Soyus, har en ny aktør vist seg på banen. Kina ser ut til å fosse frem i kappløpet om å bli en ledende romfartsnasjon. Etter flere bemannede romferder, og til og med romvandring, er de nå klar for å sikte lengre. De vil til Månen og videre. Det som driver Kina er det USA mangler, nemlig penger og vilje. Kineserne ser på romfarten som ett nytt steg videre i utviklingen av landet, og av mennesket. Derfor har de viljen til å bevilge pengene som skal til for å få det til. Teknologien har de, og arbeidskraften i den kommunistiske republikken er billig. Hvor langt de vil nå er uvisst, men det ser i hvert fall ut som de per dags dato har ett klart og tydelig fokus, og at de vil nå dette. De har en romstasjon som skal påbegynnes i 2011, og de har faktisk måtte endre tidsplanene for utforskningen av Månen i det siste. De har kommet lengre enn antatt, og derfor måtte de fremskynde planen med noen år. Dessverre er ikke Kinesisk romfart like åpent som for eksempel amerikansk romfart, noe som gjør det vanskeligere å vite nøyaktig hva planene er, og hva som foregår der. En ting er sikkert dog; Kina er en seriøs aktør innen romfart, og ett samarbeid med Kina vil lønne seg for de som får det til.

Japansk rakett Foto:JAXA

I tillegg til disse store aktørene innen bemannet romfart er det flere aktører som lurer i kulissene. Japan, med deres organisasjon JAXA har ikke ett offisielt bemannet romprogram, men legger opp til å utvikle stabile, sikre systemer for ferder til månen og utnyttelse av månen. Hva de egentlig legger i dette er usikkert, men de har 10 astronauter, som til nå kun har fløyet med USA og Russland til ISS. I tillegg til Japan ligger Iran, Nord-Korea, India og andre aktører an til i fremtiden å konkurrere om kommersiell trafikk av satellitter og annet utstyr. Noe stor fare for at Iran eller Nord-Korea skal utvikle ett bemannet romprogram med muligheter til å frakte disse opp i verdensrommet for egen hjelp er nok liten, men ingen kan si hva det kan utvikle seg til.

Min oppfatning er at om USA skal klare å gjenerobre tronen i maktspillet om verdensrommet, og bemannet romfart, må det en enorm endring til. Ikke bare må det bevilges penger til formålet, men holdningen i det amerikanske samfunn må endres mot det den var den gangen mer enn 400 000 mennesker i NASA, pluss alle de uavhengige underkontraktørene, jobbet i ti år mot ett felles mål. En kan ikke ha ett romprogram som preges av skifte i taktikk hver gang det velges en ny president hvert fjerde år. For å nå langt fram, må en se langt fram. En må ta i bruk det sterkeste virkemidlet mennesket har, nemlig viljen. Det mennesket har vilje til å gjøre, det får det til. La oss håpe de nye planene som nå legges er litt mer langsiktige, og litt mindre preget av panikk og handlingslammelse. La oss håpe NASA og USA nok en gang kan komme tilbake som den giganten innen bemannet romfart de har vært.