Pete Conrad - Klassens Klovn - Månevandrer

Pete Conrad 1930-1999 Foto:NASA

Charles "Peter" Conrad ble født samme år som Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins, i det magiske året 1930. Men i motsetning til de tidligere nevnte astronautkollegene var ikke veien til stjernene like enkel for han. Etter å ha slitt med ADHD og dysleksi på skolen så ikke fremtiden så veldig lys ut. Men en jobb på den lokale flyplassen som altmuligmann, og en brennende interesse for mekanikk skulle snu livet hans mot stjernene. Etter å ha jobbet mot flytimer  nok til å ta sertifikat som pilot, blitt kastet ut av privatskolen han gikk på gå grunn av for dårlige karakterer og begynt på en ny skole snudde livet seg sakte til det bedre. Han fant ut at han måtte sette studiene i system, likt det han hadde når han fløy. Systemet ble: lese, ordbok og deretter notater. Slik endte han blant de beste i klassen, fikk innpass ved Princeton University, og fikk ett såkalt ROTC stipend fra forsvaret.. Etterpå fulgte de obligatoriske pliktårene i forsvaret, der han lærte å fly jetfly, og lande på hangarskip. Etterhvert ble han ansett som flink nok til å bli testpilot, noe han ikke hadde noe imot. Han fløy de nyeste, råeste og ikke minst farligste flyene helt til grensen av hva de tålte. Av og til litt over grensene og, men slik var Pete, alltid helt på grensen.

Første forsøk på å bli astronaut endte i skuffelse da han fikk et brev i posten der det sto at han ikke var ansett som egnet til å bli astronaut på grunn av oppførsel og holdninger. Hva avslaget angår bunnet nok det hele ned i at han nektet å utføre en test som gikk ut på å sette strøm i knokene på hånden, og se hvor mye smerte de tålte. Han mente det var bare en unnskyldning for å utføre eksperimenter på folk, og hadde ingenting med flyvning å gjøre.

På sitt andre forsøk ble han i 1962 tatt opp som astronaut sammen med blant andre Neil Armstrong, Jim Lowell, Tom Stafford og John Young. Han fløy sitt første oppdrag i 1965 da han sammen med Gordon Cooper satte ny rekord med åtte dager i verdensrommet om bord i en kapsel på størrelse med forsetet i en VW Boble…

Neste flytur var i 1966 med Gemini 11 der han ble utnevnt til kaptein. sammen med Richard Gordon satte de blant annet ny høyderekord da de oppnådde en høyde på 1369km. Oppdraget tok nesten tre døgn, og var ansett som en enorm suksess

Pete ved Surveyor 3, med Månelanderen bak Foto:NASA

Nå var ”treningen” over, Månen stod for tur. Etter Michael Collins, Buzz Aldrin og Neil Armstrong hadde tatt sitt lange skritt 20 Juli 1969 var scenen duket for Pete Conrad, Alan Bean og Dick Gordon i Apollo 12. Nå skulle USA bevise at de kunne lande akkurat der de siktet, etter at Apollo 11 bommet med mange kilometer. bare sekunder etter lift-off ble Apollo 12 truffet av lynet, ikke bare en gang, men to. Besetningen holdt hodet kaldt, mens feilmeldingene haglet inne i romfartøyet. Etter at Alan Bean reddet dagen med å huske hvor en bryter de aldri ellers brukte var, og fikk endret stillingen på den, våknet fartøyet til liv igjen, og alt så normalt ut. Ferden videre gikk etter planen, og med Pete som kaptein landet de 200m fra Surveyor 3(en sonde landet av NASA tidligere for å studere månen). Oppdraget var en gigantisk suksess, og mannskapet gikk inn i historiebøkene som det morsomste mannskapet som noen ganger har gått på Månen. Pete ytret følgende da han hoppet ned fra stigen og skulle til å gå ut på Månen: "Whoopee! Man, that may have been a small one for Neil, but that's a long one for me."  

Med dette vant han ett veddemål om at han kunne si hva han ville uten at NASA blandet seg inn.

Skylab Foto:NASA

Pete hadde sitt siste oppdrag som kaptein om bord på USAs første romstasjon Skylab i 1973. Da tilbrakte han en måned der sammen med Paul Weitz og Joseph Kerwin . To ganger gikk han ut på romvandring, og mannskapet fikk mye av æren for å ha reddet romstasjonen etter at den ble skadet under oppskytningen. Dette oppholdet ble en milepæl for Pete, ettersom han første gang ble ansett som uskikket for lange opphold i rommet.

Etter astronautkarrieren jobbet Conrad noen år for ett TV selskap, før han gikk over til McDonnell Douglas der han bidro med sin kunnskap til å skape nye flytyper. I 1996 var han også med å sette en ny verdensrekord da han var med å fly ett Learjet privat jetfly rundt jorden på 49t26m8s.

Dessverre kom livet han til en alt for brå slutt etter en motorsykkelulykke i 1999. Faktum er at han kunne overlevd hadde bare ambulansepersonellet sjekket han grundigere for indre skader. Kona hans har i ettertid laget ett minnefond for han der pengene går til å forske på måter å unngå at slikt skal skje igjen.

Til Pete Conrad – “If You can’t be good, be colorful !” – (2. Juni 1930 – 8.Juli 1999)