Dragon har landet

Dragon har kommet trygt tilbake til jorden etter sin seiersgang til ISS.

Mer info kommer

Dragon fremme ved ISS

Fredag formiddag ankom endelig Dragon romfartøyet ISS etter å ha fløyet under romstasjonen i går. Etter flere "tilbaketrekninger" på vei inn til stasjonen på grunn av noen små problemer med en avstandsmåler ble endelig romfartøyet fanget av robotarmen på ISS utpå ettermiddagen. Dette markerte en ny tid innen romfart der private kommersielle selskaper vil kunne sende romfartøyer opp i jordbane og utføre sammenkoblinger med andre romfartøy og installasjoner.

Etter planen skal Dragon slippes løs igjen etter at mannskapet har tømt den for lasten den har med. Etter seks dager vil romfartøyet slippes løs og entre jordens atmosfære med utstyr som skal tilbake til jorden.

Gratulerer SpaceX og NASA

Alt klart for å møte ISS i morgen

Dragon har i dag vært kun 2,5km unna ISS og dermed vist at den er i stand til å finne og å møte romstasjonen. I tilleg ble det blant annet testet at mannskapet på ISS i ett nødstilfelle kan styre Dragon. Dette ble gjort ved at mannskapet sende en kommando til Dragon om å skru på ett strobelys. Dette gikk etter planen og Dragon er nå klar for den avsluttende runden av testing før den blir sammenkoblet med ISS. Dette vil etter planen skje Fredag 25. Mai noe etter klokken to.

Det ønskes lykke til og håp om at resten av oppdraget fortsetter like bra dom det har gjort til nå.

Dragon er endelig på vei til ISS

SpaceX lyktes tirsdag morgen norsk tid omsider å sende opp sin Falcon9 rakett med Dragonkapselen som trolig blir den første kommersielle romfartøy som har besøkt ISS dersom sammenkoblingen finner sted som planlagt fredag.

Selve oppskytningen ble utsatt to døgn etter at en ventil ikke gjorde jobben sin slik at trykket i motor nummer 5 ble høyere enn antatt etter at motoren startet ved oppskytningsforsøket lørdag. Det så ut som det skulle bli oppskytning da motorene tente mot nattehimmelen i Florida, for noen sekunder senere å slukke etterfulgt av intens radioprat for å sikre fartøyet der det stod med fulle drivstofftanker. SpaceX fant raskt feilen, og etter bare to døgn var raketten klar til ett nytt forsøk. Denne gangen gikk det altså etter planen.

Per i dag Onsdag har alle tester vært vellykket og det ser ut som det blir sammenkobling med ISS fredag. 

Fortsettelse følger...

Ny utsettelse for SpaceX

Den planlagte oppskytningen av Dragon kapselen som etter planen skal møte og sammenkobles med ISS er nok en gang utsatt. Denne gangen til 19. Mai, med 22. Mai som alternativ dato. Nok en gang blir det fortalt at det er tvil omkring software for styringen av kapselen på den aller siste strekningen inn til romstasjonene som ikke er årsaken til utsettelsen. Dette blir den 3 utsettelsen for dette oppdraget på grunn av samme "feil".

Falcon 9 tester motorene 30.04.2012
Foto: SpaceX

Dette vil bli den andre flyvningen i rekken for Dragon kapselen etter en meget vellykket test  i desember 2010. I utgangspunktet skulle det være en prøvetur til før en slik kapsel fikk lov til å møte romstasjonen. Men siden den første gikk så bra som den gjorde har NASA og ledende myndigheter gitt SpaceX tillatelse til å slå sammen prøveflyvning nummer 2 og 3. Før Dragon får lov til å nærme seg ISS må den først vise at den er trygg å ha i nærheten. Den må vise at den tåler de påkjenningene verdensrommet gir, at den kan utføre fine manøvre, at den kan koble inn reservesystemer om noe går galt, og sist med ikke minst må den vise at den kan utføre fri drift. Fri drift vil si at kapselen ikke under noen omstendigheter vil forsøke å styre hverken retningen eller hastigheten når f.eks. robotarmen på ISS griper tak i den. Den skal også vise at den kan navigere og orientere seg selv riktig blant annet ved hjelp av GPS. Alle disse aktivitetene vil bli utført i de to dagene det tar for Dragon å ta igjen ISS i sin bane rundt jorden.

Dragon i bane
Bilde: SpaceX

Når endelig Dragon kommer til ISS skal den igjen vise at den er trygg ved å utføre flere kompliserte manøvre. En av disse er å holde seg på en gitt avstand i en gitt stilling i forhold til ISS over en periode. En annen øvelse er at Dragon kommer inn mot sammenkoblingsporten, men stopper ett godt stykke unna, for så å trekke seg forsiktig tilbake. Poenget med denne manøveren er at en vil se at kapselen klarer å forlate området rundt stasjonen uten å ødelegge noe med hverken kollisjon eller som følge av utslipp av gasser fra rakettdyser. Men til slutt vil Dragon komme helt nærme ISS og gå inn i den tidligere omtalte fri drift stillingen. Deretter til ett besetningsmedlem i ISS styre robotarmen på stasjonen slik at den får tak i Dragon og plasserer den korrekt til en sammenkoblingsport. Dersom denne manøveren går etter planen vil dette ende med den første sammenkoblingen av en privatfinansiert kapsel og romstasjonen. Dette vil på en måte bli en helt konkret start på en industri der private selskaper jobber i verdensrommet.

Dragon ankommer ISS
Bilde:SpaceX

Inne i kapselen venter det nesten 500 kilo med utstyr og forsyninger til romstasjonen. Disse må mannskapet laste av manuelt, før de fyller kapselen med utstyr og eksperimenter som skal returneres til jorden. Og det er her den virkelig store forskjellen mellom Dragon og Progress ligger. Netopp i den muligheten en Dragonkapsel har til å returnere last til jorden fremfor at den skal brenne opp i atmosfæren slik den vil i en Progress. Over ett tonn med eksperimenter og utstyr skal Dragon ha med seg tilbake til jorden når den forlater romstasjonen. Det vil foregå ved at robotarmen på ISS vil løfte den vekk, og at Dragon deretter skal forflytte seg vekk fra romstasjonen og etter hvert starte nedstigningen med å bremse seg inn i atmosfæren der den skal lande ved hjelp av fallskjermer.

Den første Dragonkapselen blir heist ombord
 etter en vellykket tur i Desember 2010 Foto:SpaceX

Vi kan jo bare håpe at det hele kommer til å gå bra, og at SpaceX ikke roter til denne viktige demonstrasjonen. Det er nok derfor de er så forsiktige med å sende opp Dragon før de har testet absolutt alle aspekter med styring og kontroll av kapselen. Men en kan jo lure litt på om de har tatt seg vann over hodet ved å slå sammen de to demonstrasjonene når raketten står på rampen og de ennå ikke er ferdig å teste softwaresystemer.

ATV 3 klar for oppskytning

Foto: ESA

Den tidligere omtalte ATV 3 er nå klar for oppskytning Fredag 23 mars klokken 0534 norsk tid. Oppskytningen vil streames live på ESA sine sider. Se link under.
I skrivende stund er raketten akkurat blitt rullet ut til oppskytningsplattformen, og alt ser bra ut i øyeblikket.

Link til LIVE STREAM hos ESA

Robonaut 2 har våknet

Dan Burbank og Robonaut 2 hilser offisielt på hverandre
Foto: NASA

Robonaut 2, roboten som tidligere er nevnt her på bloggen utførte 15.Februar 2012 det første håndtrykket mellom en robot og ett menneske i verdensrommet. Det var astronaut og kommandør på ISS Dan Burbank som fikk æren av å gjennomføre det første håndtrykket. Dette markerer nok en milepæl i Robonauts historie, og vi gleder oss til den skal settes i sving med mere avanserte oppgaver.

VIDEO av hendelsen

Oppskytning av neste ATV er utsatt to uker

Oppskytningen av det neste fartøyet i serien av automatiserte europeiske lastefartøy, ATV 3, er utsatt med to uker til rundt 23 mars. Oppskytning var planlagt til 9. mars i utgangspunktet.

Bildet viser ATV 2 som forlater ISS.
Foto:NASA

ATV 3 har fått det flotte navnet Edoardo Amaldi etter en Italiensk fysiker som har gjort store oppdagelser rundt temaer som partikkelfysikk og som i sin tid var med å starte forløperen til ESA. Grunnen til forsinkelsen er at det under en inspeksjon ble funnet uregelmessigheter i måten noe av utstyret ombord var pakket før ferden. Dette førte til at fartøyet måtte tilbake til prosesseringsrommet, delvis demonteres og åpnes, slik at problemet lot seg løse. Dette er mye arbeid for ett så lite problem, men ESA tar ingen sjanser med løse gjenstander ombord under noe så belastende som en oppskytning.

Orion strekker "vingene"

Foto: NASA

Amerikansk bemannet romfart i regi av NASA kom nylig ett steg nærmere virkeligheten, da det ble gjennomført en tast av fallskjermsystemet som skal bringe Orionkapselen trygt tilbake til jorden etter endte ferd. Testen gikk ut på å slippe en "mock-up" eller modell, av romfartøyet ut av ett lastefly i stor høyde med etterfølgende oppbremsning ved hjelp av fallskjermer før fartøyet traff bakken. Testen er ansett som viktig for å få fartøyet godkjent for bemannet romfart. I tillegg viste testen at de antakelser og beregninger gjort i forkant angående hvordan fallskjermene ville oppføre seg i luftstrømmen bak en fallende Orion-kapsel var korrekte. Fartøyet traff bakken i en hastighet av litt over 27 km/t, og tilfredstiller dermed kravet for bemannet romfart. Dette åpnet for videre testing av systemet, og vil bidra til å holde timeplanen slik at første oppskytning av ett komplett ubemannet fartøy som skal gå i bane kan finne sted i 2014 som planlagt. Om denne tidslinjen holder vil tiden vise, men inntil videre vil all trafikk til og fra ISS utføres av Russiske Soyuzfartøyer.

Robonauten har våknet til live

Bilde fra video-feed fra øynene til Robonaut  Foto:NASA

Den tidligere omtalte robonauten som ankom ISS med Discovery den 24. Februar har nå endelig blitt aktivert, og foretatt sine første bevegelser i vektløshet. I motsetning til sine menneskelige motparter skal Robonaut ikke ha opplevd hverken romsyke, eller smerter i ledd og muskler som følge av tilpasningen til vektløshet. Oppstarten skjedde 13. Oktober, og innebar de første bevegelsene av armene på den meget avanserte roboten. I testen fikk alle ledd gjennom ett forhåndsbestemt mønster med beveglser gang på gang for å "lære" Robonaut hvordan den skal bevege seg i vektløshet. Video ble også sendt tilbake til jorden fra de innebyggede kameraene inne i "øynene" til Robonaut. De ansvarlige for driften av roboten har uttalt at de slet med å holde seg profesjonelle når de så "avkommet" sitt våkne til liv i bane rundt jorden. Robonaut skal ha utført oppgavene utmerket, og helt i tråd med det som var forventet. Hvor lang tid det går før Robonaut er i aktiv tjeneste med å utføre meningsfulle oppgaver er usikkert, men vi venter i spenning.

Russisk Progress-fartøy tapt under oppskytning

Under en oppskytning av ett forsyningsfartøy til ISS i dag gikk noe galt før raketten kom opp i tilstrekkelig hastighet til å oppnå jordbane. Russiske kilder melder at fartøyet styrtet øst i Russland, og at feilen trolig oppstod i en av motorene på det tredje trinnet i raketten. ISS lider derimot ingen umiddelbar nød, da de har forsyninger før flere måneder ombord nettopp i tilfelle slikt skal skje.  <br/>  <br/> Dette er siste mislykkede oppskytning i en måned preget av mange feil både fra Russland og Kina. Kina har valgt å presse videre med sitt mål om å fly en romstasjon de nærmeste årene til tross for at også de mistet en rakett den siste uken. Hvor lenge de russiske Progress fartøyene blir stående på bakken er uvisst, men årsaken til dagens havari må finnes før neste rakett skytes opp. Raketten var av typen Soyuz og regnes før å være svært pålitelig, og brukes blant annet for å frakte mennesker opp til ISS. De siste 43 oppskytningene av Progress har vært vellykkede over de siste 11 årene.

Atlantis avslutter en 30 år lang æra i helgen

En ung Atlantis står majestetisk mot himmelen   Foto:NASA

Fredag klokken 1726 norsk tid skal etter planen romfergen Atlantis starte de enorme bærerakettene sine, og stige til himmelen på en søyle av røyk og ild for aller siste gang i historien.
Med seg har den en besetning på fire:

Fartøysjef Chris Ferguson
Pilot Doug Hurley
Ferdspesialist 1 Sandy Magnus
Ferdspesialist 2 Rex Walheim

Oppdraget er det 135. oppdraget romfergene legger ut på, og blir som sagt det siste. Romfergen Discovery, som var oppe på sin siste tur i februar/mars er allerede demontert, og arbeidet med å montere den sammen igjen før utstilling på museum er igang. Den skal i likhet med de to andre romfergene stilles ut på museer og institusjoner i USA. Når romfergene nå pensjoneres står USA uten muligheter til selv å skyte mennesker opp i verdensrommet, og vil derfor bli avhengig av å kjøpe seter på russiske romfartøyer. Det anslås at USA vil ha en selvstendig mulighet til å skyte opp mennesker rundt år 2015, men da i privat regi av flere selskaper som holder på å utvikle romfartøyer for formålet.

Værutsiktene per i dag(7/7) er heller lunkne for at det blir oppskytning i fredag, til tross for at alle andre systemer er klare etter en perfekt nedtelling helt uten feil og uforutsette hendelser. Vi kan bare ønske mannskapet lykke på ferden, og håpe at Atlantis kan sette prikken over i-en for en æra som nok aldri vil bli glemt av menneskene. En æra der mennesket kunne ta av med en rakett og lande som ett fly, en æra der mennesket gikk fra å sende testpiloter til å sende forskere opp i verdenrommet. En æra der så mange mennesker har jobbet jevnt og trutt sammen for ett felles mål over så lang tid.

Mon tro hva fremtiden bringer ?

Bildene er kommet !

De mye omtalte bildene av ISS med romfergen Endeavour sammekoblet er nå tilgjengelige på nettet ! Følg linken under for å komme direkte til NASA sitt fotogalleri om saken !

TRYKK HER 

NASA har tatt over kontrollen av JAXA's del av ISS

Som følge av det voldsomme jordskjelvet, med etterfølgende tsunami, i Japan har NASA tatt over kontrollen av den japanske delen av ISS. Dette på grunn av at kontrollsentralen i Japan ble stygt herjet av jordskjelvet. Nettopp muligheten til å gjøre ett slikt bytte av kontroll er nødvendig for å holde en så stor og kompleks struktur som ISS gående 24 timer i døgnet hele året. Derfor har også NASA utstyret som behøves for å utføre de daglige rutinene i kontrollen av den japanske delen av ISS. Hvor lenge dette skal vedvare er ukjent og avhenger nok mye av hva som skjer i Japan i tiden fremover.

Hektisk tid for ISS-mannskapet

HTV-2 fanget   FOTO:NASA

ISS-mannskapet er nå midt i en meget hektisk periode om bord, med ikke mindre enn fire fartøy som ankommer på en måned. Det hele begynte med det japanske HTV-2 lastefartøyet som ankom stasjonen 27. Januar etter å ha brukt 5 dager på å møte romstasjonen i bane rundt jorden. Den japanske farkosten har ikke utstyr om bord for å utføre en automatisk sammenkobling med ISS, men er laget for å fly nære nok til at astronautene om bord på ISS kan ta tak i den med robotarmen, og manuelt føre den opp til en ledig sammenkoblingsport. HTV-2 kom helt opp til ISS med en avstand av bare 10 meter, og holdt seg innenfor en tenkt boks i rommet slik at den kunne nås med robotarmen, noe som ble utført helt som planlagt av astronaut Cady Coleman fra Cupola-modulen om bord ISS. HTV-2 innehold rundt 4 tonn med utstyr og forsyninger, som vil bli lastet ut av mannskapet etter hvert, hvorav den hadde en utvendig last på rundt 1 tonn som etterhvert skal monteres på utsiden av romstasjonen. Etter at den er tømt vil den bli lastet full av søppel og brukt utstyr før den vil forlate romstasjonen og styrte kontrollert inn i atmosfæren slik at den og alt inni brenner opp som følge av den voldsomme varmen som utvikles.

Progress M-09-M     FOTO:NASA

Neste besøk var av russisk herkomst og ankom 29. Januar, når ett Progress M lastefartøy utførte en automatisk flyvning til romstasjonen etterfulgt av en feilfri automatisk sammenkobling. Fartøyet ble skutt opp fra Russland to dager tidligere, og føyer seg inn i rekken av russiske lasteflyvninger til ISS. Lasteskipet inneholdt ca. 1,5 tonn utstyr, mat, klær og vedlikeholdsutstyr i tillegg til ca. 450 liter vann, 50kg oksygen og nesten 1 tonn med drivstoff. Noe spesielt en liten satellitt kalt ARISSat-1 som mannskapet på ISS skal sende ut i verdensrommet under en romvandring senere. Satellitten vil sende stillbilder av jorden og spille av innspilte hilsninger på 15 språk. Akkurat som sin japanske ”kollega” vil også dette fartøyet bli lastet fullt av søppel og brukt utstyr før det blir overlatt til det store fallet tilbake til jorden som en ildkule.

Europeisk ATV       BILDE:ESA

Etter å ha tatt imot to fartøy på en uke får mannskapet nå en ”pause” på tre uker før neste gjest dukker opp i horisonten. Denne tiden vil nok bli brukt på å pakke ut utstyr og forsyninger fra de to fartøyene som allerede er ankommet. Allerede 15. Februar skal ESA skyte opp sin ATV med en Ariane 5 rakett for Fransk Guinea. ATV er ett lastefartøy i samme klasse som den japanske HTV-2. Den vil ankomme stasjonen den 23. februar, men i motsetning til sin japanske motpart vil ATV utføre en automatisk sammenkobling til stasjonen. Dette er andre gangen ESA sender ett slikt fartøy opp, og dette fartøyet er litt større enn det forrige som hadde med seg 4,5 tonn med last til ISS. ESA har valgt å gi fartøyet navnet Johannes Kepler etter den tyske matematiker, optiker og astronomen. ATV skal også gi ISS en liten dytt for å øke hastigheten for å motvirke det evige fallen nedover som følge av luftmotstanden som faktisk finnes så høyt oppe. Etter endt oppdrag vil også denne fylles med søppel og brukt utstyr før den styrtes mot jorden.

Den europeiske ATV har knapt nok utført sammenkoblingen sin før romfergen Discovery etter planen skal sette kursen opp til ISS etter en rekke utsettelser og utbedringer. Discovery utfører oppdrag STS-133 for NASA, og skulle egentlig tatt av i november 2010, men ble utsatt mange dager på grunn av vær og lekkasjer. Etter hvert ble det avdekket sprekker i strukturer på den eksterne tanken, noe som førte til at romfergen etter hvert ble rullet tilbake til VAB og det ble utfør reparasjoner på tanken for å forsterke de svake punktene. STS-133 har på grunn av alle forsinkelsene overtatt oppskytningsvinduet til STS-134 som egentlig skulle skytes opp 17.Februar. Med seg har Discovery blant annet den mye omtalte Robonaut 2 som er en robot som skal testes for å utføre enkelte oppgaver i vektløshet om bord på stasjonen, den har også med seg en modul med last som skal monteres på stasjonen. Dette vil bli det offisielle nest siste oppdraget der en romferge møter ISS i bane. Det blir muligens en ekstra oppskytning av romfergen Atlantis rundt midten av 2011, men dette avhenger av om NASA får de pengene det behøves fra myndighetene i USA.

Som en ser blir det travle tider for mannskapet på ISS fremover, så mye tyder på at de ikke kommer til å få med seg mye av Ski-VM i Oslo. Men tross alt; de har mye bedre ting å se på bare ved å ta en titt ut av vinduet sitt.

Linker:

Bilder av HTV-2 som ankommer ISS 

Animasjon av hvordan ATV fungerer

Siste oppdatering av STS-133 

Skylab - Fra fiasko til suksess

Skylab i all sin prakt   Foto:NASA

Skylab var Amerikas første romstasjon. Den ble skutt opp i 1973 med den siste Saturn V raketten som fantes etter Apollo programmet var over. Romstasjonen var laget av ett tomt rakett-trinn, og var genialt enkel i sin konstruksjon. Ett Saturn IV-B rakett trinn ble brukt til å bygge selve stasjonen. Dette trinnet bestod i all hovedsak av ett stort rør med en diameter på ca. 5,5 meter med to store tanker innvendig, og en kraftig motor i enden. Motoren ble fjernet, da den ikke var nødvendig, og den mindre oksygentanken i bunnen av trinnet ble påmontert en luftsluse, slik at den kunne bli brukt til søppellagring. Den store hydrogentanken inne i rakettrinnet ble ominnredet til ett stort beboelig volum med alle fasiliteter astronautene hadde bruk for i verdensrommet. De hadde spiserom, soverom på størrelser med klesskap, og til og med en dusj som viste seg å være tungvindt å bruke i vektløshet. Det store åpne rommet astronautene hadde å boltre seg på var så stort at det var fryktet at de kunne ble strandet midt i rommet uten mulighet å komme seg til en vegg om de var uheldige. Dermed ble det installert en stang midt i rommet, ikke ulik en lang strippestang, som astronautene raskt tok ned da de kom opp fordi den var i veien for leking i det store rommet.

På toppen av trinnet ble det montert en luftsluse/sammenkoblingsmodul som muliggjorde romvandring og sammenkobling av sitt fartøy når de kom på besøk. Denne modulen hadde to sammenkoblingsporter slik at en andre kapsel kunne bli sendt opp for å hjelpe ett eventuelt strandet mannskap, noe som heldigvis aldri ble nødvendig, selv om det var nære på. På siden av denne modulen ble det montert ett stort teleskop for solstudier, noe som gjorde at stasjonen til forveksling lignet litt på en vindmølle. For å reise opp og ned mellom stasjonen ble det benyttet Apollo kapsler som var til overs fra Apollo-programmet, og kunne frakte tre astronauter opp til opphold i rommet.

Solseilet  FOTO:NASA

Allerede før stasjonen var kommet opp i bane gikk det dessverre galt. Ett deksel over den ene vingen med solceller løsnet som følge av kraften den ble utsatt for under oppskytningen og tok med seg den ene vingen og deler av isoleringen på stasjonen. I tillegg ble den andre vingen sittende fast i en stropp fra den avrevne vingen, sli kat denne heller ikke lot seg folde ut. Dette førte til at stasjonen ikke fikk nok strøm, og at den ble veldig opphetet da den kom opp i verdensrommet. Oppskytningen av det første mannskapet ble derfor utsatt i ti dager, slik at en kunne finne ut om det fantes en løsning på problemet, eller om en skulle gi opp prosjektet. Ingeniører, astronauter og alle tenkelige mannskaper jobbet i disse ti dagene på spreng for å finne en løsning i tide, og det ble jobbet døgnet rundt for å møte tidsfristen. Det største problemet var varmen, så fremst de bare klarte å folde ut den siste solcellevingen. Flere løsninger ble funnet, og da mannskapet reiste opp 25 mai 1973 hadde de med seg en slags parasoll som skulle slås opp utenfor romstasjonen for å gi den skygge fra den sterke sola. Pete Conrad, Paul Weitz og Joe Kerwin reiste opp med en fullstappet kommandomodul med mange forskjellige forslag til løsning på de mange problemene, men det var aldri noen garanti for at de i det hele tatt kunne bruke stasjonen. Etter å ha fløyet rundt stasjonen for å inspisere skadene visuelt og med ett kamera som sendte video til jorden ble det gjort forsøk på å klippe løs den fastsatte solcellevingen, men til ingen nytte. Deretter sammenkoblet de Apollomodulen og Skylab slik at de tre astronautene kunne entre stasjonen dagen etter. Men først måtte det måles for giftige gasser i luften inne i stasjonen som følge av den intense varmen som hadde utviklet seg om bord uten isolasjon og nok strøm til å drive aircondition. Kaptein Pete Conrad uttalte at det var veldig varmt, men i det minste var det en tørr varme. Etter at parasollen var reist ut av en luftsluse beregnet på vitenskaplige oppdrag i siden av stasjonen begynte temperaturen sakt men sikkert å synke mot ett fornuftig nivå. Etter å ha kjørt stasjonen på ett minimum av strøm lyktes det til slutt astronautene å få løs den fastsatte vingen, og deretter få stasjonen opp i normalt drift. Dette første mannskapet var om bord i 26 dager før de vendte trygt tilbake til jorden.

Det andre mannskapet som fikk tilbringe tid om bord var Alan Bean, Jack Lousma og Owen Gariott. De tok av mot stasjonen 28. Juli 1973 og kom frem til en noe mer funksjonell stasjon enn det forrige mannskapet. Tiltross for parasollen satt opp av det første mannskapet var det ennå varmt om bord, noe det andre mannskapet gjorde noe med på sin første romvandring. De satte da opp ett ”seil” over den gamle parasollen som allerede sto der. Dette seilet var det som skulle til for å få også temperaturen ned, slik at stasjonen kunne drives etter planen. Mannskapet tilbrakte 58 dager om bord før de dro hjem igjen. Dette var da rekorden for hvor lenge mennesker hadde vært i rommet.

Astronautene leker ombord  Foto:NASA

Det tredje mannskapet bestod av Jerry Carr, William Pogue og Ed Gibson, og de tok av 16. november 1973 for sitt banebrytende oppdrag. Stasjonen var nå fullt beboelig, og de kunne hovedsakelig konsentrere seg om å utføre sine planlagte eksperimenter og datasamlinger. Denne tredje og siste besetningen tilbrakte totalt 83 dager i stasjonen før de forlot den. Meningen med oppdraget var primært å samle data om hvordan mennesker klarer tilpassningen til å leve i vektløshet over lengre tid. Astronautene trente hver dag, spiste nøye overvåkede dietter og måtte nesten daglig gjennom en rekke medisinske forsøk. Men takket være lærdommen en hadde lært fra de to foregående oppdragene, så kom denne besetningen ned på bakken i bedre form enn de to forrige.

Hele hensikten med Skylab var å studere menneskets tilpassning til vektløshet, og hva dette gjør med kroppen under og etter oppholdet. I tillegg ble det tatt tusenvis av bilder av solen, dens atmosfære og solstormer. Det ble tatt bilder av jordkloden for å kartlegge bruddsoner, jordbruksland, naturresurser og andre forhold, noe som hjalp landbruket, fiskeindustrien og mange andre. Foruten å ta bilder ble det tatt utallige målinger av urin, blod og andre kroppslige funksjoner. Det ble utført tester der underkroppen ble utsatt for undertrykk som fikk blodet til å same seg her så lenge at astronautene besvimte. På topp av det hele ble masse nytt utstyr testet i vektløshet, studier av edderkopper i vektløshet ble utført, og de observerte en komet fra verdensrommet.

Til slutt ble Skylab styrtet i Stillehavet ved Australia 11 juli 1979, noe som førte til noen morsomme situasjoner. Enkelte store deler som ikke brant helt opp i atmosfæren falt dessverre ned i Australias nasjonalparker, noe som førte til at USA fikk en ”bot” på 400 dollar for forsøpling av en nasjonalpark. Boten var selvsagt ment som en spøk, og ble mottatt som nettopp det, med ett smil. Skylabs arv lever videre i all den kunnskapen som ble samlet, og ikke inst i ISS. Uten kunnskapene samlet fra Skylab og fra de ennå lengre russiske stasjonsoppdragene kunne ikke ISS blitt bygget.

Discovery opp i slutten av februar

Nasa har bestemt seg for å forsterke flere av stringerene i den eksterne tanken som viste sprekkdannelser under tankeing sent i fjor. Dette srbeidet regnes med å være ferdig til at det kan foretas en oppskytning allerede 24 Februar om alt går etter planen. For at dette skal gå må ESA, JAXA, og Russland hjelpe til med å endre litt på sine tidslinjer med ankomster og pågående aktiviteter ombord på ISS.

Endeavour er flyttet til midten av april, dette for å få tid mellom oppskytningene.

Ekspedisjon 26 vel fremme på ISS

Mannskapet ombord i den tidligere nevnte Soyuz kapselen utførte en vellykket sammekobling med ISS klokken 2111 fredag (norsk tid). De tre astronautene, en amerikaner, en italiener og en russer, skal tilbringe fem måneder ombord ISS før de returnerer til jorden i mai 2011. Dette blir en hektisk periode med to romfergebesøk og flere ubemannede besøk fra forsyningsskip. I tillegg skal de markeres at det 12. April er 50 år siden Gagarin ble første menneske i verdensrommet. Om alt går etter planen skal også SpaceX sende opp en Dragon kapsel som skal fly nærme stasjonen, men ikke utføre sammenkobling.

Artikkel i VG

Video av hendelsen fra NASA TV

Nok en vellykket Soyuz oppskytning

Lift-Off  Foto:NASA

Mannskapet til ISS ekspedisjon 26 startet onsdag kveld klokken 2009 sin ferd mot ISS, der de ventes å være fremme fredag. Ferden gikk fra Baikunor Kosmodromen i Kasakhstan, fra den samme oppskytningsrampen som Gagarin for snart 50 år siden startet menneskets eventyr i verdensrommet. Mannskapet ble skutt opp om bord i en Soyuz kapsel, og turen opp i bane tok ni og ett halvt minutt. Alt gikk helt etter planen, og mannskapet så nesten avslappet ut der de satt i sine trange seter på sin ferd oppover og ut av atmosfæren. De tre om bord er en blandet gjeng, med en amerikaner, en italiener og en russer. Amerikaneren er romveteranen Catherine Coleman, som sist var i verdensrommet i 1999, Italieneren er Paolo Nespoli som også er en veteran fra ESA som sist var oppe med romfergen i 2007. Til sist er det kapteinen om bord Soyuz kapselen, russiske Dmitry Kondratyev som er førstereisgutt etter at han ble erstattet av en europeer på sin forrige planlagte ferd etter ett og ett halvt år med trening.

Mannskapsbilde    Foto:NASA

Nå skal han og de andre få oppleve verdensrommets mange vidunderlige fenomener på sitt opphold om bord til mai 2011, da de etter planen skal hjem igjen. Mens de er i rommet må de opprettholde ett strengt treningsprogram med daglige løpeturer, sykkelturer og vekttrening ombord for å opprettholde både beinmasse og muskulatur i ett slikt langt opphold. I rommet trenger ikke kroppen bruke noe særlig kraft for å forflytte seg, en trenger ikke stå oppreist, og dermed svinner en hen med tiden. Dersom astronautene ikke holder seg aktive under oppholdet vil de kunne ende med å kollapse helt når de kommer tilbake til jorden. Etter ferden vil det i tillegg bli nødvendig med rehabilitering i lengre tid før de vil være tilbake til sitt gamle fysiske nivå.

En "liten brann" ombord

Mir sett fra romfergen Atlantis  Foto:NASA

Romstasjonen Mir ble påbegynt i 1986 og tok 10 år å bygge. Stasjonen var satt opp med ett mannskap på tre, og NASA hadde i fire perioder en astronaut om bord som det tredje besetningsmedlemmet. Dette var kjent som Shuttle-Mir prosjektet, og var ett amerikansk-russisk samarbeid der amerikanske astronauter ble fløyet opp og ned med romfergen, mens de russiske kosmonautene dro opp og ned med Soyuz kapsler.  Ifølge den amerikanske astronauten Jerry Linenger som tilbrakte fem måneder om bord i Mir fra januar til mai i 1997 var hele prosjektet egentlig en måte for USA å øse penger inn i Russlands vaklende økonomi med romfarten som ett godt påskudd.

 

På det tidspunktet Linenger kom til Mir var det en gammel og nedslitt romstasjon som ventet han i rommet. Stasjonen krevde daglig vedlikehold, og det var nesten ikke en dag uten at hovedalarmen gikk i stasjonen som følge av at ett eller annet viktig system feilet. Som oftest var det strømmen, eller oksygensystemet som feilet, og mye av tiden ble tilbrakt i svært begrenset belysning for å spare strøm. I tillegg luktet det gammel kjeller om bord, og stasjonen var full av oppsamlet søppel som russerne ikke kunne ta med seg ned til jorden igjen.

En måned etter Linenger ankom ble stasjonen besøkt av en Soyuz kapsel som kom med den neste russiske Mir besetningen. Det betydde at de nå skulle være seks mann om bord i Mir i nesten en måned. Dette gjorde det trangt, og førte til at den skrantende oksygen generatoren ikke klarte å levere nok oksygen til alle. Mangelen på oksygen ble bøtet på ved å bruke ett eldre system, som bestod i å montere store beholdere med ett stoff som etter aktivering lager oksygen i en kjemisk prosess.

Etter mat den 23. Februar 1997 skulle kosmonaut Alexander Lazutkin skifte ut en slik beholder, da ulykken inntraff. Etter å ha åpnet beholderen ser han røyk sige ut av den, etterfulgt av en regelrett stikkflamme på rundt 60cm. Noe har gått galt med kjemien inne i beholderen, og den har selvantent. Det brenner nå en kraftig og ekstremt varm stikkflamme inne i en romstasjon omgitt av livsfarlig vakuum, noe som gjør det hele ekstremt farlig. Etter hvert fylles hele stasjonen av tett røyk som gjorde det umulig å se mer enn ca. 20 cm foran seg, og mannskapet må ta på seg oksygenmasker. Flere av oksygenmaskene viser seg å være defekte, noe som lett kunne ført til skader på mannskapet. Mens alarmen går, alle sirkulasjonspumpene stopper og stasjonen fylles med tykk røyk brenner det fortsatt ukontrollert i beholderen, og Valeri Korzun var kaptein om bord i overgangsperioden beordrer mannskapet å klargjøre den ene Soyuzkapselen for evakuering, mens han selv og Linenger skal bekjempe brannen med brannslukkere.

Nå er det slik at en Soyuzkapsel kun kan ta med seg tre mennesker, uansett hvordan du stabler og presser, så kan den ikke ta mer enn tre. Og ikke hvilke tre som helst, for setene om bord er forstøpte til de tiltenkte menneskene som skal sitte i den under den noe brutale landingen. For å gjøre det hele verre var de plasser på hver sin side av romstasjonen, med brannen mellom seg. Dette førte til at kun en kapsel var tilgjengelig for evakuering, noe som gjorde at minst tre av mannskapet ville omkomme om ikke brannen ble slukket. Faktum er at de hadde nok alle omkommet, ettersom ingen av dem ville forlate de andre, noe de i ettertid fortalte.

Mir betyr "Fred" og "Samfunn" på russisk   Foto:Ukjent

For å bekjempe brannen ble det brukt brannslukkere som fantes om bord. Disse hadde både skum og vann i seg, men ingenting så ut til å hjelpe. Vi snakker tross alt om en kjemisk brann som er selvforsynende, noe som gjør den nesten uslokkelig. For å gjøre det hele verre klarte inn Korzun å se brannen på grunn av røyken, og brannslukkerne fungerte som små jetmotorer under bruk, noe som gjorde det vanskelig å treffe. For å hjelpe han måtte Linenger holde han fast rundt livet, mens Linenger selv spente beina fast i sidene på en luke. Røyken var så tett at Linenger måtte riste Korzun med jevne mellomrom for å sjekke at han ennå levde.

Brannslukkerne så ikke ut til å gjøre så mye, men de var det siste håpet de hadde før brannen ville smelte seg ut av det tynne aluminiumskroget som var skillet mellom innsiden og den dødelige utsiden. Etter hvert som de gikk tomme kom resten av mannskapet med nye hele tiden. To av brannslukkerne ville derimot ikke rikke seg når mannskapet prøvde å dra dem av veggen for å ta de med seg. I ettertiden viste det seg at de aldri var blitt løsnet etter transporten på de ti årene stasjonen hadde vært der. Ingen hadde tatt seg bryet å sjekke dem.

Etter å ha tømt flere apparater på brannen døde den imidlertid ut av seg selv. Den første fasen av krisen var over, men mannskapet satt nå innesperret i en stasjon full av røyk som kunne inneholde livsfarlige gifter. Det ble derfor beordret at mannskapet skulle beholde oksygenmaskene på så lenge de varte, og deretter se an situasjonen. Sakte men sikkert ble luften renere ettersom stasjonens luftrenseanlegg jobbet på fullt, og etter hvert kunne mannskapet bytte ut oksygenmaskene med støvmasker. Nå begynte opprydningen, med full vask av stasjonen, fjerning av den utbrente beholderen, og skaderapportering. I ettertid viste det seg at flammen var så varm at metallet som beholderen var laget av smeltet, og slagg ble funnet på veggene rundt beholderen. Ingen hull var brent gjennom skroget, men en del av innsiden rundt brannstedet var ganske svartsvidd. Etter en omfattende nedvask av stasjonen for å fjerne det svarte sotlaget etter røyken måtte også mannskapet fjerne alle klærne sine, og deretter vaske seg helt ned. Ifølge Linenger var det litt av ett syn der de fløt rundt seks menn kun iført støvmasker.

Linenger etter brannen med maske Foto:NASA

Etter brannen som raskt kunne krevd seks menneskeliv ble det hele tonet ned at både Russland og NASA. De gav ut en pressemelding om ett lite branntilløp som varte i 90 sekunder, og skyltes feil bruk av utstyr. Faktum er at utstyret øyensynlig ble brukt helt riktig, og brannen varte i 14 minutter ifølge mannskapet. Bruken av disse livsfarlige kjemiske beholderne fortsatte etter at russiske romfartsmyndigheter hadde erklært dem trygge så lenge de ble brukt å nærheten av en brannslokker. Med andre ord ble det ikke gjort noe for å finne årsaken når en i stede kan endre en rutine for at det skal se tryggere ut for omverden. Ifølge mannskapet hadde dessuten brannslukkerne liten effekt på brannen, så dette ble sett på som totalt meningsløst av mannskapet.

Dette er den største offisielle brannen rapportert i verdensrommet, og holdt altså på å ta livet av seks mann om bord. Etter brannen gikk livet videre på Mir, men mannskapet var alltid litt skeptiske til de skumle kjemiske beholderne. Alle kom levde fra det uten skader foruten noen brannsår og noen blåmerker fra å ha fløyet rundt i røyken uten å se seg for. Hvilken skjebne de modige kosmonautene hadde blitt utsatt for om de ikke hadde klart å slukke brannen, eller klart å funnet oksygenmasker raskt nok er uviss, men neppe særlig positiv. Alle ble i dagene etter sjekkes jevnlig av oppdragets lege, Linenger, som fant alle friske og raske.

Mir ble med vilje sendt inn i atmosfæren 23 Mars 2001 og brant der opp etter 15 år i tjeneste. Restene landet i Stillehavet, og ligger nok der den dag i dag.

La oss bare håpe vi slipper en slik episode på ISS, og at om/når noe slikt oppstår vil det være mulig å redde hele mannskapet, eller i hvert fall slukke brannen på en skikkelig måte.

Linker:

Pressemelding em en "liten brann" 

Litt info om Mir 

Mer om Mir og Shuttle-Mir 

Mir ble også utsatt for en kollisjon og en nesten-kollisjon. Mer om dette senere...