Hvorfor tapte Sovjet månekappløpet ?

Dette er ikke ett spørsmål som kan besvares med en enkelt årsak på en enkel måte. Årsaken er ganske sammensatt, og er vel politisk, som den er teknisk. Jeg vil her prøve å forklare i blogg-lengde hva som gikk galt. 

N1 - Sovjets månerakett

I utgangspunktet var ikke Sovjet interessert i noe kappløp til Månen. Sovjet så seg heller tjent med å utvikle roboter og sonder for utforskning av Venus og Mars, så vel som Månen. Sovjetisk romteknologi var i mange år langt foran Amerikansk, dels fordi de Sovjetiske rakettene var kraftigere, og kunne dermed sende tynge objekter ut i verdensrommet. Dette gjorde at det ble færre begrensninger til vekt, størrelse og slikt, noe som igjen gjorde at Sovjet kunne bruke enklere løsninger på sine fartøy. Men tro nå ikke at Sovjet var mindre teknologisk avansert av den grunn. Det var nemlig sovjets fremgangsmåte å bruke automatikk for styring av romfartøy i rommet, slik at en astronaut var mer en passasjer som kunne utføre sine eksperimenter. De sovjetiske månefartøyene var planlagt uhyre tekniske, med mye automatikk. En løsning gikk på å sende fem fartøy opp i bane rundt jorden, hvor to av disse var tankerfartøy som skulle fylle drivstoff på de andre. Alle disse skulle styres automatisk, noe sovjet nok uten tvil hadde fått til hadde ikke prosjektet blitt lagt ned. Nettopp det å få ting ut i verdensrommet, noe som var sovjets sterke side, skulle vise seg å bli ett stort problem når det kom til å sende noe til Månen. For å klare dette trenges det betydelig sterkere raketter enn det Sovjet var i besittelse av. Dermed måtte det utvikles nye, og det var nok her mye av luften gikk ut av hele kappløpet for Sovjeterne.

Det var ikke før i 1964 at det ble bestemt Sovjet skulle slå Amerika i å sette ett menneske på månen først. Dermed var Sovjet tre år etter Amerika, og for å gjøre det verre satte seg selv en frist til 1968, slik at de skulle være sikker på å slå USA. Dessverre var nok dette omentrent det eneste de sovjetiske styresmaktene kunne bli enige om. Det ble igangsatt opptil tre forskjellige måneprosjekter samtidig, og ved flere anledninger konkurrerte flere statlige byråer innad om de forskjellige prosjektene. Ikke bare skulle de lande, men de hadde ett eget program for å sende mennesker rundt månen og hjem igjen. I tillegg var ett program i gang med å lage robotkjøretøyer for utforskning av månen for å kartlegge om det gikk av å lande der. Sovjet hadde bare en fjerdedel av USAs resurser, uten at det egentlig skulle hindre dem i å nå Månen før USA. Problemet var at det ble aldri fokusert på bare en oppgave, med bare en løsning. Hadde Sovjet gjort som USA å laget en konkret plan for gjennomføringen, fokusert på bare det, og jobbet mot ett felles mål tror jeg det hadde vært røde flagg som ville blitt plantet på månen først.

LK-Sojvets Månelander

Sovjet kom så langt at de bygde sitt eget månelandingsfartøy og de sendte fartøyer beregnet på å frakte mennesker rundt månen flere ganger. De var faktisk først med å sende ett romfartøy rundt månen og tilbake til jorden. De var og først ute med å ta bilder av baksiden av Månen. Ett av de største utfordringene skulle vise seg å bli å lage en rakett kraftig nok til å sende det hele opp til Månen og tilbake. En slik rakett ble utviklet, og testet fire ganger. Alle fire gangene eksploderte den før den nådde ut i verdensrommet. Designet var nok bra, men det ble ikke utført tilstrekkelig testing av hele systemet på bakken, noe som førte til mange små feil når det hele skulle prøves. Raketten ble kalt N1 og var ikke like stor som den amerikanske, og kunne derfor heller ikke ta like mye last. Dette førte til at Sovjet bare ville sende to mennesker til Månen, hvorav en av dem skulle lande på månen. Selv om raketten aldri ble ferdig kom det noe godt av det hele. En konkurrent av N! raketten utviklet seg til det vi i dag kjenner som en Proton rakett. Dette er en av verdens sikreste raketter på markedet i dag, og brukes ennå av Russland for å sende last ut i verdensrommet.

På grunn av alle forsinkelsene det førte til med N1 og de mange konkurrerende byråene endte nok historien opp slik den ble med at USA landet på Månen 20. Juli 1969. Det sto ikke teknologi, men på politisk rot, dårlig planlegging og dårlig ressursbruk. Resultatet ble at Sovjet ble verdensledende på å bygge romstasjoner, og å sende mennesker trygt opp i bane rundt jorden. Og nå siktet Russland nok en gang mot Månen, så vi får bare bruke fremtiden på å se om de klarer å nå det overhengende målet denne gangen.