 |
| Skylab i all sin prakt Foto:NASA |
Skylab var Amerikas første romstasjon. Den ble skutt opp i 1973 med den siste Saturn V raketten som fantes etter Apollo programmet var over. Romstasjonen var laget av ett tomt rakett-trinn, og var genialt enkel i sin konstruksjon. Ett Saturn IV-B rakett trinn ble brukt til å bygge selve stasjonen. Dette trinnet bestod i all hovedsak av ett stort rør med en diameter på ca. 5,5 meter med to store tanker innvendig, og en kraftig motor i enden. Motoren ble fjernet, da den ikke var nødvendig, og den mindre oksygentanken i bunnen av trinnet ble påmontert en luftsluse, slik at den kunne bli brukt til søppellagring. Den store hydrogentanken inne i rakettrinnet ble ominnredet til ett stort beboelig volum med alle fasiliteter astronautene hadde bruk for i verdensrommet. De hadde spiserom, soverom på størrelser med klesskap, og til og med en dusj som viste seg å være tungvindt å bruke i vektløshet. Det store åpne rommet astronautene hadde å boltre seg på var så stort at det var fryktet at de kunne ble strandet midt i rommet uten mulighet å komme seg til en vegg om de var uheldige. Dermed ble det installert en stang midt i rommet, ikke ulik en lang strippestang, som astronautene raskt tok ned da de kom opp fordi den var i veien for leking i det store rommet.
På toppen av trinnet ble det montert en luftsluse/sammenkoblingsmodul som muliggjorde romvandring og sammenkobling av sitt fartøy når de kom på besøk. Denne modulen hadde to sammenkoblingsporter slik at en andre kapsel kunne bli sendt opp for å hjelpe ett eventuelt strandet mannskap, noe som heldigvis aldri ble nødvendig, selv om det var nære på. På siden av denne modulen ble det montert ett stort teleskop for solstudier, noe som gjorde at stasjonen til forveksling lignet litt på en vindmølle. For å reise opp og ned mellom stasjonen ble det benyttet Apollo kapsler som var til overs fra Apollo-programmet, og kunne frakte tre astronauter opp til opphold i rommet.
 |
| Solseilet FOTO:NASA |
Allerede før stasjonen var kommet opp i bane gikk det dessverre galt. Ett deksel over den ene vingen med solceller løsnet som følge av kraften den ble utsatt for under oppskytningen og tok med seg den ene vingen og deler av isoleringen på stasjonen. I tillegg ble den andre vingen sittende fast i en stropp fra den avrevne vingen, sli kat denne heller ikke lot seg folde ut. Dette førte til at stasjonen ikke fikk nok strøm, og at den ble veldig opphetet da den kom opp i verdensrommet. Oppskytningen av det første mannskapet ble derfor utsatt i ti dager, slik at en kunne finne ut om det fantes en løsning på problemet, eller om en skulle gi opp prosjektet. Ingeniører, astronauter og alle tenkelige mannskaper jobbet i disse ti dagene på spreng for å finne en løsning i tide, og det ble jobbet døgnet rundt for å møte tidsfristen. Det største problemet var varmen, så fremst de bare klarte å folde ut den siste solcellevingen. Flere løsninger ble funnet, og da mannskapet reiste opp 25 mai 1973 hadde de med seg en slags parasoll som skulle slås opp utenfor romstasjonen for å gi den skygge fra den sterke sola. Pete Conrad, Paul Weitz og Joe Kerwin reiste opp med en fullstappet kommandomodul med mange forskjellige forslag til løsning på de mange problemene, men det var aldri noen garanti for at de i det hele tatt kunne bruke stasjonen. Etter å ha fløyet rundt stasjonen for å inspisere skadene visuelt og med ett kamera som sendte video til jorden ble det gjort forsøk på å klippe løs den fastsatte solcellevingen, men til ingen nytte. Deretter sammenkoblet de Apollomodulen og Skylab slik at de tre astronautene kunne entre stasjonen dagen etter. Men først måtte det måles for giftige gasser i luften inne i stasjonen som følge av den intense varmen som hadde utviklet seg om bord uten isolasjon og nok strøm til å drive aircondition. Kaptein Pete Conrad uttalte at det var veldig varmt, men i det minste var det en tørr varme. Etter at parasollen var reist ut av en luftsluse beregnet på vitenskaplige oppdrag i siden av stasjonen begynte temperaturen sakt men sikkert å synke mot ett fornuftig nivå. Etter å ha kjørt stasjonen på ett minimum av strøm lyktes det til slutt astronautene å få løs den fastsatte vingen, og deretter få stasjonen opp i normalt drift. Dette første mannskapet var om bord i 26 dager før de vendte trygt tilbake til jorden.
Det andre mannskapet som fikk tilbringe tid om bord var Alan Bean, Jack Lousma og Owen Gariott. De tok av mot stasjonen 28. Juli 1973 og kom frem til en noe mer funksjonell stasjon enn det forrige mannskapet. Tiltross for parasollen satt opp av det første mannskapet var det ennå varmt om bord, noe det andre mannskapet gjorde noe med på sin første romvandring. De satte da opp ett ”seil” over den gamle parasollen som allerede sto der. Dette seilet var det som skulle til for å få også temperaturen ned, slik at stasjonen kunne drives etter planen. Mannskapet tilbrakte 58 dager om bord før de dro hjem igjen. Dette var da rekorden for hvor lenge mennesker hadde vært i rommet.
 |
| Astronautene leker ombord Foto:NASA |
Det tredje mannskapet bestod av Jerry Carr, William Pogue og Ed Gibson, og de tok av 16. november 1973 for sitt banebrytende oppdrag. Stasjonen var nå fullt beboelig, og de kunne hovedsakelig konsentrere seg om å utføre sine planlagte eksperimenter og datasamlinger. Denne tredje og siste besetningen tilbrakte totalt 83 dager i stasjonen før de forlot den. Meningen med oppdraget var primært å samle data om hvordan mennesker klarer tilpassningen til å leve i vektløshet over lengre tid. Astronautene trente hver dag, spiste nøye overvåkede dietter og måtte nesten daglig gjennom en rekke medisinske forsøk. Men takket være lærdommen en hadde lært fra de to foregående oppdragene, så kom denne besetningen ned på bakken i bedre form enn de to forrige.
Hele hensikten med Skylab var å studere menneskets tilpassning til vektløshet, og hva dette gjør med kroppen under og etter oppholdet. I tillegg ble det tatt tusenvis av bilder av solen, dens atmosfære og solstormer. Det ble tatt bilder av jordkloden for å kartlegge bruddsoner, jordbruksland, naturresurser og andre forhold, noe som hjalp landbruket, fiskeindustrien og mange andre. Foruten å ta bilder ble det tatt utallige målinger av urin, blod og andre kroppslige funksjoner. Det ble utført tester der underkroppen ble utsatt for undertrykk som fikk blodet til å same seg her så lenge at astronautene besvimte. På topp av det hele ble masse nytt utstyr testet i vektløshet, studier av edderkopper i vektløshet ble utført, og de observerte en komet fra verdensrommet.
Til slutt ble Skylab styrtet i Stillehavet ved Australia 11 juli 1979, noe som førte til noen morsomme situasjoner. Enkelte store deler som ikke brant helt opp i atmosfæren falt dessverre ned i Australias nasjonalparker, noe som førte til at USA fikk en ”bot” på 400 dollar for forsøpling av en nasjonalpark. Boten var selvsagt ment som en spøk, og ble mottatt som nettopp det, med ett smil. Skylabs arv lever videre i all den kunnskapen som ble samlet, og ikke inst i ISS. Uten kunnskapene samlet fra Skylab og fra de ennå lengre russiske stasjonsoppdragene kunne ikke ISS blitt bygget.
