25 år siden Challenger

I dag, fredag 28. januar er det 25 år siden romfergen Challenger ble knust som følge av en lekkasje i to o-ringer i høyre bærerakett som førte til at det brant hull i den eksterne drivstofftanken. Dette førte til en enorm ildkule, og igjen førte til at romfergen ble revet i stykker som følge av de enorme påkjenningene. Selve eksplosjonen fant sted 73 sekunder etter lift-off, men årsaken til det hele startet lenge før den tid.

Is på oppskytningsrampen  Foto:NASA

Når Challenger skulle skytes opp den skjebnesvangre dagen for 25 år siden opplevde Florida en sjelden kuldebølge, selv til januar å være var det veldig kaldt. Om natten før oppskytningen var temperaturen nede i -1°C, og hele oppskytningstårnet var dekket av istapper om morgenen. Ett eget team ble derfor sendt ut for å undersøke mengden av is, og fjerne den isen som kunne utgjøre en fare for romfergen idet den skulle ta av. Men den største faren var i noe de ikke kunne se, nemlig to O-ringer som skal fungere som siste hindring for at de enorme kreftene i den varme gassen inne i bærerakettene ikke skal slippe ut i skjøtene mellom segmentene som rakettene er bygget opp av. En slik bærerakett består av flere segmenter som består av en sylinder som er fylt med det harde brennstoffet som brenner for å skyte raketten opp. Dette brennstoffet blir støpt inn i sylinderen ettersom det er flytende under fremstillingen men herder til ett hardt stoff. Når en så antenner en bærerakett vil trykket på innsiden bli enormt, noe som fører til den enorme kraften som må til for å bringe romfergen opp i bane rundt jorden. De to gummi O-ringene som skulle være siste hindring for de varme gassene var laget av firmaet Morton Thiokol, og var testet og funnet tilfredsstillende helt ned til en temperatur av 12°C, mens lufttemperaturen ved oppskytningen var bare ca. 2°C. På grunn av den lave temperaturen ble det holdt flere telefonmøter mellom ledere i NASA og Morton Thiokol for å få en forsikring om at O-ringene ville holde om det skulle vise seg nødvendig. Det ble da en enighet om at det skulle gå bra, og at oppskytningen skulle finne sted som planlagt denne kalde januar dagen. Dette var tiltross for at flere ansatte ved Morton Thiokol hadde gitt beskjed til ledelsen om at de ikke trodde O-ringene ville tåle belastningen under slike omstendigheter, og at oppskytningen ikke måtte finne sted under slike forhold. Disse advarslene ble ikke etterfulgt, mye på grunn av press fra NASA om å skyte opp en allerede utsatt oppskytning. NASA hadde mye på spill på denne oppskytningen, blant annet ettersom læreren Sharon Christa McAuliffe skulle være med som en del av ett program for å øke interessen for romfart blant barn. Planen var at hun skulle utføre undervisning fra verdensrommet via TV-overføring ti skoler i hele landet, og at enkelte skulle få muligheten til å stille henne spørsmål direkte om bord i romfergen via telefonoverføring.

Svart røyk sees like etter lift-off   FOTO:NASA

Etter hvert som nedtellingen nærmet seg null var teamet nok en gang ute for å sjekke hvor mye is det befant seg på tårnet og de omkringliggende strukturene. Ennå var isingen stor, men det ble besluttet å fullføre oppskytningen, og nedtellingen fortsatte etter hvert fra T-20 minutter. Allerede før det første sekundet var gått etter tenningen av bærerakettene kan det på videoopptak sees små puff med svart røyk som kommer fra en av de nederste skjøtene i den høyre bæreraketten. Katastrofen var nå ett faktum, ettersom en slik bærerakett ikke kan slukkes, og ikke kan slippes vekk fra resten av romfergen da dette ville føre til at romfergen ville falle rett i bakken igjen. Det var på dette tidspunktet ingenting en kunne gjøre, selv om en hadde sett faresignalene. Det var imidlertid ingen tegn på noe galt ennå for de som overvåket oppskytningen fra kontrollrommet. Ferden gikk som planlagt oppover i atmosfæren, og etter 37 sekunder havnet Challenger i ett område med sterk sidevind, noe som førte til sterke belastninger på hele konstruksjonen mens styresystemene jobbet for å holde romfergen på rett kurs. Som følge av denne store belastningen ble det sterke bevegelser i bærerakettene, noe som førte til at skjøten ble utsatt for belastninger den ikke var laget for under slike kalde forhold. Det var på dette tidspunkt at videoen viser en klar flamme som skyter ut fra bæreraketten, mot den store eksterne tanken full av svært brennbar hydrogen og oksygen. Flammen brant hull inn til tanken med hydrogen, noe som førte til at denne mer eller mindre eksploderte og ble skutt oppover og inn i oksygentanken som var over den. Dette utløste en enorm ildkule som omslukte hele romfergen 73 sekunder etter lift-off. Den siste meldingen kommentaren inne i cockpiten var ”Uh-oh” og ble ytret av piloten Michael J. Smith idet tanken eksploderte under dem. Etter dette finnes det ingen data på opptakeren.

Ildkulen  Foto-NASA

Belastningen romfergen ble utsatt for det den kom ut av kontroll ble for store, og den brakk opp i flere store deler umiddelbart. Fronten med cockpiten var en av delene som i ettertid ble påvist på videoen av ulykken. Denne var for så vidt hel, noe som tyder på at mannskapet godt kunne overlevd denne voldsomme ulykken i første omgang. Etterforskningen viste også at det var blitt aktivert nød-oksygen fra tre oksygenmasker om bord. Dette må gjøres manuelt av ett menneske, men er ingen garanti for at de visst hva som hadde hendt. Tankene med oksygen var også tømt for en mengde luft tilsvarende det ett menneske ville trengt på den 2 minutter og 45 sekunders lange turen ned til bakken igjen. Dette er imidlertid ikke noe bevis på at de som pustet var ved bevissthet. Den store belastningen astronautene ble utsatt for på den voldsomme ferden ned mot havoverflaten var enorm, og ville trolig ført til at de mistet bevisstheten. Cockpiten ble senere funnet på havbunnen fullstendig flattrykket etter møtet med vannet i en hastighet av ca. 330km/t. Det ville ikke vært mulig for noen av astronautene å overleve ulykken.

Cockpiten sees innringet etter "eksplosjonen"  FOTO:NASA

Det som også kom frem under etterforskningen var at NASA visste om at disse O-ringene kunne slippe gjennom litt gass fra tid til annen. Dette hadde de sett på flere av de brukte bærerakettene de hadde plukket opp i havet etter tidligere oppskytninger. Men gassene hadde aldri trengt gjennom den siste O-ringen, og ingen ulykker hadde hendt som følge av dette. Dermed anså NASA det som trygt at dette hendte, tiltross for at de måtte ha forstått konsekvensene av at begge O-ringene skulle svikte. Det utviklet seg til en ”jammen det gikk jo bra sist”-holdning, noe som førte til at sju mennesker ble drept på direktesendt TV. Etter ulykken ble skjøtene i bærerakettene redesignet, og reglene for oppskytning ble skjerpet, slik at noe slikt aldri skulle kunne skje igjen.

De sju døde astronautene er:

Kaptein – Francis R. Scobee

Pilot - Michael J. Smith

Ferdspesialister - Ronald E. McNair, Ellison S. Onizuka, og Judith A. Resnik

Lastspesialister - Gregory B. Jarvis og Christa McAuliffe