Curiosity på vei til Mars

Bilde: NASA

MSL - Mars Science Laboratory - Med roveren Curiosity som hovedperson er nå på vei til Mars etter en vellykket oppskytning Lørdag ettermiddag. Oppskytningen fant sted med en Atlas 5 rakett med fire ekstra bæreraketter, og ett Centaur andretrinn. Alt gikk etter planen med unntak at tidvise problemer med å motta data fra romfartøyet.

Vi kan bare ønske MSL - Curiosity lykke på reisen, og håpe at alt går bra når den skal lande i Gale Crater på Mars i starten av August neste år.

Phobos Grunt - Drømmen som aldri tok helt av

Tirsdag  8. november 2011 klokken 21.16.02 ble det som skulle markere en ny opptur for russisk utforskning av solsystemet skutt opp fra Bajkonur med en Zenit 2 bærerakett. Oppdraget var ambisiøst, vanskelig og fylt med mye prestisje. Dette var første gang siden 1996 av Russland skulle prøve å sende en sonde til en annen planet, eller ut av jordbane for den del. Tidligere har Sovjetiske og Russiske forsøk på å lande både på Venus og på Mars havarert under landing, eller endt med å ikke gi livstegn fra seg når det var på tide å gi seg til kjenne. Denne gangen er oppdraget meget godt planlagt, fartøyet er i topp form og alle er sikker på at Russland nok en gang skal klare å vise verden at de fortsatt er ledende i sende prober til andre planeter for å samle prøver. For det er nettopp det som er oppdraget, nemlig å dra til Phobos, den største månen rundt planeten Mars, lande der, og ta med seg litt jord hjem til jorden for analyse. Det høres jo overkommelig ut for en nasjon som har landet radiostyrte biler på månen, og tatt bilder på Venus, men det er det over hodet ikke.

Først må fartøyet sendes til Mars i ett oppskytningsvindu som kun oppstår hver 26 måned, når plasseringen av Jorden og Mars er riktig i forhold til hverandre. Dette vinduet er ikke åpent lenge, bare i underkant av en måned. For å komme dit er planen å sende Phobos-Grunt(Grunt betyr ca. "jord" på Russisk) opp i en lav bane rundt jorden, for deretter å øke høyden på banen med to brenninger av den kraftige og hittil pålitelige Fregat motoren. Dette er det samme rakettrinnet som brukes av russerne til å sette satellitter i geosynkron bane rundt jorden, og har vært svært pålitelig. Etter at fartøyet er på vei til Mars skal Fregat raketten være med til Mars og brukes til å bremse opp fartøyet slik at det kan oppnå en bane rundt Mars og deretter Phobos. For å få til dette ble Fregat utstyrt med ekstra store drivstofftanker montert på utsiden av raketten som en smultring rundt fartøyet. Når Phobos-Grunt kommer frem, og er ferdig å bremse er planen å skille seg fra Fregat, og deretter kartlegge Phobos for å finne en plass å lande fartøyet trygt. Selve landingen er ikke enkelt den heller, ettersom Phobos nesten ikke har tyngdekraft på grunn av den lille størrelsen.

Etter vellykket landing skal fartøyet bruke en robotarm for å bringe noen gram med jord inn i en liten kapsel på toppen av fartøyet for hjemreise til Jorden. Deretter kommer hjemreisen, der fartøyet deler seg igjen, og etterlater landingsmodulen på Phobos mens den øverste modulen setter kursen mot den blå planeten. Selve landingen på Jorden er det kun den lille kapselen på toppen som skal gjennomføre og overleve. Denne er derfor utstyrt med varmeskjold og er meget solid bygget til tross for at den bare veier 7,5 kilo. Håpet er at innholdet i kapselen skal kunne gi svar på mange spørsmål omkring Mars, og oppbygningen av solsystemet som helhet.

Bilde: www.russianspaceweb.com

Men slik har det ikke gått dessverre. Oppskytningen fant som nevnt sted etter planen, og fartøyet kom opp i den lave jordbanen som var planlagt, og all telemetri virket normalt, men ca 2 timer senere sluttet ting å gå etter planen. Det var nå det første av de to tenningene av Fregat skulle finne sted for å få Phobos-Grunt til å komme til Phobos, og ikke ende som Earth-Grunt. Selve tenningen av motoren og brenningen skulle foregå i ett område der Russland ikke har mulighet for mottak av signaler fra fartøyet. Alle ventet spent for å se om brenningen var utført, og om alt hadde fungert når fartøyet etter planen skulle komme inn over Sovjetisk territorium og dekningsområdet for bakkestasjonene. Dessverre har de Russiske forskerne ikke til dags dato lyktes å tenne motoren, eller å få skikkelig kommunikasjon med fartøyet tiltross for iherdige forsøk. Banen som Phobos-Grunt nå ligger i mellom 207 og 329 km over jorden. Denne banen er så lav at det ikke er mulig for fartøyet å holde seg oppe til stort lengre enn starten av desember før atmosfæren har bremset den opp tilstrekkelig til at den vil falle ned mot jorden som ett flott fyrverkeri til den nette sum av ca. 939 millioner kroner. Trusselen med dette er at ingen vet når og hvor den vil falle ned, ettersom oppbremsningen ikke er konstant som følge av at solaktiviteten avgjør hvor mye av atmosfæren som vil virke inn på nedbremsningen av fartøyet. Ombord er det ikke mindre enn flere tonn med ekstremt giftig drivstoff som kan bli ett stort problem om det faller ned i ett bebygget område. Nå har imidlertid russiske eksperter gått ut å sagt at dette ikke vil skje ettersom all drivstoffet hovedsaklig er i de eksterne tankene av aluminium som vil brenne opp høyt oppe i atmosfæren. Norge får ikke se dette noe ekstravagante fyrverkeriet, men alle land som ligger innenfor breddegrad 51 over og under ekvator er i faresonen for å få deler av fartøyet i hodet selv om oddsen for at det skal ramme ett menneske er mikroskopisk.   

Vi får bare håpe russerne får kontakt med fartøyet og lykkes med å sende det til Mars på sitt noble oppdrag, og vi ønsker dem virkelig lykke til.

Første Soyuz skutt opp fra Fransk Guiana

Den første Sopyuz raketten ble i dag, Fredag 21. Oktober skutt opp fra ESA sitt oppskytningsanlegg i Fransk Guiana. Oppskytningen fant sted klokken 1130 norsk tid og markerer en ny æra innen romfarten, ettersom det er første gang en Soyuz rakett har blitt sendt opp utenfor området som tidligere var underlagt Sovjetunionen. Dette var imidlertid oppskytning nummer 1777 av Soyuz rakettfamilien. Med seg i lasten var to satellitter for det europeiske Galileo navigasjonssystemet, som etter rapportene har ankommet i sine respektive baner uten feil. Selve oppskytningen skulle egentlig funnet sted i går, men ble utsatt etter en feilindikasjon under fylling av drivstoff på raketten. Fyllingen av drivstoff hadde aldri tidligere blitt forsøkt, men heldigvis var det lite feil, slik at oppskytningen kun ble utsatt ett døgn.

Robonauten har våknet til live

Bilde fra video-feed fra øynene til Robonaut  Foto:NASA

Den tidligere omtalte robonauten som ankom ISS med Discovery den 24. Februar har nå endelig blitt aktivert, og foretatt sine første bevegelser i vektløshet. I motsetning til sine menneskelige motparter skal Robonaut ikke ha opplevd hverken romsyke, eller smerter i ledd og muskler som følge av tilpasningen til vektløshet. Oppstarten skjedde 13. Oktober, og innebar de første bevegelsene av armene på den meget avanserte roboten. I testen fikk alle ledd gjennom ett forhåndsbestemt mønster med beveglser gang på gang for å "lære" Robonaut hvordan den skal bevege seg i vektløshet. Video ble også sendt tilbake til jorden fra de innebyggede kameraene inne i "øynene" til Robonaut. De ansvarlige for driften av roboten har uttalt at de slet med å holde seg profesjonelle når de så "avkommet" sitt våkne til liv i bane rundt jorden. Robonaut skal ha utført oppgavene utmerket, og helt i tråd med det som var forventet. Hvor lang tid det går før Robonaut er i aktiv tjeneste med å utføre meningsfulle oppgaver er usikkert, men vi venter i spenning.

Russisk Progress-fartøy tapt under oppskytning

Under en oppskytning av ett forsyningsfartøy til ISS i dag gikk noe galt før raketten kom opp i tilstrekkelig hastighet til å oppnå jordbane. Russiske kilder melder at fartøyet styrtet øst i Russland, og at feilen trolig oppstod i en av motorene på det tredje trinnet i raketten. ISS lider derimot ingen umiddelbar nød, da de har forsyninger før flere måneder ombord nettopp i tilfelle slikt skal skje.  <br/>  <br/> Dette er siste mislykkede oppskytning i en måned preget av mange feil både fra Russland og Kina. Kina har valgt å presse videre med sitt mål om å fly en romstasjon de nærmeste årene til tross for at også de mistet en rakett den siste uken. Hvor lenge de russiske Progress fartøyene blir stående på bakken er uvisst, men årsaken til dagens havari må finnes før neste rakett skytes opp. Raketten var av typen Soyuz og regnes før å være svært pålitelig, og brukes blant annet for å frakte mennesker opp til ISS. De siste 43 oppskytningene av Progress har vært vellykkede over de siste 11 årene.

India planlegger egen romferge

Lite bilder ertilgjengelig, men dette er nok slik den vil se ut.

India jobber med å utvikle sin egen romferge, eller ombrukbart romfartøy som de kaller det. Desi er navnet på den nye farkosten som skal skytes opp på toppen av en rakett, og lande som ett fly. Den indiske romfartsorganisasjonen ISRO - Indian Space Research Organisation - melder at de har laget en modell av den nye romfergen, og er i ferd med å teste ut varmeskjoldmaterialer. De kan også opplyse at de første flyvningene vil lande i havet, men at planen er at den skal lande på en rullebane når alt er klart. Hovedoppgaven vil bli å sette ut satellitter i lav jordbane.

Nøyaktige mål og kapasitet på den fremtidige romfergen er uklart på dette tidspunkt.

MSL - Curiosity har fått ett sted å lande

Gale Crater  Foto:NASA

Curiosity slik den vil se ut på Mars  Foto:NASA

NASA har bestemt at MSL, populært kalt Curiosity skal lande i Gale-krateret på Mars når den kommer frem til den røde planeten på høsten 2012. Beslutningen ble tatt på bakgrunn av nøye undersøkelser fra banegående fartøyer, som viser at det er her det er størst sjanse for å finne bergarter som kan holde bevis på tegn til tidligere vann eller eventuelt liv på Mars. Roveren skal  lande på ett flatt område nede i krateret, for deretter å klatre opp mot toppen av ett stort fjell i midten av krateret. Krateret ligger i ett område som fra før er meget lavt i terrenget på planeten, noe som gjør at forskerne håper vann kan ha rent ned hit som følge av tyngdekraften.

Det planlagte landingsområdet   Foto:NASA

Oppskytningen finner sted mellom 25 November og 18 Desember, og landing på Mars er beregnet i August 2012. Vi venter i spenning, og ønsker Curiosity lykke til.

Romfergen Atlantis på vei hjem

En kan vel spørre seg hva "hjem" er for ett nydelig fartøy som romfergen, men faktum er at den aller siste romfergeekspedisjonen er i ferd med å avsluttes. Romfergen Atlantis vil forsøke å lande på Kennedy Space Centre Torsdag 21.Juli 2011 klokken 1156 norsk tid. Dersom alt går etter planen vil dette avslutte ett 30 år langt kapittel i romfartshistorien, og mange stiller spørsmål om hva USA skal gjøre nå ? Når Atlantis setter hjulene på bakken i Florida vil det være aller siste gang på mange år at ett amerikansk romfartøy har brakt mennesker til verdensrommet og trygt tilbake. For etter dette vil USA være prisgitt kjøpte seter i russiske romfartøy inntil de selv klarer å utvikle ett nytt romfartøy til å frakte mennesker til nye grenser. Dette vil trolig først skje tidligst rundt 2015. Det vil i så fall ende opp med å bli i privat kommersiell regi, og ikke statlig slik NASA er i dag. NASA vil da kjøpe slike kommersielle turer med romfartøy drevet av private selskaper som SpaceX og Boeing.
Vi kan bare håpe at amerikanerne ikke mister sine meget dyktige astronauter i denne prosessen, og at de kommer styrket tilbake når de atter en gang i fremtiden velger å sende mennesker opp i rommet fra amerikansk grunn.

LYKKE TIL ATLANTIS OG MANNSKAP !

Atlantis har tatt av for siste gang !

Atlantis tok av i dag fredag 8. Juli 2011 for siste gang etter en liten pause på noen minutter når det gjenstod 31 sekunder på klokken etter en liten feil som måtte kontrolleres. Spenningen var til å ta og føle på idet klokken endelig begynte å tikke nedover igjen.

Vi ønsker mannskapet lykke til, og ofrer mange fine tanker til alle de tusener av mennesker som har jobbet for å få dette til !

Atlantis avslutter en 30 år lang æra i helgen

En ung Atlantis står majestetisk mot himmelen   Foto:NASA

Fredag klokken 1726 norsk tid skal etter planen romfergen Atlantis starte de enorme bærerakettene sine, og stige til himmelen på en søyle av røyk og ild for aller siste gang i historien.
Med seg har den en besetning på fire:

Fartøysjef Chris Ferguson
Pilot Doug Hurley
Ferdspesialist 1 Sandy Magnus
Ferdspesialist 2 Rex Walheim

Oppdraget er det 135. oppdraget romfergene legger ut på, og blir som sagt det siste. Romfergen Discovery, som var oppe på sin siste tur i februar/mars er allerede demontert, og arbeidet med å montere den sammen igjen før utstilling på museum er igang. Den skal i likhet med de to andre romfergene stilles ut på museer og institusjoner i USA. Når romfergene nå pensjoneres står USA uten muligheter til selv å skyte mennesker opp i verdensrommet, og vil derfor bli avhengig av å kjøpe seter på russiske romfartøyer. Det anslås at USA vil ha en selvstendig mulighet til å skyte opp mennesker rundt år 2015, men da i privat regi av flere selskaper som holder på å utvikle romfartøyer for formålet.

Værutsiktene per i dag(7/7) er heller lunkne for at det blir oppskytning i fredag, til tross for at alle andre systemer er klare etter en perfekt nedtelling helt uten feil og uforutsette hendelser. Vi kan bare ønske mannskapet lykke på ferden, og håpe at Atlantis kan sette prikken over i-en for en æra som nok aldri vil bli glemt av menneskene. En æra der mennesket kunne ta av med en rakett og lande som ett fly, en æra der mennesket gikk fra å sende testpiloter til å sende forskere opp i verdenrommet. En æra der så mange mennesker har jobbet jevnt og trutt sammen for ett felles mål over så lang tid.

Mon tro hva fremtiden bringer ?

Bilder fra Måneformørkelsen

Her er noen bilder jeg har tatt av Måneformørkelsen som fant sted 15. Juni 2011
Bildene er tatt med speilreflekskamera montert på teleskop.

Alle foto: Even-A. S. Andersen

Bildene er kommet !

De mye omtalte bildene av ISS med romfergen Endeavour sammekoblet er nå tilgjengelige på nettet ! Følg linken under for å komme direkte til NASA sitt fotogalleri om saken !

TRYKK HER 

Endeavour har landet

Endeavour landet i morges trygt etter sitt 25. oppdrag i tjeneste for menneskeheten. Dette var Endeavour sin siste flyvning i rommet, og kun en ferd med Atlantis i sommer igjen før romfergeprogrammet legges ned for godt.

Velkommen hjem Endeavour og mannskap !

Endeavour har begynt sin siste reise hjem.

Endeavour forlot i morges norsk tid romstasjonen ISS for å vende tilbake til jorden for aller siste gang.
Før romfergen setter kurs før jorden vil den først foreta en flyging rundt ISS for å ta bilder. Deretter vil den trekke seg vekk, før deretter å komme tilbake og utføre en ny innflyvning. Dette for å teste ett nytt system før innflyvning som skal brukes i fremtidige systemer for innflyvning til ISS.

Unike bilder av ISS og Endeavour

I natt norsk tid vil det foregå en aldri så liten begivenhet høyt over hodene våre ute i verdensrommet. For første gang i historien vil det bli tatt bilder av en romferge sammenkoblet med romstasjonen ISS, der begge to er helt innenfor bildet. Dette skal utføres av en russisk Soyuz kapsel som i kveld skal forlate romstasjonen for å bringe sitt mannskap på tre tilbake til jorden etter endt oppdrag. Russeren Dmitry Kondratyev, amerikaneren Cady Coleman og italieneren Paolo Nespoli vil i natt avslutte sitt lange opphold på ISS etter å ha tilbrakt over fem måender ombord. Det er italienske Paolo Nespoli som i en helt egen prosedyre skal forlate tilbakevendingskapselen, og ta seg inn i den fremre delen av Soyuz kapselen for å få tatt bildene, mens kaptein Dmitry Kondratyev vil holde fartøyet ca. 200 meter vekk fra ISS. Istede for at Soyuz skal bruke drivstoff på å fly rundt ISS for å få bedre vinkler, vil ISS snu seg om sin egen akse for å få optimale bilder. Dessverre finnes det ikke direktelink til jorden fra det russiske fartøyet, slik at tidpunktet bildene blir offentliggjort er avhengig av en vellykket landing, og hvor lang tid det tar å få dem sendt til USA. Vi kan bare glede oss til å se disse bildene som for evig vil stå som ett testamente på den jobben romfergen har gjort i byggingen av ISS.

Lykke til mannskapet ombord på Soyuz TMA-20

12. April - Den menneskelige romfartens fødselsdag

Juri Gagarin med sin kjente smil   Foto: UKJENT

I dag, 12. April 2011 er det akkurat 50 år siden Juri Gagarin hadde æren av å bli det første mennesket som noen gang hadde vært i verdensrommet. Det hele fant sted i 1951, og Gagarin foretok en hel runde rundt jorden i sin lille romkapsel før han vendte tilbake til landjorden. Ferden tok under 90 minutter, og var ett knusende nederlag for USA som selv jobbet iherdig for å sende deres første astronaut opp i verdensrommet. Når USA endelig lyktes med dette 5 Mai samme år var det en blek bragd sammenlignet med det Sovjet hadde gjort noen måneder før. Alan Shepard som var USA's første astronaut som ble skutt ut i verdensrommet fikk bare en liten tur i en veldig høy bue ut av atmosfæren og tilbake, før han landet trygt i kapselen sin i havet utenfor kysten av Florida. Det hele tok rundt 15 minutter fra lift-off til splash-down.

Gagarin ble ikke bare verdensberømt, han ble også en av Sovjets høyest aktede borgere, og kunne nyte denne statusen resten av livet. Like etter turen i rommet opplevde han mot sin vilje å bli nektet flere romferder, og nektet å fly jetfly. Dette var for å forhindre at Sovjets største helt skulle miste livet og dermed påføre landet stor sorg. Desverre var det akkurat det som hendte sju år etter den historiske romferden, mens Gagarin var på en opplæringstur i ett MiG 15 jagerfly etter å endelig ha fått flyvestatusen sin tilbake. Hva som egentlig hendte er uklart, men flyet gikk i bakken, og både Gagarin og instruktøren omkom. Det blir spekulert i at flyet kom inn i turbulensen bak ett supersonisk fly som også ble testet i området, og deretter mistet kontrollen. Etter sin død ble han plassert i en grav på den Røde Plass i nærheten av storheter som blant annet Stalin.

Columbia STS-1 tar av 12. April 1981   Foto:NASA

Det andre store jubileet i dag er det faktum at det er 30 år siden den første romfergen tok av fra Kennedy Space Centre i Florida. Bemannet med to astronauter var romfergen Columbia det første romfartøy som ikke ble testet ubemannet før det ble bemannet. Ingen romferge hadde altså før tatt av uten mannskap for å sjekke at det hele var trygt, men tilliten til systemet var høy tiltross for at bemanningen ble holdt til det absolutte minimum med bare to ombord. Det to var John Young, og Robert Crippen, og var utstyrt med trykkdrakter og katapultseter dersom de måtte forlate skuta ved en nødsituasjon. Disse katapultsetene ble skrudd ut etter STS-5 når romfergeprogrammet ble ansett som trygt. Hele oppdraget tok litt over to dager og 6 timer, og var ment som en test av alle romfergens systemer. Lasten bestod derfor bare av en pakke med instrumenter og sensorer som samlet data om alt fra vibrasjon til støynivå. Etter å ha testet ut alle systemene ombord, lukket lastelukene og tatt på seg trykkdraktene igjen var det klart for noe som var minst like farlig som selve oppskytningen; landingen. Under nedstigningen legger romfergen den flate undersiden mot fartsretningen, og lar seg bremse av luften som sakte men sikkert blir tettere på vei ned til jorden. Dette skaper enorm friksjon på utsiden av romfergen, og den er derfor beskyttet av ett lag med fliser som er ekstremt varmebestandige og isolerende. Hele romfergen innhylles i en enorm ildkule i denne fasen av nedstigningen og den minste alvorlige feil i varmeskjoldet ville ført til katastrofe. Nedstigningen gikk etter planen, etterfulgt av landingen ved Edwards Airforce Base i California. En landing med romfergen er beskrevet som å prøve å lande en murstein, ettersom den er designet først og fremst som ett romfartøy, og dernest som ett middelmådig glidefly. Dersom piloten ikke får til landingen feilfritt på første forsøk har han desverre ikke noen motor han kan bruke for å fly rundt og ta ett nytt forsøk.

Nå gjenstår det bare to oppskytninger av romfergen før hele programmet blir nedlagt for godt. Den neste er romfergen Endeavour som etter planen skal opp 29 April, og deretter Atlantis som skal opp på den aller siste turen 28 Juni dersom alt går etter planen. USA står da helt uten mulighet til å skyte opp mennesker i flere år fremover, og med dette avsluttes en æra innen menneskelig romfartshistorie.

NASA har tatt over kontrollen av JAXA's del av ISS

Som følge av det voldsomme jordskjelvet, med etterfølgende tsunami, i Japan har NASA tatt over kontrollen av den japanske delen av ISS. Dette på grunn av at kontrollsentralen i Japan ble stygt herjet av jordskjelvet. Nettopp muligheten til å gjøre ett slikt bytte av kontroll er nødvendig for å holde en så stor og kompleks struktur som ISS gående 24 timer i døgnet hele året. Derfor har også NASA utstyret som behøves for å utføre de daglige rutinene i kontrollen av den japanske delen av ISS. Hvor lenge dette skal vedvare er ukjent og avhenger nok mye av hva som skjer i Japan i tiden fremover.

Uventet utsettelse av Soyuz TMA-21

Legg til bildetekst

Den planlagte oppskytningen av Soyuz TMA-21 som skal ta med seg tre nye besetningsmedlemmer til ISS er utsatt på ubestemt tid etter en feil ble funnet i kommunikasjonssystemet ombord. Teknikere mener å har lokalisert problemet, og nå gjenstår selve reparasjonen før kapselen er klar. Den planlagte datoen for oppskytning var 29. Mars, men er som sagt nå utsatt på ubestemt tid.Dette for å gi teknikerene lengre tid til å finne årsaken til at utstyret feilet.Utsettelser av russiske oppskytninger er skjelden kost, og vekker dermed litt ekstra oppmerksomhet.

Dødsfall på Pad 39A

Mandag morgen omkom en arbeider fra United Space Alliance under arbeide på Pad 39A der Endeavour står klar til oppskytningen som er planlagt til 19. April. Mannen var ute for å utføre vedlikehold på strukturen rundt romfergen.Kolleger løp til og fant mannen livløs på bakken, og førstehjelp og gjenopplivning ble utført, men til ingen nytte. Ambulansepersonellet som kom til stedet bare minutter etter ulykken erklærte mannen død. Hvor han falt fra, eller årsaken til ulykken er ikke klaglagt ennå, men en kommisjon er satt på saken for å finne ut hvor det gikk så fatalt galt. Den forulykkede mannen er James D. Vanover, 53 år gammel. Vår dypeste menfølelse går til de etterlatte.

Kjemperakett ut av asken fra Constellation

Det er snart 40 år siden den siste Saturn V raketten tok av fra Florida, men nå ser det ut som det kanskje skal produseres en rakett som er nesten like høy. Den utrolig kraftige Saturn V raketten ble brukt til å sende astronauter til månen, og å sette romstasjonen Skylab i bane, var 110,6 meter høy, og veide over 2,7 millioner kilo. Den nye raketten vil bli rundt 100 meter høy, og består kort og godt av en modifisert utgave av bærerakettene brukt på romfergen, med en Vulcain 2 rakett på toppen som 2. trinn. Vulcain 2 er kjent fra Ariane V raketten brukt av ESA, og begge rakettene er allerede godkjent for frakt av mennesker til verdensrommet, noe som vil spare mye tid og mye penger for produsentene ATK og Astrium. Egentlig er ikke den nye raketten kalt Liberty en ny oppfinnelse, da det bare er en forenklet versjon av den allerede testede, men kansellerte Ares-I raketten som var ment å brukes i Constellation programmet for å bringe mennesker ut i verdensrommet i den nye Orion kapselen. Denne versjonen ble testet i oktober 2009 og var meget vellykket. Den nye raketten vil kunne bringe litt over 20 tonn opp til ISS, og er planlagt klar til bruk om alt går etter planen.

Hektisk tid for ISS-mannskapet

HTV-2 fanget   FOTO:NASA

ISS-mannskapet er nå midt i en meget hektisk periode om bord, med ikke mindre enn fire fartøy som ankommer på en måned. Det hele begynte med det japanske HTV-2 lastefartøyet som ankom stasjonen 27. Januar etter å ha brukt 5 dager på å møte romstasjonen i bane rundt jorden. Den japanske farkosten har ikke utstyr om bord for å utføre en automatisk sammenkobling med ISS, men er laget for å fly nære nok til at astronautene om bord på ISS kan ta tak i den med robotarmen, og manuelt føre den opp til en ledig sammenkoblingsport. HTV-2 kom helt opp til ISS med en avstand av bare 10 meter, og holdt seg innenfor en tenkt boks i rommet slik at den kunne nås med robotarmen, noe som ble utført helt som planlagt av astronaut Cady Coleman fra Cupola-modulen om bord ISS. HTV-2 innehold rundt 4 tonn med utstyr og forsyninger, som vil bli lastet ut av mannskapet etter hvert, hvorav den hadde en utvendig last på rundt 1 tonn som etterhvert skal monteres på utsiden av romstasjonen. Etter at den er tømt vil den bli lastet full av søppel og brukt utstyr før den vil forlate romstasjonen og styrte kontrollert inn i atmosfæren slik at den og alt inni brenner opp som følge av den voldsomme varmen som utvikles.

Progress M-09-M     FOTO:NASA

Neste besøk var av russisk herkomst og ankom 29. Januar, når ett Progress M lastefartøy utførte en automatisk flyvning til romstasjonen etterfulgt av en feilfri automatisk sammenkobling. Fartøyet ble skutt opp fra Russland to dager tidligere, og føyer seg inn i rekken av russiske lasteflyvninger til ISS. Lasteskipet inneholdt ca. 1,5 tonn utstyr, mat, klær og vedlikeholdsutstyr i tillegg til ca. 450 liter vann, 50kg oksygen og nesten 1 tonn med drivstoff. Noe spesielt en liten satellitt kalt ARISSat-1 som mannskapet på ISS skal sende ut i verdensrommet under en romvandring senere. Satellitten vil sende stillbilder av jorden og spille av innspilte hilsninger på 15 språk. Akkurat som sin japanske ”kollega” vil også dette fartøyet bli lastet fullt av søppel og brukt utstyr før det blir overlatt til det store fallet tilbake til jorden som en ildkule.

Europeisk ATV       BILDE:ESA

Etter å ha tatt imot to fartøy på en uke får mannskapet nå en ”pause” på tre uker før neste gjest dukker opp i horisonten. Denne tiden vil nok bli brukt på å pakke ut utstyr og forsyninger fra de to fartøyene som allerede er ankommet. Allerede 15. Februar skal ESA skyte opp sin ATV med en Ariane 5 rakett for Fransk Guinea. ATV er ett lastefartøy i samme klasse som den japanske HTV-2. Den vil ankomme stasjonen den 23. februar, men i motsetning til sin japanske motpart vil ATV utføre en automatisk sammenkobling til stasjonen. Dette er andre gangen ESA sender ett slikt fartøy opp, og dette fartøyet er litt større enn det forrige som hadde med seg 4,5 tonn med last til ISS. ESA har valgt å gi fartøyet navnet Johannes Kepler etter den tyske matematiker, optiker og astronomen. ATV skal også gi ISS en liten dytt for å øke hastigheten for å motvirke det evige fallen nedover som følge av luftmotstanden som faktisk finnes så høyt oppe. Etter endt oppdrag vil også denne fylles med søppel og brukt utstyr før den styrtes mot jorden.

Den europeiske ATV har knapt nok utført sammenkoblingen sin før romfergen Discovery etter planen skal sette kursen opp til ISS etter en rekke utsettelser og utbedringer. Discovery utfører oppdrag STS-133 for NASA, og skulle egentlig tatt av i november 2010, men ble utsatt mange dager på grunn av vær og lekkasjer. Etter hvert ble det avdekket sprekker i strukturer på den eksterne tanken, noe som førte til at romfergen etter hvert ble rullet tilbake til VAB og det ble utfør reparasjoner på tanken for å forsterke de svake punktene. STS-133 har på grunn av alle forsinkelsene overtatt oppskytningsvinduet til STS-134 som egentlig skulle skytes opp 17.Februar. Med seg har Discovery blant annet den mye omtalte Robonaut 2 som er en robot som skal testes for å utføre enkelte oppgaver i vektløshet om bord på stasjonen, den har også med seg en modul med last som skal monteres på stasjonen. Dette vil bli det offisielle nest siste oppdraget der en romferge møter ISS i bane. Det blir muligens en ekstra oppskytning av romfergen Atlantis rundt midten av 2011, men dette avhenger av om NASA får de pengene det behøves fra myndighetene i USA.

Som en ser blir det travle tider for mannskapet på ISS fremover, så mye tyder på at de ikke kommer til å få med seg mye av Ski-VM i Oslo. Men tross alt; de har mye bedre ting å se på bare ved å ta en titt ut av vinduet sitt.

Linker:

Bilder av HTV-2 som ankommer ISS 

Animasjon av hvordan ATV fungerer

Siste oppdatering av STS-133 

25 år siden Challenger

I dag, fredag 28. januar er det 25 år siden romfergen Challenger ble knust som følge av en lekkasje i to o-ringer i høyre bærerakett som førte til at det brant hull i den eksterne drivstofftanken. Dette førte til en enorm ildkule, og igjen førte til at romfergen ble revet i stykker som følge av de enorme påkjenningene. Selve eksplosjonen fant sted 73 sekunder etter lift-off, men årsaken til det hele startet lenge før den tid.

Is på oppskytningsrampen  Foto:NASA

Når Challenger skulle skytes opp den skjebnesvangre dagen for 25 år siden opplevde Florida en sjelden kuldebølge, selv til januar å være var det veldig kaldt. Om natten før oppskytningen var temperaturen nede i -1°C, og hele oppskytningstårnet var dekket av istapper om morgenen. Ett eget team ble derfor sendt ut for å undersøke mengden av is, og fjerne den isen som kunne utgjøre en fare for romfergen idet den skulle ta av. Men den største faren var i noe de ikke kunne se, nemlig to O-ringer som skal fungere som siste hindring for at de enorme kreftene i den varme gassen inne i bærerakettene ikke skal slippe ut i skjøtene mellom segmentene som rakettene er bygget opp av. En slik bærerakett består av flere segmenter som består av en sylinder som er fylt med det harde brennstoffet som brenner for å skyte raketten opp. Dette brennstoffet blir støpt inn i sylinderen ettersom det er flytende under fremstillingen men herder til ett hardt stoff. Når en så antenner en bærerakett vil trykket på innsiden bli enormt, noe som fører til den enorme kraften som må til for å bringe romfergen opp i bane rundt jorden. De to gummi O-ringene som skulle være siste hindring for de varme gassene var laget av firmaet Morton Thiokol, og var testet og funnet tilfredsstillende helt ned til en temperatur av 12°C, mens lufttemperaturen ved oppskytningen var bare ca. 2°C. På grunn av den lave temperaturen ble det holdt flere telefonmøter mellom ledere i NASA og Morton Thiokol for å få en forsikring om at O-ringene ville holde om det skulle vise seg nødvendig. Det ble da en enighet om at det skulle gå bra, og at oppskytningen skulle finne sted som planlagt denne kalde januar dagen. Dette var tiltross for at flere ansatte ved Morton Thiokol hadde gitt beskjed til ledelsen om at de ikke trodde O-ringene ville tåle belastningen under slike omstendigheter, og at oppskytningen ikke måtte finne sted under slike forhold. Disse advarslene ble ikke etterfulgt, mye på grunn av press fra NASA om å skyte opp en allerede utsatt oppskytning. NASA hadde mye på spill på denne oppskytningen, blant annet ettersom læreren Sharon Christa McAuliffe skulle være med som en del av ett program for å øke interessen for romfart blant barn. Planen var at hun skulle utføre undervisning fra verdensrommet via TV-overføring ti skoler i hele landet, og at enkelte skulle få muligheten til å stille henne spørsmål direkte om bord i romfergen via telefonoverføring.

Svart røyk sees like etter lift-off   FOTO:NASA

Etter hvert som nedtellingen nærmet seg null var teamet nok en gang ute for å sjekke hvor mye is det befant seg på tårnet og de omkringliggende strukturene. Ennå var isingen stor, men det ble besluttet å fullføre oppskytningen, og nedtellingen fortsatte etter hvert fra T-20 minutter. Allerede før det første sekundet var gått etter tenningen av bærerakettene kan det på videoopptak sees små puff med svart røyk som kommer fra en av de nederste skjøtene i den høyre bæreraketten. Katastrofen var nå ett faktum, ettersom en slik bærerakett ikke kan slukkes, og ikke kan slippes vekk fra resten av romfergen da dette ville føre til at romfergen ville falle rett i bakken igjen. Det var på dette tidspunktet ingenting en kunne gjøre, selv om en hadde sett faresignalene. Det var imidlertid ingen tegn på noe galt ennå for de som overvåket oppskytningen fra kontrollrommet. Ferden gikk som planlagt oppover i atmosfæren, og etter 37 sekunder havnet Challenger i ett område med sterk sidevind, noe som førte til sterke belastninger på hele konstruksjonen mens styresystemene jobbet for å holde romfergen på rett kurs. Som følge av denne store belastningen ble det sterke bevegelser i bærerakettene, noe som førte til at skjøten ble utsatt for belastninger den ikke var laget for under slike kalde forhold. Det var på dette tidspunkt at videoen viser en klar flamme som skyter ut fra bæreraketten, mot den store eksterne tanken full av svært brennbar hydrogen og oksygen. Flammen brant hull inn til tanken med hydrogen, noe som førte til at denne mer eller mindre eksploderte og ble skutt oppover og inn i oksygentanken som var over den. Dette utløste en enorm ildkule som omslukte hele romfergen 73 sekunder etter lift-off. Den siste meldingen kommentaren inne i cockpiten var ”Uh-oh” og ble ytret av piloten Michael J. Smith idet tanken eksploderte under dem. Etter dette finnes det ingen data på opptakeren.

Ildkulen  Foto-NASA

Belastningen romfergen ble utsatt for det den kom ut av kontroll ble for store, og den brakk opp i flere store deler umiddelbart. Fronten med cockpiten var en av delene som i ettertid ble påvist på videoen av ulykken. Denne var for så vidt hel, noe som tyder på at mannskapet godt kunne overlevd denne voldsomme ulykken i første omgang. Etterforskningen viste også at det var blitt aktivert nød-oksygen fra tre oksygenmasker om bord. Dette må gjøres manuelt av ett menneske, men er ingen garanti for at de visst hva som hadde hendt. Tankene med oksygen var også tømt for en mengde luft tilsvarende det ett menneske ville trengt på den 2 minutter og 45 sekunders lange turen ned til bakken igjen. Dette er imidlertid ikke noe bevis på at de som pustet var ved bevissthet. Den store belastningen astronautene ble utsatt for på den voldsomme ferden ned mot havoverflaten var enorm, og ville trolig ført til at de mistet bevisstheten. Cockpiten ble senere funnet på havbunnen fullstendig flattrykket etter møtet med vannet i en hastighet av ca. 330km/t. Det ville ikke vært mulig for noen av astronautene å overleve ulykken.

Cockpiten sees innringet etter "eksplosjonen"  FOTO:NASA

Det som også kom frem under etterforskningen var at NASA visste om at disse O-ringene kunne slippe gjennom litt gass fra tid til annen. Dette hadde de sett på flere av de brukte bærerakettene de hadde plukket opp i havet etter tidligere oppskytninger. Men gassene hadde aldri trengt gjennom den siste O-ringen, og ingen ulykker hadde hendt som følge av dette. Dermed anså NASA det som trygt at dette hendte, tiltross for at de måtte ha forstått konsekvensene av at begge O-ringene skulle svikte. Det utviklet seg til en ”jammen det gikk jo bra sist”-holdning, noe som førte til at sju mennesker ble drept på direktesendt TV. Etter ulykken ble skjøtene i bærerakettene redesignet, og reglene for oppskytning ble skjerpet, slik at noe slikt aldri skulle kunne skje igjen.

De sju døde astronautene er:

Kaptein – Francis R. Scobee

Pilot - Michael J. Smith

Ferdspesialister - Ronald E. McNair, Ellison S. Onizuka, og Judith A. Resnik

Lastspesialister - Gregory B. Jarvis og Christa McAuliffe

Skylab - Fra fiasko til suksess

Skylab i all sin prakt   Foto:NASA

Skylab var Amerikas første romstasjon. Den ble skutt opp i 1973 med den siste Saturn V raketten som fantes etter Apollo programmet var over. Romstasjonen var laget av ett tomt rakett-trinn, og var genialt enkel i sin konstruksjon. Ett Saturn IV-B rakett trinn ble brukt til å bygge selve stasjonen. Dette trinnet bestod i all hovedsak av ett stort rør med en diameter på ca. 5,5 meter med to store tanker innvendig, og en kraftig motor i enden. Motoren ble fjernet, da den ikke var nødvendig, og den mindre oksygentanken i bunnen av trinnet ble påmontert en luftsluse, slik at den kunne bli brukt til søppellagring. Den store hydrogentanken inne i rakettrinnet ble ominnredet til ett stort beboelig volum med alle fasiliteter astronautene hadde bruk for i verdensrommet. De hadde spiserom, soverom på størrelser med klesskap, og til og med en dusj som viste seg å være tungvindt å bruke i vektløshet. Det store åpne rommet astronautene hadde å boltre seg på var så stort at det var fryktet at de kunne ble strandet midt i rommet uten mulighet å komme seg til en vegg om de var uheldige. Dermed ble det installert en stang midt i rommet, ikke ulik en lang strippestang, som astronautene raskt tok ned da de kom opp fordi den var i veien for leking i det store rommet.

På toppen av trinnet ble det montert en luftsluse/sammenkoblingsmodul som muliggjorde romvandring og sammenkobling av sitt fartøy når de kom på besøk. Denne modulen hadde to sammenkoblingsporter slik at en andre kapsel kunne bli sendt opp for å hjelpe ett eventuelt strandet mannskap, noe som heldigvis aldri ble nødvendig, selv om det var nære på. På siden av denne modulen ble det montert ett stort teleskop for solstudier, noe som gjorde at stasjonen til forveksling lignet litt på en vindmølle. For å reise opp og ned mellom stasjonen ble det benyttet Apollo kapsler som var til overs fra Apollo-programmet, og kunne frakte tre astronauter opp til opphold i rommet.

Solseilet  FOTO:NASA

Allerede før stasjonen var kommet opp i bane gikk det dessverre galt. Ett deksel over den ene vingen med solceller løsnet som følge av kraften den ble utsatt for under oppskytningen og tok med seg den ene vingen og deler av isoleringen på stasjonen. I tillegg ble den andre vingen sittende fast i en stropp fra den avrevne vingen, sli kat denne heller ikke lot seg folde ut. Dette førte til at stasjonen ikke fikk nok strøm, og at den ble veldig opphetet da den kom opp i verdensrommet. Oppskytningen av det første mannskapet ble derfor utsatt i ti dager, slik at en kunne finne ut om det fantes en løsning på problemet, eller om en skulle gi opp prosjektet. Ingeniører, astronauter og alle tenkelige mannskaper jobbet i disse ti dagene på spreng for å finne en løsning i tide, og det ble jobbet døgnet rundt for å møte tidsfristen. Det største problemet var varmen, så fremst de bare klarte å folde ut den siste solcellevingen. Flere løsninger ble funnet, og da mannskapet reiste opp 25 mai 1973 hadde de med seg en slags parasoll som skulle slås opp utenfor romstasjonen for å gi den skygge fra den sterke sola. Pete Conrad, Paul Weitz og Joe Kerwin reiste opp med en fullstappet kommandomodul med mange forskjellige forslag til løsning på de mange problemene, men det var aldri noen garanti for at de i det hele tatt kunne bruke stasjonen. Etter å ha fløyet rundt stasjonen for å inspisere skadene visuelt og med ett kamera som sendte video til jorden ble det gjort forsøk på å klippe løs den fastsatte solcellevingen, men til ingen nytte. Deretter sammenkoblet de Apollomodulen og Skylab slik at de tre astronautene kunne entre stasjonen dagen etter. Men først måtte det måles for giftige gasser i luften inne i stasjonen som følge av den intense varmen som hadde utviklet seg om bord uten isolasjon og nok strøm til å drive aircondition. Kaptein Pete Conrad uttalte at det var veldig varmt, men i det minste var det en tørr varme. Etter at parasollen var reist ut av en luftsluse beregnet på vitenskaplige oppdrag i siden av stasjonen begynte temperaturen sakt men sikkert å synke mot ett fornuftig nivå. Etter å ha kjørt stasjonen på ett minimum av strøm lyktes det til slutt astronautene å få løs den fastsatte vingen, og deretter få stasjonen opp i normalt drift. Dette første mannskapet var om bord i 26 dager før de vendte trygt tilbake til jorden.

Det andre mannskapet som fikk tilbringe tid om bord var Alan Bean, Jack Lousma og Owen Gariott. De tok av mot stasjonen 28. Juli 1973 og kom frem til en noe mer funksjonell stasjon enn det forrige mannskapet. Tiltross for parasollen satt opp av det første mannskapet var det ennå varmt om bord, noe det andre mannskapet gjorde noe med på sin første romvandring. De satte da opp ett ”seil” over den gamle parasollen som allerede sto der. Dette seilet var det som skulle til for å få også temperaturen ned, slik at stasjonen kunne drives etter planen. Mannskapet tilbrakte 58 dager om bord før de dro hjem igjen. Dette var da rekorden for hvor lenge mennesker hadde vært i rommet.

Astronautene leker ombord  Foto:NASA

Det tredje mannskapet bestod av Jerry Carr, William Pogue og Ed Gibson, og de tok av 16. november 1973 for sitt banebrytende oppdrag. Stasjonen var nå fullt beboelig, og de kunne hovedsakelig konsentrere seg om å utføre sine planlagte eksperimenter og datasamlinger. Denne tredje og siste besetningen tilbrakte totalt 83 dager i stasjonen før de forlot den. Meningen med oppdraget var primært å samle data om hvordan mennesker klarer tilpassningen til å leve i vektløshet over lengre tid. Astronautene trente hver dag, spiste nøye overvåkede dietter og måtte nesten daglig gjennom en rekke medisinske forsøk. Men takket være lærdommen en hadde lært fra de to foregående oppdragene, så kom denne besetningen ned på bakken i bedre form enn de to forrige.

Hele hensikten med Skylab var å studere menneskets tilpassning til vektløshet, og hva dette gjør med kroppen under og etter oppholdet. I tillegg ble det tatt tusenvis av bilder av solen, dens atmosfære og solstormer. Det ble tatt bilder av jordkloden for å kartlegge bruddsoner, jordbruksland, naturresurser og andre forhold, noe som hjalp landbruket, fiskeindustrien og mange andre. Foruten å ta bilder ble det tatt utallige målinger av urin, blod og andre kroppslige funksjoner. Det ble utført tester der underkroppen ble utsatt for undertrykk som fikk blodet til å same seg her så lenge at astronautene besvimte. På topp av det hele ble masse nytt utstyr testet i vektløshet, studier av edderkopper i vektløshet ble utført, og de observerte en komet fra verdensrommet.

Til slutt ble Skylab styrtet i Stillehavet ved Australia 11 juli 1979, noe som førte til noen morsomme situasjoner. Enkelte store deler som ikke brant helt opp i atmosfæren falt dessverre ned i Australias nasjonalparker, noe som førte til at USA fikk en ”bot” på 400 dollar for forsøpling av en nasjonalpark. Boten var selvsagt ment som en spøk, og ble mottatt som nettopp det, med ett smil. Skylabs arv lever videre i all den kunnskapen som ble samlet, og ikke inst i ISS. Uten kunnskapene samlet fra Skylab og fra de ennå lengre russiske stasjonsoppdragene kunne ikke ISS blitt bygget.

Discovery opp i slutten av februar

Nasa har bestemt seg for å forsterke flere av stringerene i den eksterne tanken som viste sprekkdannelser under tankeing sent i fjor. Dette srbeidet regnes med å være ferdig til at det kan foretas en oppskytning allerede 24 Februar om alt går etter planen. For at dette skal gå må ESA, JAXA, og Russland hjelpe til med å endre litt på sine tidslinjer med ankomster og pågående aktiviteter ombord på ISS.

Endeavour er flyttet til midten av april, dette for å få tid mellom oppskytningene.

Discovery - En gang...

Oppskytningen av romfergen Discovery er nok en gang utsatt på ubestemt tid. Ledelsen ved NASA bestemte i ett møte torsdag 6 januar å ikke skyte opp i det første oppskytningsvinduet i februar som strekker seg fra 3. til 10. februar. Trolig blir da Discovery skutt opp mot slutten av måneden i ett vindu som åpner 27. februar og stenger 6. mars. Det spekuleres i å stokke litt på ankomstene til ISS slik at det kan la seg gjøre å skyte opp Discovery så tidlig som 24. Februar, dette for at det skal bli større mellomrom mellom Discovery og Endeavour som skal skytes opp 1. April.
Den endelige avgjørelsen vil trolig bli tatt på ett ledermøte torsdag 13. Januar.