6 på rad for Ariane V

Foto.SpaceFlightNow.com

ArianeSpace har Onsdag 29.Desember utført sin sjette vellykkede oppskytning av en Ariane V rakett i år. Tilsammen tolv satellitter har blitt sendt opp med den velykkede raketten i 2010. Dagens oppskytning tok med seg to satelitter, en spansk og en koreansk, som begge er kommunikasjonssatellitter. Oppskytningen gikk helt etter planen, og begge satellittene ble frigitt på korrekt høyde, hastighet og tidspunkt.

Den egentlige oppskytningsdatoen var 29. Desember, men da ble oppskytningen avbrutt 7 minutter før lift-off på grunn av for mye vind i de øvre luftlagene. Hele oppskytningen ble derfor utsatt ett døgn, og beholdt samme oppskytningsvindu. Som vanlig foregår oppskytningen fra Kourou i Fransk Guinea, der ESA har sitt oppskytningssenter. Plasseringen er stategisk utfra at det ligger nærme ekvator, noe som gir raketter som skytes opp en ekstra hastighetsbonus som følge av jordens rotasjon.

Problemer nok en gang...

Den planlagte tilbakerullingen av romfergen Discovery til VAB(Vehicle Assembly Building) der den ektserne tanken skulle finkjemmes med røntgen og ultralyd etter at den på fredag ble fylt, og deretter tappet, for drivstoff er forsinket.

Ifølge den nye planen skal den 5,47 km lange turen tilbake til VAB, som tar 8 timer, være unnagjort før soloppgang onsdag lokal tid i Florida.  Grunnen til utsettelsen er et problem med de hydrauliske jekkene på crawleren, det enorme kjøretøyet som skal frakte romfergen, som fører til at de ikke klarer å holde romfergen i vater hele veien. Deette er ekstremt viktig for å unngå at den velter, eller blir påført stress og belastninger den ikke er bygget for. Den enorme crawleren er en gjenlevning fra Apollo-tiden, og ble i sin tid brukt til å frakte de vanvittige apollo-rakettene ut til rampen.

Ett gammelt bilde av Discovery på crawleren. Legg merke til bilene til høyre i bildet.  Foto:Matt Stroshane/Getty Images North America

 

Gammel bilde av Discovery, legg merke til menneskene borte ved venstre side av crawleren.

Ekspedisjon 26 vel fremme på ISS

Mannskapet ombord i den tidligere nevnte Soyuz kapselen utførte en vellykket sammekobling med ISS klokken 2111 fredag (norsk tid). De tre astronautene, en amerikaner, en italiener og en russer, skal tilbringe fem måneder ombord ISS før de returnerer til jorden i mai 2011. Dette blir en hektisk periode med to romfergebesøk og flere ubemannede besøk fra forsyningsskip. I tillegg skal de markeres at det 12. April er 50 år siden Gagarin ble første menneske i verdensrommet. Om alt går etter planen skal også SpaceX sende opp en Dragon kapsel som skal fly nærme stasjonen, men ikke utføre sammenkobling.

Artikkel i VG

Video av hendelsen fra NASA TV

Nok en vellykket Soyuz oppskytning

Lift-Off  Foto:NASA

Mannskapet til ISS ekspedisjon 26 startet onsdag kveld klokken 2009 sin ferd mot ISS, der de ventes å være fremme fredag. Ferden gikk fra Baikunor Kosmodromen i Kasakhstan, fra den samme oppskytningsrampen som Gagarin for snart 50 år siden startet menneskets eventyr i verdensrommet. Mannskapet ble skutt opp om bord i en Soyuz kapsel, og turen opp i bane tok ni og ett halvt minutt. Alt gikk helt etter planen, og mannskapet så nesten avslappet ut der de satt i sine trange seter på sin ferd oppover og ut av atmosfæren. De tre om bord er en blandet gjeng, med en amerikaner, en italiener og en russer. Amerikaneren er romveteranen Catherine Coleman, som sist var i verdensrommet i 1999, Italieneren er Paolo Nespoli som også er en veteran fra ESA som sist var oppe med romfergen i 2007. Til sist er det kapteinen om bord Soyuz kapselen, russiske Dmitry Kondratyev som er førstereisgutt etter at han ble erstattet av en europeer på sin forrige planlagte ferd etter ett og ett halvt år med trening.

Mannskapsbilde    Foto:NASA

Nå skal han og de andre få oppleve verdensrommets mange vidunderlige fenomener på sitt opphold om bord til mai 2011, da de etter planen skal hjem igjen. Mens de er i rommet må de opprettholde ett strengt treningsprogram med daglige løpeturer, sykkelturer og vekttrening ombord for å opprettholde både beinmasse og muskulatur i ett slikt langt opphold. I rommet trenger ikke kroppen bruke noe særlig kraft for å forflytte seg, en trenger ikke stå oppreist, og dermed svinner en hen med tiden. Dersom astronautene ikke holder seg aktive under oppholdet vil de kunne ende med å kollapse helt når de kommer tilbake til jorden. Etter ferden vil det i tillegg bli nødvendig med rehabilitering i lengre tid før de vil være tilbake til sitt gamle fysiske nivå.

En "liten brann" ombord

Mir sett fra romfergen Atlantis  Foto:NASA

Romstasjonen Mir ble påbegynt i 1986 og tok 10 år å bygge. Stasjonen var satt opp med ett mannskap på tre, og NASA hadde i fire perioder en astronaut om bord som det tredje besetningsmedlemmet. Dette var kjent som Shuttle-Mir prosjektet, og var ett amerikansk-russisk samarbeid der amerikanske astronauter ble fløyet opp og ned med romfergen, mens de russiske kosmonautene dro opp og ned med Soyuz kapsler.  Ifølge den amerikanske astronauten Jerry Linenger som tilbrakte fem måneder om bord i Mir fra januar til mai i 1997 var hele prosjektet egentlig en måte for USA å øse penger inn i Russlands vaklende økonomi med romfarten som ett godt påskudd.

 

På det tidspunktet Linenger kom til Mir var det en gammel og nedslitt romstasjon som ventet han i rommet. Stasjonen krevde daglig vedlikehold, og det var nesten ikke en dag uten at hovedalarmen gikk i stasjonen som følge av at ett eller annet viktig system feilet. Som oftest var det strømmen, eller oksygensystemet som feilet, og mye av tiden ble tilbrakt i svært begrenset belysning for å spare strøm. I tillegg luktet det gammel kjeller om bord, og stasjonen var full av oppsamlet søppel som russerne ikke kunne ta med seg ned til jorden igjen.

En måned etter Linenger ankom ble stasjonen besøkt av en Soyuz kapsel som kom med den neste russiske Mir besetningen. Det betydde at de nå skulle være seks mann om bord i Mir i nesten en måned. Dette gjorde det trangt, og førte til at den skrantende oksygen generatoren ikke klarte å levere nok oksygen til alle. Mangelen på oksygen ble bøtet på ved å bruke ett eldre system, som bestod i å montere store beholdere med ett stoff som etter aktivering lager oksygen i en kjemisk prosess.

Etter mat den 23. Februar 1997 skulle kosmonaut Alexander Lazutkin skifte ut en slik beholder, da ulykken inntraff. Etter å ha åpnet beholderen ser han røyk sige ut av den, etterfulgt av en regelrett stikkflamme på rundt 60cm. Noe har gått galt med kjemien inne i beholderen, og den har selvantent. Det brenner nå en kraftig og ekstremt varm stikkflamme inne i en romstasjon omgitt av livsfarlig vakuum, noe som gjør det hele ekstremt farlig. Etter hvert fylles hele stasjonen av tett røyk som gjorde det umulig å se mer enn ca. 20 cm foran seg, og mannskapet må ta på seg oksygenmasker. Flere av oksygenmaskene viser seg å være defekte, noe som lett kunne ført til skader på mannskapet. Mens alarmen går, alle sirkulasjonspumpene stopper og stasjonen fylles med tykk røyk brenner det fortsatt ukontrollert i beholderen, og Valeri Korzun var kaptein om bord i overgangsperioden beordrer mannskapet å klargjøre den ene Soyuzkapselen for evakuering, mens han selv og Linenger skal bekjempe brannen med brannslukkere.

Nå er det slik at en Soyuzkapsel kun kan ta med seg tre mennesker, uansett hvordan du stabler og presser, så kan den ikke ta mer enn tre. Og ikke hvilke tre som helst, for setene om bord er forstøpte til de tiltenkte menneskene som skal sitte i den under den noe brutale landingen. For å gjøre det hele verre var de plasser på hver sin side av romstasjonen, med brannen mellom seg. Dette førte til at kun en kapsel var tilgjengelig for evakuering, noe som gjorde at minst tre av mannskapet ville omkomme om ikke brannen ble slukket. Faktum er at de hadde nok alle omkommet, ettersom ingen av dem ville forlate de andre, noe de i ettertid fortalte.

Mir betyr "Fred" og "Samfunn" på russisk   Foto:Ukjent

For å bekjempe brannen ble det brukt brannslukkere som fantes om bord. Disse hadde både skum og vann i seg, men ingenting så ut til å hjelpe. Vi snakker tross alt om en kjemisk brann som er selvforsynende, noe som gjør den nesten uslokkelig. For å gjøre det hele verre klarte inn Korzun å se brannen på grunn av røyken, og brannslukkerne fungerte som små jetmotorer under bruk, noe som gjorde det vanskelig å treffe. For å hjelpe han måtte Linenger holde han fast rundt livet, mens Linenger selv spente beina fast i sidene på en luke. Røyken var så tett at Linenger måtte riste Korzun med jevne mellomrom for å sjekke at han ennå levde.

Brannslukkerne så ikke ut til å gjøre så mye, men de var det siste håpet de hadde før brannen ville smelte seg ut av det tynne aluminiumskroget som var skillet mellom innsiden og den dødelige utsiden. Etter hvert som de gikk tomme kom resten av mannskapet med nye hele tiden. To av brannslukkerne ville derimot ikke rikke seg når mannskapet prøvde å dra dem av veggen for å ta de med seg. I ettertiden viste det seg at de aldri var blitt løsnet etter transporten på de ti årene stasjonen hadde vært der. Ingen hadde tatt seg bryet å sjekke dem.

Etter å ha tømt flere apparater på brannen døde den imidlertid ut av seg selv. Den første fasen av krisen var over, men mannskapet satt nå innesperret i en stasjon full av røyk som kunne inneholde livsfarlige gifter. Det ble derfor beordret at mannskapet skulle beholde oksygenmaskene på så lenge de varte, og deretter se an situasjonen. Sakte men sikkert ble luften renere ettersom stasjonens luftrenseanlegg jobbet på fullt, og etter hvert kunne mannskapet bytte ut oksygenmaskene med støvmasker. Nå begynte opprydningen, med full vask av stasjonen, fjerning av den utbrente beholderen, og skaderapportering. I ettertid viste det seg at flammen var så varm at metallet som beholderen var laget av smeltet, og slagg ble funnet på veggene rundt beholderen. Ingen hull var brent gjennom skroget, men en del av innsiden rundt brannstedet var ganske svartsvidd. Etter en omfattende nedvask av stasjonen for å fjerne det svarte sotlaget etter røyken måtte også mannskapet fjerne alle klærne sine, og deretter vaske seg helt ned. Ifølge Linenger var det litt av ett syn der de fløt rundt seks menn kun iført støvmasker.

Linenger etter brannen med maske Foto:NASA

Etter brannen som raskt kunne krevd seks menneskeliv ble det hele tonet ned at både Russland og NASA. De gav ut en pressemelding om ett lite branntilløp som varte i 90 sekunder, og skyltes feil bruk av utstyr. Faktum er at utstyret øyensynlig ble brukt helt riktig, og brannen varte i 14 minutter ifølge mannskapet. Bruken av disse livsfarlige kjemiske beholderne fortsatte etter at russiske romfartsmyndigheter hadde erklært dem trygge så lenge de ble brukt å nærheten av en brannslokker. Med andre ord ble det ikke gjort noe for å finne årsaken når en i stede kan endre en rutine for at det skal se tryggere ut for omverden. Ifølge mannskapet hadde dessuten brannslukkerne liten effekt på brannen, så dette ble sett på som totalt meningsløst av mannskapet.

Dette er den største offisielle brannen rapportert i verdensrommet, og holdt altså på å ta livet av seks mann om bord. Etter brannen gikk livet videre på Mir, men mannskapet var alltid litt skeptiske til de skumle kjemiske beholderne. Alle kom levde fra det uten skader foruten noen brannsår og noen blåmerker fra å ha fløyet rundt i røyken uten å se seg for. Hvilken skjebne de modige kosmonautene hadde blitt utsatt for om de ikke hadde klart å slukke brannen, eller klart å funnet oksygenmasker raskt nok er uviss, men neppe særlig positiv. Alle ble i dagene etter sjekkes jevnlig av oppdragets lege, Linenger, som fant alle friske og raske.

Mir ble med vilje sendt inn i atmosfæren 23 Mars 2001 og brant der opp etter 15 år i tjeneste. Restene landet i Stillehavet, og ligger nok der den dag i dag.

La oss bare håpe vi slipper en slik episode på ISS, og at om/når noe slikt oppstår vil det være mulig å redde hele mannskapet, eller i hvert fall slukke brannen på en skikkelig måte.

Linker:

Pressemelding em en "liten brann" 

Litt info om Mir 

Mer om Mir og Shuttle-Mir 

Mir ble også utsatt for en kollisjon og en nesten-kollisjon. Mer om dette senere...

Fantastiske bilder av romfergen

Denne filmen er rå for oss som er litt over snittet interessert i slikt. Det er en samling av slow motion opptak fra rundt omkring romfergen idet den tar av med kommentatorer. Utrolig fasinerene mye av det.

Klippet er hentet fra YouTube, men det høres ut som det finnes på DVD også. Filmen er produsert av Matt Melis ved Glenn Research Center.

Filmen er lagt ut av brukeren interbartolo på Youtube.

The Falcon has lifted off...

SpaceX lyktes i dag klokken 1643 i å sende sin Falcon 9 rakett med den første testen av den nye kapselen Dragon opp i en 288x301 km bane. Planen er at den skal gå 2-3 runder rundt jorden, for deretter å foreta en kontrollert landing i Stillehavet. Kapselen er tom, foruten en hel del små gjenstander ansatte ved SpaceX har plassert der som souvenirer.

Dersom hele oppdraget går etter planen er SpaceX nå ett steg nærmere å skyte mennesker opp til ISS i fremtiden. For mer info, se tidligere innlegg i bloggen.

JAXA bekrefter tragisk utfall

Akatsuki slik den var tiltenkt  Bilde:Akihiro Ikeshita/JAXA

Den Japanske romfartsorganisasjonen JAXA meddelte i dag at sonden Akatsuki til den nette sum av ca. 1,8 milliarder norske kroner har mislyktes i å bli injisert i bane rundt Venus etter å ha reist i 6 måneder for å komme dit. Hva som gikk galt er ikke helt klart ennå, men JAXA skjønte raskt at noe var galt da det til hele 90 minutter før de fikk svar fra sonden etter at det passert bak Venus i det som skulle vært oppbremsningen. Denne kommunikasjons stillheten var ment å skulle vare i 22 minutter, noe som kan antyde at sonden ikke har redusert hastigheten tilstrekkelig, og dermed har brutt løs fra Venus tyngdekraft, eller inn i en meget høy elliptisk bane. Neste forsøk for å injisere Akatsuki i korrekt bane er om 6 år ifølge JAXA, og det vurderes i øyeblikket om dette skal utnyttes, eller om sonden skal ansees som tapt. Før en slik avgjørelse blir fattet må en få klarlagt hva som gikk galt, for deretter å vurdere om det er faktisk mulig å redde oppdraget. En ødelagt bremsemotor vil for eksempel gjøre at oppdraget blir umulig å redde.

Oppskytningen av Akatsuki  Foto:JAXA

 

 

Akatsuki ble skutt opp fra Tanegashima Space Center i Japan 20. Mai 2010 sammen med flere andre små mikrosatellitter med en H2-A rakett og var ment å skulle gå i bane rundt Venus i to år for å skaffe detaljerte kunnskaper omkring planetens værsystemer, vulkaner og atmosfære. Sonden skulle se etter lyn i atmosfæren, og speide etter aktive vulkaner under skyene. Sonden er utstyrt med kameraer som ville gitt de beste nærbildene av Venus som noen gang er tatt.

 

For mer info: JAXA, Akatsuki

NASA trenger mer tid - Discovery utsatt igjen

Vi håper å se Discovery i sitt rette element over nyttår Foto:NASA

Romfergen Discovery har nå blitt satt på bakken frem til minst 3. Februar 2011. Dette skjer etter at NASA ennå ikke har klart å finne den eksakte årsaken til at det oppsto sprekker på tre stringere på den eksterne tanken etter oppskytningsforsøket 5.November. En stringer er en U-formet aluminiumsbjelke som løper i tankens lengderetning for å forsterke denne i på utsiden. Sprekkene oppsto i området der stringerne slutter i fremkant av tanken, i området som betegnes som intertank området. Dette er området mellom de to drivstofftankene som befinner seg inne i den store eksterne tanken. Det er godt kjent at det her oppstår spenninger i metallet som følge av fylling av superkald gass i tankene, men dette skal være tatt høyde for i materialet som er brukt til å lage disse stringerne. Det er heller ikke første gang slike sprekker har oppstått, men det er første gang det er kjent at de har oppstått under fylling av drivstoff. De foregående sprekkene har alle dukket opp under produksjonen av tanken, og blitt reparert lenge før tanken i det hele mates med romfergen.

Det reparerte området på tanken  Foto:NASA

Ettersom NASA ikke har klart å finne en helt konkret årsak til at sprekkene oppsto i tanken vil de nå gå virkelig grundig til verks ved å fjerne skum i området rundt sprekkene, montere måleutstyr, for deretter å erstatte skummet på tanken. Så skal tanken gjennomgå en prøvetanking for å kunne avdekke hvor og hva det er slags krefter som skaper disse sprekkene. Deretter må nok skummet fjernes, og testutstyret demonteres, før skummet skal tilbake en gang til. Dette er årsaken til at NASA ikke ser at de vil ha mulighet til å rekke den opprinnelige oppskytningsdatoen 17. Desember. Ny dato er satt til tidligst 3. Februar 2011, med muligheter for at dette også vil bli forskjøvet. Dette har igjen ført til at oppskytningen av Endeavour som var planlagt 27. Februar vil utsettes til 1. April.

Det er trolig aluminiumslegeringen i stringerne som fører til de sprekkene sier NASA, og viser til at de gamle tankene ikke hadde dette problemet, da de var laget av en sterkere legering. Den legeringen som brukes i dagens tanker er veldig sprø, noe som gjør at det ikke skal mye bevegelse til før det sprekker. Og når tanken fylles med superkald gass krymper tanken særlig i den fremste tanken, slik at det oppstår spenninger i materialet. NASA vil derfor også bygge en kopi av det utsatte området på tanken for å kunne gjenskape problemene ved å bygge inn svakheter i kopien for å få bekreftet de teoriene de har i dag. Arbeidet med dette vil også ta lang tid, kombinert med muligheten for at hele romfergen vil bli rullet tilbake til VAB(Vehicle Assembly Building), bygningen der romfergen monteres sammen med tanken og hjelpemotorene, for å utføre tester på områder en ikke kommer til på der den står i dag. Dette vil også ta lang tid, og muligens føre til at datoen 3. Februar kan bli utsatt igjen.

Det er godt å se at NASA ikke tar noen sjanser med dette problemet, og heller utsetter hele oppskytningen til de kan garantere at tanken er flysikker. Slik tankegang er utvilsomt lærdommer NASA har tatt til seg etter de to foregående dødsulykkene med Columbia og Challenger. Mange vil påstå at disse to ulykkene enkelt kunne vært unngått hadde NASA tatt faresignalene alvorlig, og ikke hatt en holdning om at ”det var feil sist, men det gikk jo bra. Så da er alt OK”. Ingen vil at romfergeprogrammet skal avsluttes med nok en ildkule over Amerika på live TV.

NASA hevder å ha funnet nytt liv på jorden

NASA holdt fredag 2. Desember en pressekonferanse som satte oppfatningen av livet på jorden og i universet i nytt lys. Det de ville vise frem var ikke E.T. eller rester etter aliens fra Roswell, slik mange funderte på. Det de ville vise frem derimot var ett funn av en bakterie som oppfører seg på en annen måte enn alt annet liv som vi kjenner til. Denne bakterien bryter med helt grunnlegende regler om livets byggesteiner, nemlig DNA. Til nå har det vært kjent og godtatt at alt liv er avhengig av seks grunnstoffer for å danne DNA, som er nødvendig for å opprettholde liv. Disse stoffene har til nå vært karbon, hydrogen, nitrogen, oksygen, fosfor og svovel. Det som er helt unikt med den nyoppdagede bakterien er at den kan bruke arsenikk i stede for fosfor i oppbyggingen av sitt DNA. Denne bakterien er dermed ikke avhengig av en av de byggeblokkene som til nå har vært avgjørende for om det skal kunne eksistere liv på en planet. Dette åpner døren for å se bredere på hva vi kan forvente av liv i universet. Det har lenge vært mange som har sagt at liv andre steder i universet ikke trenger å være avhengig av det samme som livet på jorden. Nå er det da endelig bevist at til og med livet her på jorden kan bryte med de fastsatte reglene. For alt vi vet kan det finnes liv som bruker totalt andre byggeklosser, eller som kanskje ikke engang er avhengig av DNA for å bygge seg opp.

GFAJ-1       Foto:NASA

De mye omtalte bakteriene ble funnet i en liten innsjø i USA kalt Mono Lake. Denne innsjøen er unik i sin sammensetning, da den består av mye arsenikk har ett meget høyt saltnivå, og er meget basisk. Slike omgivelser ville drept de fleste andre former for liv, men denne lille bakterien, kalt GFAJ-1, elsker dette stedet. Dette gjør den til en såkalt ekstremofil bakterie, en organisme som kan overleve i ekstreme omgivelser. Vi ser tilsvarende yrende liv andre steder på jorden der en normalt venter å finne golde ørkener, som i de dype havene rundt varme skorsteiner som spyr ut varmt vann fra havbunnen.

Mono Lake      Foto:Oasis

Forskerteamet som stod bak denne unike, og grensesprengende oppdagelsen ble ledet av Felisa Wolfe-Simon, en NASA finansiert forsker ved U.S. Geological Survey i Menlo Park, California. Det var hennes forskerteam som har jobbet med ideen om at det måtte være noen der ute som brøt med de kjente reglene, og var villig til å risikere karriere og penger for å bevise det. Arbeidet som er nedlagt kan være ett vendepunkt i søken på liv i universet, da vi nå har bevist at vi må tenke videre når det kommer til liv i universet.

Hvem vet; kanskje det er liv i gassen på Jupiter, eller isen på Titan, eller i sanden på Mars…

For mer info: Besøk NASA sine sider om saken  

Romfergens arvtaker nærmer seg klar til bruk

Dragon-kapsel  Bilde:SpaceX

Dersom alt går etter planen vil den første av i alt tre test oppskytninger værestarten på Amerikas mulighet til selv å skyte mennesker opp i bane og til ISS igjen. Selskapet som står bak oppskytningen er ett privat selskap kalt SpaceX, og er dermed det første private amerikanske selskapet som skal skyte opp mennesker. Per dags dato har Space X en kontrakt på 12 oppskytninger for NASA, med mulighet for flere. Dette er også første skritt mot det Buzz Aldrin sa for mange år siden, nemlig at det må åpnes opp for at også private aktører skal kunne tjene penger på å utvikle raketter og utstyr. Dette gir større konkurranse, lavere priser og mer ny teknologi utviklet. SpaceX har siden 2002 utviklet en mindre rakett for oppskytning av satellitter, Falcon 1, som har foretatt vellykkede oppskytninger.

Tirsdag 7. Desember 2010 skal SpaceX etter planen skyte opp sin første testkapsel av typen  Dragon. Dette er den kapselen de har fått kontrakt med NASA om forsyning av ISS med. Den skal komme i minst tre versjoner; bemannet til ISS, ubemannet til ISS og DragonLab som er en ubemannet versjon som skal brukes som laboratorium for private forskere som vil teste sine oppfinnelser og teorier i vektløshet. Dragon skal ha plass til opptil 7 besetningsmedlemmer til ISS, og den er helautomatisk. Dette betyr at den selv står for sammenkoblingen mellom Dragon og ISS, uten at mannskapet trenger å gjøre noe. I tillegg vil det selvsagt finnes en back-up funksjon som lar mannskapet selv utføre sammenkoblingen.  Dragon skal skytes opp med en Falcon 9 rakett som også er ett produkt helt og fullt utviklet og produsert av SpaceX. Falcon 9 er utviklet for formålet, men kan også bygges ut til en rakett kalt Falcon 9 Heavy, som er en tungvekstrakett som kan likestilles med Ariane 5. Dette gjøres med å henge på to hjelperaketter på Falcon 9.

Falcon 9 rakett med kapsel Bilde:SpaceX

Det som gjør hele dette konseptet ekstra spesielt er at alt utstyr er utviklet og produsert av SpaceX selv. Som sagt er SpaceX ett privat selskap, og noe slikt har aldri før vært gjort. Det vanlige er å kjøpe motorer fra andre produsenter. Til og med styredysene på kapselen er egenproduserte, og skal være meget effektive og drivstoffgjerrige. Kapselen kommer til å bestå av to deler; en trykksatt del for mannskap og materiell, og en del som ikke er trykksatt, men utsatt for verdensrommets vakuum. Det smarte her er at denne er nesten hul, slik at det her kan lastes utstyr som tåler vakuum, noe som gir ekstra lastekapasitet. Denne modulen har SpaceX kalt ”Trunk”, som direkte overtatt blir bagasjerom, og har som primæroppgave å holde solcellepanelene som gir kapselen strøm. Denne frakobles også før landingen, som blir gjennomfør på god gammeldags varmeskjold-med-fallskjerm-i-vannet-vis. Det brukes altså ett varmeskjold som tar av for varmen som utvikles som følge av friksjonen med luften i den enorme hastigheten. Når kapselen kommer langt nok ned vil den stabiliseres og bremses av en rekke fallskjermer, før det tilslutt ender opp i havet der den bli plukket opp.

Planen er å teste motorene på Falcon 9 raketten som står klar på Cape Canaveral i Florida på fredag 3.Desember. Raketten vil da bli tent i noen sekunder som å teste av motorene er i orden, for deretter å slukkes. Om denne testen går bra, og alt annet fungerer som planlagt vil altså den første oppskytningen av en Dragon kapsel bli utført av en Falcon 9 rakett Tirsdag 7 Desember mellom klokken 1503 og 1822 (norsk tid).  

Mer info: SpaceX, NASA