Endeavour har begynt sin siste reise hjem.

Endeavour forlot i morges norsk tid romstasjonen ISS for å vende tilbake til jorden for aller siste gang.
Før romfergen setter kurs før jorden vil den først foreta en flyging rundt ISS for å ta bilder. Deretter vil den trekke seg vekk, før deretter å komme tilbake og utføre en ny innflyvning. Dette for å teste ett nytt system før innflyvning som skal brukes i fremtidige systemer for innflyvning til ISS.

Unike bilder av ISS og Endeavour

I natt norsk tid vil det foregå en aldri så liten begivenhet høyt over hodene våre ute i verdensrommet. For første gang i historien vil det bli tatt bilder av en romferge sammenkoblet med romstasjonen ISS, der begge to er helt innenfor bildet. Dette skal utføres av en russisk Soyuz kapsel som i kveld skal forlate romstasjonen for å bringe sitt mannskap på tre tilbake til jorden etter endt oppdrag. Russeren Dmitry Kondratyev, amerikaneren Cady Coleman og italieneren Paolo Nespoli vil i natt avslutte sitt lange opphold på ISS etter å ha tilbrakt over fem måender ombord. Det er italienske Paolo Nespoli som i en helt egen prosedyre skal forlate tilbakevendingskapselen, og ta seg inn i den fremre delen av Soyuz kapselen for å få tatt bildene, mens kaptein Dmitry Kondratyev vil holde fartøyet ca. 200 meter vekk fra ISS. Istede for at Soyuz skal bruke drivstoff på å fly rundt ISS for å få bedre vinkler, vil ISS snu seg om sin egen akse for å få optimale bilder. Dessverre finnes det ikke direktelink til jorden fra det russiske fartøyet, slik at tidpunktet bildene blir offentliggjort er avhengig av en vellykket landing, og hvor lang tid det tar å få dem sendt til USA. Vi kan bare glede oss til å se disse bildene som for evig vil stå som ett testamente på den jobben romfergen har gjort i byggingen av ISS.

Lykke til mannskapet ombord på Soyuz TMA-20

12. April - Den menneskelige romfartens fødselsdag

Juri Gagarin med sin kjente smil   Foto: UKJENT

I dag, 12. April 2011 er det akkurat 50 år siden Juri Gagarin hadde æren av å bli det første mennesket som noen gang hadde vært i verdensrommet. Det hele fant sted i 1951, og Gagarin foretok en hel runde rundt jorden i sin lille romkapsel før han vendte tilbake til landjorden. Ferden tok under 90 minutter, og var ett knusende nederlag for USA som selv jobbet iherdig for å sende deres første astronaut opp i verdensrommet. Når USA endelig lyktes med dette 5 Mai samme år var det en blek bragd sammenlignet med det Sovjet hadde gjort noen måneder før. Alan Shepard som var USA's første astronaut som ble skutt ut i verdensrommet fikk bare en liten tur i en veldig høy bue ut av atmosfæren og tilbake, før han landet trygt i kapselen sin i havet utenfor kysten av Florida. Det hele tok rundt 15 minutter fra lift-off til splash-down.

Gagarin ble ikke bare verdensberømt, han ble også en av Sovjets høyest aktede borgere, og kunne nyte denne statusen resten av livet. Like etter turen i rommet opplevde han mot sin vilje å bli nektet flere romferder, og nektet å fly jetfly. Dette var for å forhindre at Sovjets største helt skulle miste livet og dermed påføre landet stor sorg. Desverre var det akkurat det som hendte sju år etter den historiske romferden, mens Gagarin var på en opplæringstur i ett MiG 15 jagerfly etter å endelig ha fått flyvestatusen sin tilbake. Hva som egentlig hendte er uklart, men flyet gikk i bakken, og både Gagarin og instruktøren omkom. Det blir spekulert i at flyet kom inn i turbulensen bak ett supersonisk fly som også ble testet i området, og deretter mistet kontrollen. Etter sin død ble han plassert i en grav på den Røde Plass i nærheten av storheter som blant annet Stalin.

Columbia STS-1 tar av 12. April 1981   Foto:NASA

Det andre store jubileet i dag er det faktum at det er 30 år siden den første romfergen tok av fra Kennedy Space Centre i Florida. Bemannet med to astronauter var romfergen Columbia det første romfartøy som ikke ble testet ubemannet før det ble bemannet. Ingen romferge hadde altså før tatt av uten mannskap for å sjekke at det hele var trygt, men tilliten til systemet var høy tiltross for at bemanningen ble holdt til det absolutte minimum med bare to ombord. Det to var John Young, og Robert Crippen, og var utstyrt med trykkdrakter og katapultseter dersom de måtte forlate skuta ved en nødsituasjon. Disse katapultsetene ble skrudd ut etter STS-5 når romfergeprogrammet ble ansett som trygt. Hele oppdraget tok litt over to dager og 6 timer, og var ment som en test av alle romfergens systemer. Lasten bestod derfor bare av en pakke med instrumenter og sensorer som samlet data om alt fra vibrasjon til støynivå. Etter å ha testet ut alle systemene ombord, lukket lastelukene og tatt på seg trykkdraktene igjen var det klart for noe som var minst like farlig som selve oppskytningen; landingen. Under nedstigningen legger romfergen den flate undersiden mot fartsretningen, og lar seg bremse av luften som sakte men sikkert blir tettere på vei ned til jorden. Dette skaper enorm friksjon på utsiden av romfergen, og den er derfor beskyttet av ett lag med fliser som er ekstremt varmebestandige og isolerende. Hele romfergen innhylles i en enorm ildkule i denne fasen av nedstigningen og den minste alvorlige feil i varmeskjoldet ville ført til katastrofe. Nedstigningen gikk etter planen, etterfulgt av landingen ved Edwards Airforce Base i California. En landing med romfergen er beskrevet som å prøve å lande en murstein, ettersom den er designet først og fremst som ett romfartøy, og dernest som ett middelmådig glidefly. Dersom piloten ikke får til landingen feilfritt på første forsøk har han desverre ikke noen motor han kan bruke for å fly rundt og ta ett nytt forsøk.

Nå gjenstår det bare to oppskytninger av romfergen før hele programmet blir nedlagt for godt. Den neste er romfergen Endeavour som etter planen skal opp 29 April, og deretter Atlantis som skal opp på den aller siste turen 28 Juni dersom alt går etter planen. USA står da helt uten mulighet til å skyte opp mennesker i flere år fremover, og med dette avsluttes en æra innen menneskelig romfartshistorie.

NASA har tatt over kontrollen av JAXA's del av ISS

Som følge av det voldsomme jordskjelvet, med etterfølgende tsunami, i Japan har NASA tatt over kontrollen av den japanske delen av ISS. Dette på grunn av at kontrollsentralen i Japan ble stygt herjet av jordskjelvet. Nettopp muligheten til å gjøre ett slikt bytte av kontroll er nødvendig for å holde en så stor og kompleks struktur som ISS gående 24 timer i døgnet hele året. Derfor har også NASA utstyret som behøves for å utføre de daglige rutinene i kontrollen av den japanske delen av ISS. Hvor lenge dette skal vedvare er ukjent og avhenger nok mye av hva som skjer i Japan i tiden fremover.

Uventet utsettelse av Soyuz TMA-21

Legg til bildetekst

Den planlagte oppskytningen av Soyuz TMA-21 som skal ta med seg tre nye besetningsmedlemmer til ISS er utsatt på ubestemt tid etter en feil ble funnet i kommunikasjonssystemet ombord. Teknikere mener å har lokalisert problemet, og nå gjenstår selve reparasjonen før kapselen er klar. Den planlagte datoen for oppskytning var 29. Mars, men er som sagt nå utsatt på ubestemt tid.Dette for å gi teknikerene lengre tid til å finne årsaken til at utstyret feilet.Utsettelser av russiske oppskytninger er skjelden kost, og vekker dermed litt ekstra oppmerksomhet.

Dødsfall på Pad 39A

Mandag morgen omkom en arbeider fra United Space Alliance under arbeide på Pad 39A der Endeavour står klar til oppskytningen som er planlagt til 19. April. Mannen var ute for å utføre vedlikehold på strukturen rundt romfergen.Kolleger løp til og fant mannen livløs på bakken, og førstehjelp og gjenopplivning ble utført, men til ingen nytte. Ambulansepersonellet som kom til stedet bare minutter etter ulykken erklærte mannen død. Hvor han falt fra, eller årsaken til ulykken er ikke klaglagt ennå, men en kommisjon er satt på saken for å finne ut hvor det gikk så fatalt galt. Den forulykkede mannen er James D. Vanover, 53 år gammel. Vår dypeste menfølelse går til de etterlatte.

Kjemperakett ut av asken fra Constellation

Det er snart 40 år siden den siste Saturn V raketten tok av fra Florida, men nå ser det ut som det kanskje skal produseres en rakett som er nesten like høy. Den utrolig kraftige Saturn V raketten ble brukt til å sende astronauter til månen, og å sette romstasjonen Skylab i bane, var 110,6 meter høy, og veide over 2,7 millioner kilo. Den nye raketten vil bli rundt 100 meter høy, og består kort og godt av en modifisert utgave av bærerakettene brukt på romfergen, med en Vulcain 2 rakett på toppen som 2. trinn. Vulcain 2 er kjent fra Ariane V raketten brukt av ESA, og begge rakettene er allerede godkjent for frakt av mennesker til verdensrommet, noe som vil spare mye tid og mye penger for produsentene ATK og Astrium. Egentlig er ikke den nye raketten kalt Liberty en ny oppfinnelse, da det bare er en forenklet versjon av den allerede testede, men kansellerte Ares-I raketten som var ment å brukes i Constellation programmet for å bringe mennesker ut i verdensrommet i den nye Orion kapselen. Denne versjonen ble testet i oktober 2009 og var meget vellykket. Den nye raketten vil kunne bringe litt over 20 tonn opp til ISS, og er planlagt klar til bruk om alt går etter planen.

Hektisk tid for ISS-mannskapet

HTV-2 fanget   FOTO:NASA

ISS-mannskapet er nå midt i en meget hektisk periode om bord, med ikke mindre enn fire fartøy som ankommer på en måned. Det hele begynte med det japanske HTV-2 lastefartøyet som ankom stasjonen 27. Januar etter å ha brukt 5 dager på å møte romstasjonen i bane rundt jorden. Den japanske farkosten har ikke utstyr om bord for å utføre en automatisk sammenkobling med ISS, men er laget for å fly nære nok til at astronautene om bord på ISS kan ta tak i den med robotarmen, og manuelt føre den opp til en ledig sammenkoblingsport. HTV-2 kom helt opp til ISS med en avstand av bare 10 meter, og holdt seg innenfor en tenkt boks i rommet slik at den kunne nås med robotarmen, noe som ble utført helt som planlagt av astronaut Cady Coleman fra Cupola-modulen om bord ISS. HTV-2 innehold rundt 4 tonn med utstyr og forsyninger, som vil bli lastet ut av mannskapet etter hvert, hvorav den hadde en utvendig last på rundt 1 tonn som etterhvert skal monteres på utsiden av romstasjonen. Etter at den er tømt vil den bli lastet full av søppel og brukt utstyr før den vil forlate romstasjonen og styrte kontrollert inn i atmosfæren slik at den og alt inni brenner opp som følge av den voldsomme varmen som utvikles.

Progress M-09-M     FOTO:NASA

Neste besøk var av russisk herkomst og ankom 29. Januar, når ett Progress M lastefartøy utførte en automatisk flyvning til romstasjonen etterfulgt av en feilfri automatisk sammenkobling. Fartøyet ble skutt opp fra Russland to dager tidligere, og føyer seg inn i rekken av russiske lasteflyvninger til ISS. Lasteskipet inneholdt ca. 1,5 tonn utstyr, mat, klær og vedlikeholdsutstyr i tillegg til ca. 450 liter vann, 50kg oksygen og nesten 1 tonn med drivstoff. Noe spesielt en liten satellitt kalt ARISSat-1 som mannskapet på ISS skal sende ut i verdensrommet under en romvandring senere. Satellitten vil sende stillbilder av jorden og spille av innspilte hilsninger på 15 språk. Akkurat som sin japanske ”kollega” vil også dette fartøyet bli lastet fullt av søppel og brukt utstyr før det blir overlatt til det store fallet tilbake til jorden som en ildkule.

Europeisk ATV       BILDE:ESA

Etter å ha tatt imot to fartøy på en uke får mannskapet nå en ”pause” på tre uker før neste gjest dukker opp i horisonten. Denne tiden vil nok bli brukt på å pakke ut utstyr og forsyninger fra de to fartøyene som allerede er ankommet. Allerede 15. Februar skal ESA skyte opp sin ATV med en Ariane 5 rakett for Fransk Guinea. ATV er ett lastefartøy i samme klasse som den japanske HTV-2. Den vil ankomme stasjonen den 23. februar, men i motsetning til sin japanske motpart vil ATV utføre en automatisk sammenkobling til stasjonen. Dette er andre gangen ESA sender ett slikt fartøy opp, og dette fartøyet er litt større enn det forrige som hadde med seg 4,5 tonn med last til ISS. ESA har valgt å gi fartøyet navnet Johannes Kepler etter den tyske matematiker, optiker og astronomen. ATV skal også gi ISS en liten dytt for å øke hastigheten for å motvirke det evige fallen nedover som følge av luftmotstanden som faktisk finnes så høyt oppe. Etter endt oppdrag vil også denne fylles med søppel og brukt utstyr før den styrtes mot jorden.

Den europeiske ATV har knapt nok utført sammenkoblingen sin før romfergen Discovery etter planen skal sette kursen opp til ISS etter en rekke utsettelser og utbedringer. Discovery utfører oppdrag STS-133 for NASA, og skulle egentlig tatt av i november 2010, men ble utsatt mange dager på grunn av vær og lekkasjer. Etter hvert ble det avdekket sprekker i strukturer på den eksterne tanken, noe som førte til at romfergen etter hvert ble rullet tilbake til VAB og det ble utfør reparasjoner på tanken for å forsterke de svake punktene. STS-133 har på grunn av alle forsinkelsene overtatt oppskytningsvinduet til STS-134 som egentlig skulle skytes opp 17.Februar. Med seg har Discovery blant annet den mye omtalte Robonaut 2 som er en robot som skal testes for å utføre enkelte oppgaver i vektløshet om bord på stasjonen, den har også med seg en modul med last som skal monteres på stasjonen. Dette vil bli det offisielle nest siste oppdraget der en romferge møter ISS i bane. Det blir muligens en ekstra oppskytning av romfergen Atlantis rundt midten av 2011, men dette avhenger av om NASA får de pengene det behøves fra myndighetene i USA.

Som en ser blir det travle tider for mannskapet på ISS fremover, så mye tyder på at de ikke kommer til å få med seg mye av Ski-VM i Oslo. Men tross alt; de har mye bedre ting å se på bare ved å ta en titt ut av vinduet sitt.

Linker:

Bilder av HTV-2 som ankommer ISS 

Animasjon av hvordan ATV fungerer

Siste oppdatering av STS-133 

25 år siden Challenger

I dag, fredag 28. januar er det 25 år siden romfergen Challenger ble knust som følge av en lekkasje i to o-ringer i høyre bærerakett som førte til at det brant hull i den eksterne drivstofftanken. Dette førte til en enorm ildkule, og igjen førte til at romfergen ble revet i stykker som følge av de enorme påkjenningene. Selve eksplosjonen fant sted 73 sekunder etter lift-off, men årsaken til det hele startet lenge før den tid.

Is på oppskytningsrampen  Foto:NASA

Når Challenger skulle skytes opp den skjebnesvangre dagen for 25 år siden opplevde Florida en sjelden kuldebølge, selv til januar å være var det veldig kaldt. Om natten før oppskytningen var temperaturen nede i -1°C, og hele oppskytningstårnet var dekket av istapper om morgenen. Ett eget team ble derfor sendt ut for å undersøke mengden av is, og fjerne den isen som kunne utgjøre en fare for romfergen idet den skulle ta av. Men den største faren var i noe de ikke kunne se, nemlig to O-ringer som skal fungere som siste hindring for at de enorme kreftene i den varme gassen inne i bærerakettene ikke skal slippe ut i skjøtene mellom segmentene som rakettene er bygget opp av. En slik bærerakett består av flere segmenter som består av en sylinder som er fylt med det harde brennstoffet som brenner for å skyte raketten opp. Dette brennstoffet blir støpt inn i sylinderen ettersom det er flytende under fremstillingen men herder til ett hardt stoff. Når en så antenner en bærerakett vil trykket på innsiden bli enormt, noe som fører til den enorme kraften som må til for å bringe romfergen opp i bane rundt jorden. De to gummi O-ringene som skulle være siste hindring for de varme gassene var laget av firmaet Morton Thiokol, og var testet og funnet tilfredsstillende helt ned til en temperatur av 12°C, mens lufttemperaturen ved oppskytningen var bare ca. 2°C. På grunn av den lave temperaturen ble det holdt flere telefonmøter mellom ledere i NASA og Morton Thiokol for å få en forsikring om at O-ringene ville holde om det skulle vise seg nødvendig. Det ble da en enighet om at det skulle gå bra, og at oppskytningen skulle finne sted som planlagt denne kalde januar dagen. Dette var tiltross for at flere ansatte ved Morton Thiokol hadde gitt beskjed til ledelsen om at de ikke trodde O-ringene ville tåle belastningen under slike omstendigheter, og at oppskytningen ikke måtte finne sted under slike forhold. Disse advarslene ble ikke etterfulgt, mye på grunn av press fra NASA om å skyte opp en allerede utsatt oppskytning. NASA hadde mye på spill på denne oppskytningen, blant annet ettersom læreren Sharon Christa McAuliffe skulle være med som en del av ett program for å øke interessen for romfart blant barn. Planen var at hun skulle utføre undervisning fra verdensrommet via TV-overføring ti skoler i hele landet, og at enkelte skulle få muligheten til å stille henne spørsmål direkte om bord i romfergen via telefonoverføring.

Svart røyk sees like etter lift-off   FOTO:NASA

Etter hvert som nedtellingen nærmet seg null var teamet nok en gang ute for å sjekke hvor mye is det befant seg på tårnet og de omkringliggende strukturene. Ennå var isingen stor, men det ble besluttet å fullføre oppskytningen, og nedtellingen fortsatte etter hvert fra T-20 minutter. Allerede før det første sekundet var gått etter tenningen av bærerakettene kan det på videoopptak sees små puff med svart røyk som kommer fra en av de nederste skjøtene i den høyre bæreraketten. Katastrofen var nå ett faktum, ettersom en slik bærerakett ikke kan slukkes, og ikke kan slippes vekk fra resten av romfergen da dette ville føre til at romfergen ville falle rett i bakken igjen. Det var på dette tidspunktet ingenting en kunne gjøre, selv om en hadde sett faresignalene. Det var imidlertid ingen tegn på noe galt ennå for de som overvåket oppskytningen fra kontrollrommet. Ferden gikk som planlagt oppover i atmosfæren, og etter 37 sekunder havnet Challenger i ett område med sterk sidevind, noe som førte til sterke belastninger på hele konstruksjonen mens styresystemene jobbet for å holde romfergen på rett kurs. Som følge av denne store belastningen ble det sterke bevegelser i bærerakettene, noe som førte til at skjøten ble utsatt for belastninger den ikke var laget for under slike kalde forhold. Det var på dette tidspunkt at videoen viser en klar flamme som skyter ut fra bæreraketten, mot den store eksterne tanken full av svært brennbar hydrogen og oksygen. Flammen brant hull inn til tanken med hydrogen, noe som førte til at denne mer eller mindre eksploderte og ble skutt oppover og inn i oksygentanken som var over den. Dette utløste en enorm ildkule som omslukte hele romfergen 73 sekunder etter lift-off. Den siste meldingen kommentaren inne i cockpiten var ”Uh-oh” og ble ytret av piloten Michael J. Smith idet tanken eksploderte under dem. Etter dette finnes det ingen data på opptakeren.

Ildkulen  Foto-NASA

Belastningen romfergen ble utsatt for det den kom ut av kontroll ble for store, og den brakk opp i flere store deler umiddelbart. Fronten med cockpiten var en av delene som i ettertid ble påvist på videoen av ulykken. Denne var for så vidt hel, noe som tyder på at mannskapet godt kunne overlevd denne voldsomme ulykken i første omgang. Etterforskningen viste også at det var blitt aktivert nød-oksygen fra tre oksygenmasker om bord. Dette må gjøres manuelt av ett menneske, men er ingen garanti for at de visst hva som hadde hendt. Tankene med oksygen var også tømt for en mengde luft tilsvarende det ett menneske ville trengt på den 2 minutter og 45 sekunders lange turen ned til bakken igjen. Dette er imidlertid ikke noe bevis på at de som pustet var ved bevissthet. Den store belastningen astronautene ble utsatt for på den voldsomme ferden ned mot havoverflaten var enorm, og ville trolig ført til at de mistet bevisstheten. Cockpiten ble senere funnet på havbunnen fullstendig flattrykket etter møtet med vannet i en hastighet av ca. 330km/t. Det ville ikke vært mulig for noen av astronautene å overleve ulykken.

Cockpiten sees innringet etter "eksplosjonen"  FOTO:NASA

Det som også kom frem under etterforskningen var at NASA visste om at disse O-ringene kunne slippe gjennom litt gass fra tid til annen. Dette hadde de sett på flere av de brukte bærerakettene de hadde plukket opp i havet etter tidligere oppskytninger. Men gassene hadde aldri trengt gjennom den siste O-ringen, og ingen ulykker hadde hendt som følge av dette. Dermed anså NASA det som trygt at dette hendte, tiltross for at de måtte ha forstått konsekvensene av at begge O-ringene skulle svikte. Det utviklet seg til en ”jammen det gikk jo bra sist”-holdning, noe som førte til at sju mennesker ble drept på direktesendt TV. Etter ulykken ble skjøtene i bærerakettene redesignet, og reglene for oppskytning ble skjerpet, slik at noe slikt aldri skulle kunne skje igjen.

De sju døde astronautene er:

Kaptein – Francis R. Scobee

Pilot - Michael J. Smith

Ferdspesialister - Ronald E. McNair, Ellison S. Onizuka, og Judith A. Resnik

Lastspesialister - Gregory B. Jarvis og Christa McAuliffe

Skylab - Fra fiasko til suksess

Skylab i all sin prakt   Foto:NASA

Skylab var Amerikas første romstasjon. Den ble skutt opp i 1973 med den siste Saturn V raketten som fantes etter Apollo programmet var over. Romstasjonen var laget av ett tomt rakett-trinn, og var genialt enkel i sin konstruksjon. Ett Saturn IV-B rakett trinn ble brukt til å bygge selve stasjonen. Dette trinnet bestod i all hovedsak av ett stort rør med en diameter på ca. 5,5 meter med to store tanker innvendig, og en kraftig motor i enden. Motoren ble fjernet, da den ikke var nødvendig, og den mindre oksygentanken i bunnen av trinnet ble påmontert en luftsluse, slik at den kunne bli brukt til søppellagring. Den store hydrogentanken inne i rakettrinnet ble ominnredet til ett stort beboelig volum med alle fasiliteter astronautene hadde bruk for i verdensrommet. De hadde spiserom, soverom på størrelser med klesskap, og til og med en dusj som viste seg å være tungvindt å bruke i vektløshet. Det store åpne rommet astronautene hadde å boltre seg på var så stort at det var fryktet at de kunne ble strandet midt i rommet uten mulighet å komme seg til en vegg om de var uheldige. Dermed ble det installert en stang midt i rommet, ikke ulik en lang strippestang, som astronautene raskt tok ned da de kom opp fordi den var i veien for leking i det store rommet.

På toppen av trinnet ble det montert en luftsluse/sammenkoblingsmodul som muliggjorde romvandring og sammenkobling av sitt fartøy når de kom på besøk. Denne modulen hadde to sammenkoblingsporter slik at en andre kapsel kunne bli sendt opp for å hjelpe ett eventuelt strandet mannskap, noe som heldigvis aldri ble nødvendig, selv om det var nære på. På siden av denne modulen ble det montert ett stort teleskop for solstudier, noe som gjorde at stasjonen til forveksling lignet litt på en vindmølle. For å reise opp og ned mellom stasjonen ble det benyttet Apollo kapsler som var til overs fra Apollo-programmet, og kunne frakte tre astronauter opp til opphold i rommet.

Solseilet  FOTO:NASA

Allerede før stasjonen var kommet opp i bane gikk det dessverre galt. Ett deksel over den ene vingen med solceller løsnet som følge av kraften den ble utsatt for under oppskytningen og tok med seg den ene vingen og deler av isoleringen på stasjonen. I tillegg ble den andre vingen sittende fast i en stropp fra den avrevne vingen, sli kat denne heller ikke lot seg folde ut. Dette førte til at stasjonen ikke fikk nok strøm, og at den ble veldig opphetet da den kom opp i verdensrommet. Oppskytningen av det første mannskapet ble derfor utsatt i ti dager, slik at en kunne finne ut om det fantes en løsning på problemet, eller om en skulle gi opp prosjektet. Ingeniører, astronauter og alle tenkelige mannskaper jobbet i disse ti dagene på spreng for å finne en løsning i tide, og det ble jobbet døgnet rundt for å møte tidsfristen. Det største problemet var varmen, så fremst de bare klarte å folde ut den siste solcellevingen. Flere løsninger ble funnet, og da mannskapet reiste opp 25 mai 1973 hadde de med seg en slags parasoll som skulle slås opp utenfor romstasjonen for å gi den skygge fra den sterke sola. Pete Conrad, Paul Weitz og Joe Kerwin reiste opp med en fullstappet kommandomodul med mange forskjellige forslag til løsning på de mange problemene, men det var aldri noen garanti for at de i det hele tatt kunne bruke stasjonen. Etter å ha fløyet rundt stasjonen for å inspisere skadene visuelt og med ett kamera som sendte video til jorden ble det gjort forsøk på å klippe løs den fastsatte solcellevingen, men til ingen nytte. Deretter sammenkoblet de Apollomodulen og Skylab slik at de tre astronautene kunne entre stasjonen dagen etter. Men først måtte det måles for giftige gasser i luften inne i stasjonen som følge av den intense varmen som hadde utviklet seg om bord uten isolasjon og nok strøm til å drive aircondition. Kaptein Pete Conrad uttalte at det var veldig varmt, men i det minste var det en tørr varme. Etter at parasollen var reist ut av en luftsluse beregnet på vitenskaplige oppdrag i siden av stasjonen begynte temperaturen sakt men sikkert å synke mot ett fornuftig nivå. Etter å ha kjørt stasjonen på ett minimum av strøm lyktes det til slutt astronautene å få løs den fastsatte vingen, og deretter få stasjonen opp i normalt drift. Dette første mannskapet var om bord i 26 dager før de vendte trygt tilbake til jorden.

Det andre mannskapet som fikk tilbringe tid om bord var Alan Bean, Jack Lousma og Owen Gariott. De tok av mot stasjonen 28. Juli 1973 og kom frem til en noe mer funksjonell stasjon enn det forrige mannskapet. Tiltross for parasollen satt opp av det første mannskapet var det ennå varmt om bord, noe det andre mannskapet gjorde noe med på sin første romvandring. De satte da opp ett ”seil” over den gamle parasollen som allerede sto der. Dette seilet var det som skulle til for å få også temperaturen ned, slik at stasjonen kunne drives etter planen. Mannskapet tilbrakte 58 dager om bord før de dro hjem igjen. Dette var da rekorden for hvor lenge mennesker hadde vært i rommet.

Astronautene leker ombord  Foto:NASA

Det tredje mannskapet bestod av Jerry Carr, William Pogue og Ed Gibson, og de tok av 16. november 1973 for sitt banebrytende oppdrag. Stasjonen var nå fullt beboelig, og de kunne hovedsakelig konsentrere seg om å utføre sine planlagte eksperimenter og datasamlinger. Denne tredje og siste besetningen tilbrakte totalt 83 dager i stasjonen før de forlot den. Meningen med oppdraget var primært å samle data om hvordan mennesker klarer tilpassningen til å leve i vektløshet over lengre tid. Astronautene trente hver dag, spiste nøye overvåkede dietter og måtte nesten daglig gjennom en rekke medisinske forsøk. Men takket være lærdommen en hadde lært fra de to foregående oppdragene, så kom denne besetningen ned på bakken i bedre form enn de to forrige.

Hele hensikten med Skylab var å studere menneskets tilpassning til vektløshet, og hva dette gjør med kroppen under og etter oppholdet. I tillegg ble det tatt tusenvis av bilder av solen, dens atmosfære og solstormer. Det ble tatt bilder av jordkloden for å kartlegge bruddsoner, jordbruksland, naturresurser og andre forhold, noe som hjalp landbruket, fiskeindustrien og mange andre. Foruten å ta bilder ble det tatt utallige målinger av urin, blod og andre kroppslige funksjoner. Det ble utført tester der underkroppen ble utsatt for undertrykk som fikk blodet til å same seg her så lenge at astronautene besvimte. På topp av det hele ble masse nytt utstyr testet i vektløshet, studier av edderkopper i vektløshet ble utført, og de observerte en komet fra verdensrommet.

Til slutt ble Skylab styrtet i Stillehavet ved Australia 11 juli 1979, noe som førte til noen morsomme situasjoner. Enkelte store deler som ikke brant helt opp i atmosfæren falt dessverre ned i Australias nasjonalparker, noe som førte til at USA fikk en ”bot” på 400 dollar for forsøpling av en nasjonalpark. Boten var selvsagt ment som en spøk, og ble mottatt som nettopp det, med ett smil. Skylabs arv lever videre i all den kunnskapen som ble samlet, og ikke inst i ISS. Uten kunnskapene samlet fra Skylab og fra de ennå lengre russiske stasjonsoppdragene kunne ikke ISS blitt bygget.

Discovery opp i slutten av februar

Nasa har bestemt seg for å forsterke flere av stringerene i den eksterne tanken som viste sprekkdannelser under tankeing sent i fjor. Dette srbeidet regnes med å være ferdig til at det kan foretas en oppskytning allerede 24 Februar om alt går etter planen. For at dette skal gå må ESA, JAXA, og Russland hjelpe til med å endre litt på sine tidslinjer med ankomster og pågående aktiviteter ombord på ISS.

Endeavour er flyttet til midten av april, dette for å få tid mellom oppskytningene.

Discovery - En gang...

Oppskytningen av romfergen Discovery er nok en gang utsatt på ubestemt tid. Ledelsen ved NASA bestemte i ett møte torsdag 6 januar å ikke skyte opp i det første oppskytningsvinduet i februar som strekker seg fra 3. til 10. februar. Trolig blir da Discovery skutt opp mot slutten av måneden i ett vindu som åpner 27. februar og stenger 6. mars. Det spekuleres i å stokke litt på ankomstene til ISS slik at det kan la seg gjøre å skyte opp Discovery så tidlig som 24. Februar, dette for at det skal bli større mellomrom mellom Discovery og Endeavour som skal skytes opp 1. April.
Den endelige avgjørelsen vil trolig bli tatt på ett ledermøte torsdag 13. Januar.

6 på rad for Ariane V

Foto.SpaceFlightNow.com

ArianeSpace har Onsdag 29.Desember utført sin sjette vellykkede oppskytning av en Ariane V rakett i år. Tilsammen tolv satellitter har blitt sendt opp med den velykkede raketten i 2010. Dagens oppskytning tok med seg to satelitter, en spansk og en koreansk, som begge er kommunikasjonssatellitter. Oppskytningen gikk helt etter planen, og begge satellittene ble frigitt på korrekt høyde, hastighet og tidspunkt.

Den egentlige oppskytningsdatoen var 29. Desember, men da ble oppskytningen avbrutt 7 minutter før lift-off på grunn av for mye vind i de øvre luftlagene. Hele oppskytningen ble derfor utsatt ett døgn, og beholdt samme oppskytningsvindu. Som vanlig foregår oppskytningen fra Kourou i Fransk Guinea, der ESA har sitt oppskytningssenter. Plasseringen er stategisk utfra at det ligger nærme ekvator, noe som gir raketter som skytes opp en ekstra hastighetsbonus som følge av jordens rotasjon.

Problemer nok en gang...

Den planlagte tilbakerullingen av romfergen Discovery til VAB(Vehicle Assembly Building) der den ektserne tanken skulle finkjemmes med røntgen og ultralyd etter at den på fredag ble fylt, og deretter tappet, for drivstoff er forsinket.

Ifølge den nye planen skal den 5,47 km lange turen tilbake til VAB, som tar 8 timer, være unnagjort før soloppgang onsdag lokal tid i Florida.  Grunnen til utsettelsen er et problem med de hydrauliske jekkene på crawleren, det enorme kjøretøyet som skal frakte romfergen, som fører til at de ikke klarer å holde romfergen i vater hele veien. Deette er ekstremt viktig for å unngå at den velter, eller blir påført stress og belastninger den ikke er bygget for. Den enorme crawleren er en gjenlevning fra Apollo-tiden, og ble i sin tid brukt til å frakte de vanvittige apollo-rakettene ut til rampen.

Ett gammelt bilde av Discovery på crawleren. Legg merke til bilene til høyre i bildet.  Foto:Matt Stroshane/Getty Images North America

 

Gammel bilde av Discovery, legg merke til menneskene borte ved venstre side av crawleren.

Ekspedisjon 26 vel fremme på ISS

Mannskapet ombord i den tidligere nevnte Soyuz kapselen utførte en vellykket sammekobling med ISS klokken 2111 fredag (norsk tid). De tre astronautene, en amerikaner, en italiener og en russer, skal tilbringe fem måneder ombord ISS før de returnerer til jorden i mai 2011. Dette blir en hektisk periode med to romfergebesøk og flere ubemannede besøk fra forsyningsskip. I tillegg skal de markeres at det 12. April er 50 år siden Gagarin ble første menneske i verdensrommet. Om alt går etter planen skal også SpaceX sende opp en Dragon kapsel som skal fly nærme stasjonen, men ikke utføre sammenkobling.

Artikkel i VG

Video av hendelsen fra NASA TV

Nok en vellykket Soyuz oppskytning

Lift-Off  Foto:NASA

Mannskapet til ISS ekspedisjon 26 startet onsdag kveld klokken 2009 sin ferd mot ISS, der de ventes å være fremme fredag. Ferden gikk fra Baikunor Kosmodromen i Kasakhstan, fra den samme oppskytningsrampen som Gagarin for snart 50 år siden startet menneskets eventyr i verdensrommet. Mannskapet ble skutt opp om bord i en Soyuz kapsel, og turen opp i bane tok ni og ett halvt minutt. Alt gikk helt etter planen, og mannskapet så nesten avslappet ut der de satt i sine trange seter på sin ferd oppover og ut av atmosfæren. De tre om bord er en blandet gjeng, med en amerikaner, en italiener og en russer. Amerikaneren er romveteranen Catherine Coleman, som sist var i verdensrommet i 1999, Italieneren er Paolo Nespoli som også er en veteran fra ESA som sist var oppe med romfergen i 2007. Til sist er det kapteinen om bord Soyuz kapselen, russiske Dmitry Kondratyev som er førstereisgutt etter at han ble erstattet av en europeer på sin forrige planlagte ferd etter ett og ett halvt år med trening.

Mannskapsbilde    Foto:NASA

Nå skal han og de andre få oppleve verdensrommets mange vidunderlige fenomener på sitt opphold om bord til mai 2011, da de etter planen skal hjem igjen. Mens de er i rommet må de opprettholde ett strengt treningsprogram med daglige løpeturer, sykkelturer og vekttrening ombord for å opprettholde både beinmasse og muskulatur i ett slikt langt opphold. I rommet trenger ikke kroppen bruke noe særlig kraft for å forflytte seg, en trenger ikke stå oppreist, og dermed svinner en hen med tiden. Dersom astronautene ikke holder seg aktive under oppholdet vil de kunne ende med å kollapse helt når de kommer tilbake til jorden. Etter ferden vil det i tillegg bli nødvendig med rehabilitering i lengre tid før de vil være tilbake til sitt gamle fysiske nivå.

En "liten brann" ombord

Mir sett fra romfergen Atlantis  Foto:NASA

Romstasjonen Mir ble påbegynt i 1986 og tok 10 år å bygge. Stasjonen var satt opp med ett mannskap på tre, og NASA hadde i fire perioder en astronaut om bord som det tredje besetningsmedlemmet. Dette var kjent som Shuttle-Mir prosjektet, og var ett amerikansk-russisk samarbeid der amerikanske astronauter ble fløyet opp og ned med romfergen, mens de russiske kosmonautene dro opp og ned med Soyuz kapsler.  Ifølge den amerikanske astronauten Jerry Linenger som tilbrakte fem måneder om bord i Mir fra januar til mai i 1997 var hele prosjektet egentlig en måte for USA å øse penger inn i Russlands vaklende økonomi med romfarten som ett godt påskudd.

 

På det tidspunktet Linenger kom til Mir var det en gammel og nedslitt romstasjon som ventet han i rommet. Stasjonen krevde daglig vedlikehold, og det var nesten ikke en dag uten at hovedalarmen gikk i stasjonen som følge av at ett eller annet viktig system feilet. Som oftest var det strømmen, eller oksygensystemet som feilet, og mye av tiden ble tilbrakt i svært begrenset belysning for å spare strøm. I tillegg luktet det gammel kjeller om bord, og stasjonen var full av oppsamlet søppel som russerne ikke kunne ta med seg ned til jorden igjen.

En måned etter Linenger ankom ble stasjonen besøkt av en Soyuz kapsel som kom med den neste russiske Mir besetningen. Det betydde at de nå skulle være seks mann om bord i Mir i nesten en måned. Dette gjorde det trangt, og førte til at den skrantende oksygen generatoren ikke klarte å levere nok oksygen til alle. Mangelen på oksygen ble bøtet på ved å bruke ett eldre system, som bestod i å montere store beholdere med ett stoff som etter aktivering lager oksygen i en kjemisk prosess.

Etter mat den 23. Februar 1997 skulle kosmonaut Alexander Lazutkin skifte ut en slik beholder, da ulykken inntraff. Etter å ha åpnet beholderen ser han røyk sige ut av den, etterfulgt av en regelrett stikkflamme på rundt 60cm. Noe har gått galt med kjemien inne i beholderen, og den har selvantent. Det brenner nå en kraftig og ekstremt varm stikkflamme inne i en romstasjon omgitt av livsfarlig vakuum, noe som gjør det hele ekstremt farlig. Etter hvert fylles hele stasjonen av tett røyk som gjorde det umulig å se mer enn ca. 20 cm foran seg, og mannskapet må ta på seg oksygenmasker. Flere av oksygenmaskene viser seg å være defekte, noe som lett kunne ført til skader på mannskapet. Mens alarmen går, alle sirkulasjonspumpene stopper og stasjonen fylles med tykk røyk brenner det fortsatt ukontrollert i beholderen, og Valeri Korzun var kaptein om bord i overgangsperioden beordrer mannskapet å klargjøre den ene Soyuzkapselen for evakuering, mens han selv og Linenger skal bekjempe brannen med brannslukkere.

Nå er det slik at en Soyuzkapsel kun kan ta med seg tre mennesker, uansett hvordan du stabler og presser, så kan den ikke ta mer enn tre. Og ikke hvilke tre som helst, for setene om bord er forstøpte til de tiltenkte menneskene som skal sitte i den under den noe brutale landingen. For å gjøre det hele verre var de plasser på hver sin side av romstasjonen, med brannen mellom seg. Dette førte til at kun en kapsel var tilgjengelig for evakuering, noe som gjorde at minst tre av mannskapet ville omkomme om ikke brannen ble slukket. Faktum er at de hadde nok alle omkommet, ettersom ingen av dem ville forlate de andre, noe de i ettertid fortalte.

Mir betyr "Fred" og "Samfunn" på russisk   Foto:Ukjent

For å bekjempe brannen ble det brukt brannslukkere som fantes om bord. Disse hadde både skum og vann i seg, men ingenting så ut til å hjelpe. Vi snakker tross alt om en kjemisk brann som er selvforsynende, noe som gjør den nesten uslokkelig. For å gjøre det hele verre klarte inn Korzun å se brannen på grunn av røyken, og brannslukkerne fungerte som små jetmotorer under bruk, noe som gjorde det vanskelig å treffe. For å hjelpe han måtte Linenger holde han fast rundt livet, mens Linenger selv spente beina fast i sidene på en luke. Røyken var så tett at Linenger måtte riste Korzun med jevne mellomrom for å sjekke at han ennå levde.

Brannslukkerne så ikke ut til å gjøre så mye, men de var det siste håpet de hadde før brannen ville smelte seg ut av det tynne aluminiumskroget som var skillet mellom innsiden og den dødelige utsiden. Etter hvert som de gikk tomme kom resten av mannskapet med nye hele tiden. To av brannslukkerne ville derimot ikke rikke seg når mannskapet prøvde å dra dem av veggen for å ta de med seg. I ettertiden viste det seg at de aldri var blitt løsnet etter transporten på de ti årene stasjonen hadde vært der. Ingen hadde tatt seg bryet å sjekke dem.

Etter å ha tømt flere apparater på brannen døde den imidlertid ut av seg selv. Den første fasen av krisen var over, men mannskapet satt nå innesperret i en stasjon full av røyk som kunne inneholde livsfarlige gifter. Det ble derfor beordret at mannskapet skulle beholde oksygenmaskene på så lenge de varte, og deretter se an situasjonen. Sakte men sikkert ble luften renere ettersom stasjonens luftrenseanlegg jobbet på fullt, og etter hvert kunne mannskapet bytte ut oksygenmaskene med støvmasker. Nå begynte opprydningen, med full vask av stasjonen, fjerning av den utbrente beholderen, og skaderapportering. I ettertid viste det seg at flammen var så varm at metallet som beholderen var laget av smeltet, og slagg ble funnet på veggene rundt beholderen. Ingen hull var brent gjennom skroget, men en del av innsiden rundt brannstedet var ganske svartsvidd. Etter en omfattende nedvask av stasjonen for å fjerne det svarte sotlaget etter røyken måtte også mannskapet fjerne alle klærne sine, og deretter vaske seg helt ned. Ifølge Linenger var det litt av ett syn der de fløt rundt seks menn kun iført støvmasker.

Linenger etter brannen med maske Foto:NASA

Etter brannen som raskt kunne krevd seks menneskeliv ble det hele tonet ned at både Russland og NASA. De gav ut en pressemelding om ett lite branntilløp som varte i 90 sekunder, og skyltes feil bruk av utstyr. Faktum er at utstyret øyensynlig ble brukt helt riktig, og brannen varte i 14 minutter ifølge mannskapet. Bruken av disse livsfarlige kjemiske beholderne fortsatte etter at russiske romfartsmyndigheter hadde erklært dem trygge så lenge de ble brukt å nærheten av en brannslokker. Med andre ord ble det ikke gjort noe for å finne årsaken når en i stede kan endre en rutine for at det skal se tryggere ut for omverden. Ifølge mannskapet hadde dessuten brannslukkerne liten effekt på brannen, så dette ble sett på som totalt meningsløst av mannskapet.

Dette er den største offisielle brannen rapportert i verdensrommet, og holdt altså på å ta livet av seks mann om bord. Etter brannen gikk livet videre på Mir, men mannskapet var alltid litt skeptiske til de skumle kjemiske beholderne. Alle kom levde fra det uten skader foruten noen brannsår og noen blåmerker fra å ha fløyet rundt i røyken uten å se seg for. Hvilken skjebne de modige kosmonautene hadde blitt utsatt for om de ikke hadde klart å slukke brannen, eller klart å funnet oksygenmasker raskt nok er uviss, men neppe særlig positiv. Alle ble i dagene etter sjekkes jevnlig av oppdragets lege, Linenger, som fant alle friske og raske.

Mir ble med vilje sendt inn i atmosfæren 23 Mars 2001 og brant der opp etter 15 år i tjeneste. Restene landet i Stillehavet, og ligger nok der den dag i dag.

La oss bare håpe vi slipper en slik episode på ISS, og at om/når noe slikt oppstår vil det være mulig å redde hele mannskapet, eller i hvert fall slukke brannen på en skikkelig måte.

Linker:

Pressemelding em en "liten brann" 

Litt info om Mir 

Mer om Mir og Shuttle-Mir 

Mir ble også utsatt for en kollisjon og en nesten-kollisjon. Mer om dette senere...

Fantastiske bilder av romfergen

Denne filmen er rå for oss som er litt over snittet interessert i slikt. Det er en samling av slow motion opptak fra rundt omkring romfergen idet den tar av med kommentatorer. Utrolig fasinerene mye av det.

Klippet er hentet fra YouTube, men det høres ut som det finnes på DVD også. Filmen er produsert av Matt Melis ved Glenn Research Center.

Filmen er lagt ut av brukeren interbartolo på Youtube.

The Falcon has lifted off...

SpaceX lyktes i dag klokken 1643 i å sende sin Falcon 9 rakett med den første testen av den nye kapselen Dragon opp i en 288x301 km bane. Planen er at den skal gå 2-3 runder rundt jorden, for deretter å foreta en kontrollert landing i Stillehavet. Kapselen er tom, foruten en hel del små gjenstander ansatte ved SpaceX har plassert der som souvenirer.

Dersom hele oppdraget går etter planen er SpaceX nå ett steg nærmere å skyte mennesker opp til ISS i fremtiden. For mer info, se tidligere innlegg i bloggen.

JAXA bekrefter tragisk utfall

Akatsuki slik den var tiltenkt  Bilde:Akihiro Ikeshita/JAXA

Den Japanske romfartsorganisasjonen JAXA meddelte i dag at sonden Akatsuki til den nette sum av ca. 1,8 milliarder norske kroner har mislyktes i å bli injisert i bane rundt Venus etter å ha reist i 6 måneder for å komme dit. Hva som gikk galt er ikke helt klart ennå, men JAXA skjønte raskt at noe var galt da det til hele 90 minutter før de fikk svar fra sonden etter at det passert bak Venus i det som skulle vært oppbremsningen. Denne kommunikasjons stillheten var ment å skulle vare i 22 minutter, noe som kan antyde at sonden ikke har redusert hastigheten tilstrekkelig, og dermed har brutt løs fra Venus tyngdekraft, eller inn i en meget høy elliptisk bane. Neste forsøk for å injisere Akatsuki i korrekt bane er om 6 år ifølge JAXA, og det vurderes i øyeblikket om dette skal utnyttes, eller om sonden skal ansees som tapt. Før en slik avgjørelse blir fattet må en få klarlagt hva som gikk galt, for deretter å vurdere om det er faktisk mulig å redde oppdraget. En ødelagt bremsemotor vil for eksempel gjøre at oppdraget blir umulig å redde.

Oppskytningen av Akatsuki  Foto:JAXA

 

 

Akatsuki ble skutt opp fra Tanegashima Space Center i Japan 20. Mai 2010 sammen med flere andre små mikrosatellitter med en H2-A rakett og var ment å skulle gå i bane rundt Venus i to år for å skaffe detaljerte kunnskaper omkring planetens værsystemer, vulkaner og atmosfære. Sonden skulle se etter lyn i atmosfæren, og speide etter aktive vulkaner under skyene. Sonden er utstyrt med kameraer som ville gitt de beste nærbildene av Venus som noen gang er tatt.

 

For mer info: JAXA, Akatsuki