Russlands Romferge: Buran

I motsetning til hva mange tror, så har russerne også utviklet, bygget og flydd sin egen romferge. Denne kalte de Buran, som på russisk betyr snøstorm. Ved først øyekast ser det ut som de har ”lånt” tegninger av NASA, men som russerne selv sier: Aerodynamiske lover er like i russland, som i USA. Og der har de jo tross alt ett poeng. For hvis en ser vekk fra den kosmetiske likheten, så er det enorme forskjeller på de to maskinene. Den russiske er 100% russisk bygget når det kommer til struktur, mekanikk og elektronikk. En annen enorm forskjell er at Buran har bare to motorer bak, og disse kan brukes under landing, i motsetning til romfergen, som har tre, men ikke kan bruke dem etter separasjon av den eksterne tanken. Den russiske Buran ble påbegynt av sovjetunionen rundt 1975, og var det største sovjetiske romprosjektet i historien. 1286 selskaper, med mer enn 1 million mennesker jobbet for å få prosjektet ferdig. Men i 1993, to år etter sovjetunionens fall, ble det offisielt avsluttet, rett og slett fordi det ikke fantes penger til den lengre.

Buran på sin første og siste ferd

Det få vet, er at Buran på mange måter var langt foran den amerikanske romfergen på mange områder. Den kunne ta større last, den kunne bruke motorene under landing, og ikke minst var den utstyrt med muligheten til å fly seg selv fra start til landing. Buran så sin første og eneste flytur 15. November 1988. Flyturen tok 206 minutter, og Buran fløy to runder rundt jorden, før den snudde rundt, avfyrte motorene for å bremse, og deretter snudde en gang til for å sette kursen hjemover. Det som er virkelig fantastisk med denne flyturen er at det ikke var mennesker om bord. Buran fløy helt automatisk, og landet 3 meter til siden for det tiltenkte landingpunktet. En annen stor forskjell på Buran og romfergene var at Buran først og fremst var utviklet som ett militært verktøy. Både til å sette ut satellitter, reparere disse, men også å sabotere ”fienden” sine. Buran var som romfergen utstyrt med en robotarm, og lasterommene var like store.

For å komme opp i bane brukte Buran det godt utprøvde Energia konseptet. Det lignet ved første øyekast på romfergens opplegg, men var totalt forskjellig. Buran hadde det som så ut som en stor ekstern tank i midten, men på sidene var det ikke mindre enn fire bæreraketter. Disse var mindre enn romfergens, men det doblede antallet gav med større skyvekraft. Disse fungerte i prinsippet som de amerikanske, og ble skilt fra resten av strukturen etter ca. 140 sekunder etter lift off, for deretter å lande med fallskjerm å bli gjenbrukt.  Den store tanken i midten var det som virkelig gjorde Buran annerledes enn romfergene. Den var nemlig ikke en drivstofftank til romfergen, men ett helt eget 2.trinn. Det vil si den hadde sine egne motorer i enden, og drivstoffet i tankene ble kun brukt til å drive disse. Etter ca. 8 minutter ble 2. trinnet skilt fra Buran, og falt ned i Stillehavet. Buran var nå ca. 115km oppe, og i bane. Siste rest tok Burans egne motorer seg av.

En kan bare undres på hva som kunne blitt av Buran om det hadde blitt fullført, og hva som ville hendt om Russland børstet støv av den i dag og satte den i drift nå som amerikanerne avslutter sitt eventyr med romfergene…