Hvorfor tapte Sovjet månekappløpet ?

Dette er ikke ett spørsmål som kan besvares med en enkelt årsak på en enkel måte. Årsaken er ganske sammensatt, og er vel politisk, som den er teknisk. Jeg vil her prøve å forklare i blogg-lengde hva som gikk galt. 

N1 - Sovjets månerakett

I utgangspunktet var ikke Sovjet interessert i noe kappløp til Månen. Sovjet så seg heller tjent med å utvikle roboter og sonder for utforskning av Venus og Mars, så vel som Månen. Sovjetisk romteknologi var i mange år langt foran Amerikansk, dels fordi de Sovjetiske rakettene var kraftigere, og kunne dermed sende tynge objekter ut i verdensrommet. Dette gjorde at det ble færre begrensninger til vekt, størrelse og slikt, noe som igjen gjorde at Sovjet kunne bruke enklere løsninger på sine fartøy. Men tro nå ikke at Sovjet var mindre teknologisk avansert av den grunn. Det var nemlig sovjets fremgangsmåte å bruke automatikk for styring av romfartøy i rommet, slik at en astronaut var mer en passasjer som kunne utføre sine eksperimenter. De sovjetiske månefartøyene var planlagt uhyre tekniske, med mye automatikk. En løsning gikk på å sende fem fartøy opp i bane rundt jorden, hvor to av disse var tankerfartøy som skulle fylle drivstoff på de andre. Alle disse skulle styres automatisk, noe sovjet nok uten tvil hadde fått til hadde ikke prosjektet blitt lagt ned. Nettopp det å få ting ut i verdensrommet, noe som var sovjets sterke side, skulle vise seg å bli ett stort problem når det kom til å sende noe til Månen. For å klare dette trenges det betydelig sterkere raketter enn det Sovjet var i besittelse av. Dermed måtte det utvikles nye, og det var nok her mye av luften gikk ut av hele kappløpet for Sovjeterne.

Det var ikke før i 1964 at det ble bestemt Sovjet skulle slå Amerika i å sette ett menneske på månen først. Dermed var Sovjet tre år etter Amerika, og for å gjøre det verre satte seg selv en frist til 1968, slik at de skulle være sikker på å slå USA. Dessverre var nok dette omentrent det eneste de sovjetiske styresmaktene kunne bli enige om. Det ble igangsatt opptil tre forskjellige måneprosjekter samtidig, og ved flere anledninger konkurrerte flere statlige byråer innad om de forskjellige prosjektene. Ikke bare skulle de lande, men de hadde ett eget program for å sende mennesker rundt månen og hjem igjen. I tillegg var ett program i gang med å lage robotkjøretøyer for utforskning av månen for å kartlegge om det gikk av å lande der. Sovjet hadde bare en fjerdedel av USAs resurser, uten at det egentlig skulle hindre dem i å nå Månen før USA. Problemet var at det ble aldri fokusert på bare en oppgave, med bare en løsning. Hadde Sovjet gjort som USA å laget en konkret plan for gjennomføringen, fokusert på bare det, og jobbet mot ett felles mål tror jeg det hadde vært røde flagg som ville blitt plantet på månen først.

LK-Sojvets Månelander

Sovjet kom så langt at de bygde sitt eget månelandingsfartøy og de sendte fartøyer beregnet på å frakte mennesker rundt månen flere ganger. De var faktisk først med å sende ett romfartøy rundt månen og tilbake til jorden. De var og først ute med å ta bilder av baksiden av Månen. Ett av de største utfordringene skulle vise seg å bli å lage en rakett kraftig nok til å sende det hele opp til Månen og tilbake. En slik rakett ble utviklet, og testet fire ganger. Alle fire gangene eksploderte den før den nådde ut i verdensrommet. Designet var nok bra, men det ble ikke utført tilstrekkelig testing av hele systemet på bakken, noe som førte til mange små feil når det hele skulle prøves. Raketten ble kalt N1 og var ikke like stor som den amerikanske, og kunne derfor heller ikke ta like mye last. Dette førte til at Sovjet bare ville sende to mennesker til Månen, hvorav en av dem skulle lande på månen. Selv om raketten aldri ble ferdig kom det noe godt av det hele. En konkurrent av N! raketten utviklet seg til det vi i dag kjenner som en Proton rakett. Dette er en av verdens sikreste raketter på markedet i dag, og brukes ennå av Russland for å sende last ut i verdensrommet.

På grunn av alle forsinkelsene det førte til med N1 og de mange konkurrerende byråene endte nok historien opp slik den ble med at USA landet på Månen 20. Juli 1969. Det sto ikke teknologi, men på politisk rot, dårlig planlegging og dårlig ressursbruk. Resultatet ble at Sovjet ble verdensledende på å bygge romstasjoner, og å sende mennesker trygt opp i bane rundt jorden. Og nå siktet Russland nok en gang mot Månen, så vi får bare bruke fremtiden på å se om de klarer å nå det overhengende målet denne gangen.

ESA viser muskler i kveld

I kveld får himmelen to nye satellitter levert av en Ariane 5 rakett fra ESA. Oppskytningen vil finne sted på ESAs oppskytningsbase i Kourou i Fransk Guinea klokken 1939(norsk tid). Ariane 5 er ESAs muskelrakett, med en løftekapasitet på opptil 10 tonn opp i geosynkron overføringsbane i en høyde av ca. 35700 km. Eller den kan dra med seg 20 tonn opp i lav bane rundt jorden, noe som tilsvarer den høyden f.eks. ISS holder til i som er ca. 350km over bakken.

I kveld skal den ta med seg to kommunikasjons satellitter for det private markedet opp til GEO(Geosynkron Bane). De to satellittene vil deretter gjennomgå måneder med testing og justering før de blir tatt i bruk. Oppskytningen vil finne sted klokken 1339(lokal tid), så det kommer til å bli ett flott skue der den stiger mot himmelen.

Se det hele live her hos ArianeSpace der sendingen starter klokken 1924(norsk tid).

Mer info om Ariane 5 HER

Oooooog der ble den utsatt igjen gitt...

Discovery må nok vente ennå lengre før den blir skutt opp. NASA kunngjorde i går at de vil vente til minst 17 Desember før en eventuell oppskytning, men at det er store muligheter for at dette blir skjøvet til januar eller februar. Årsaken er at NASA vil være helt sikker på at de forstår hvorfor det ble sprekker i tanken, slik at de unngår en ny Challenger/Columbia episode. Ved begge tilfellene visste NASA om at det var en svakhet i systemet, men anså den som OK å fly med siden det aldri før hadde gått veldig galt. Klok av skade vil de nå væøre sikre på at de virkelig forstår åsaken til sprekkene.

Discovery klar for innsats

Foto: Justin Ray/Spaceflight Now

Romfergen Discovery er nå klar for sin siste ferd til rommet. Både den defekte ventilen, og de sprukne metallstagene under skummet på tanken er nå byttet og reparert. Nytt skum er i tillegg lagt utenpå skaden, og en ser seg ferdig med arbeidet.

Videre er det bestemt å holde ett møte 29. November for å legge ned eventuelle endringer i oppdraget, og eventuelle begrensninger, som følge av den reparasjonen som er gjort. Det kan være de vil sette enkelte begrensninger med tanke på hvilke kriterier som skal til for å skyte opp. Dersom det bestemmes å gå videre med oppskytningen vil det ta minst tre dager å klargjøre romfergen og støtteapparatet. En oppskytning blir derfor ikke aktuell før 3. Desember klokken 0851 (norsk tid).

Nytt skum legges på. Foto:NASA

Oppskytningsvinduet for desember er kun åpent til 6. Desember. Dersom det kanselleres en dag i rommet kan imidlertid Discovery skytes opp 7. desember, men dette er lite trolig. Hver dag vil det bli en mulighet for oppskytning av Discovery. Målet er ISS, og ved å skyte den opp akkurat idet ISS passerer over Cape Canaveral spares store mengder drivstoff i opphentingen av romstasjonen. Det daglige oppskytningsvinduet er derfor bare rundt 10 minutter, med 5 minutter før ISS passerer, og 5 minutter etter.

Disse strenge oppskytningsvinduene er nødvendig for å spare drivstoff, men også for å gjøre oppdraget enklere. Solvinkelen ved dokking og andre vanskelige manøvre kan være essensiell ettersom ingen vil ha sola midt i ansiktet, likeledes er det heller ikke bra å gjøre vanskelige manøvre i verdensrommets stummende mørke.

Linker: NASA, SpaceflightNow, Space.Com

7år for å besøke en steinrøys i rommet

Itokawa  Foto:JAXA

Den Japanske Hayabusa-sonden som i midten av Juni kom tilbake til jorden etter ett noe problemfylt oppdrag viste seg å inneholde ørsmå mengder med asteroidestøv. Dette er første gang en sonde har landet på en asteroide og kommet tilbake til jorden.

Oppskytningen skjedde i mai 2003, og to år etter kom den fram til asteroiden som heter Itokawa. Itokawa er en snurrende opphopning av stein og støv som utgjør en asteroide på ca. 535x294x209meter. En avlang steinrøys som farer gjennom verdensrommet med andre ord.

Itokawa - En steinrøys i rommet Foto:JAXA

 Etter å ha studert asteroiden fra stadig lavere høyde ble det forsøkt å slippe en mini-lander ned på asteroiden for å ta bilder. Dette feilet, da Hayabusa var for høyt da den slapp landeren, noe som førte til at den forsvant ut fra gravitasjonsfeltet og videre ut i verdensrommet. Det er nemlig svært begrenset gravitasjon rundt ett så lite himmellegeme.

Deretter forsøkte JAXA å lande Hayabusa på asteroiden, noe som viste seg å være vellykket. I tillegg slapp de en kapsel med 880 000 signaturer ut på asteroiden, slik at den ligger der til all tid. Etter ett kort opphold Hayabusa av, for å gjøre ett nytt landingsforsøk seks dager senere. Nok en gang lyktes landingen, og denne gangen ble det forsøkt å ta prøver av overflaten. Disse prøvene skulle forsegles i en beholder som skulle lande på jorden etter endt oppdrag. Etter at prøven var tatt lettet sonden og gikk opp i en trygg høyde fra asteroiden.

Tegning av Hayabusa på Itokawa  Foto:JAXA

Dessverre oppstod det kommunikasjonsproblemer mellom jorden og sonden, noe som førte til at forseglingen av den oppsamlede prøven ikke ble gjort før litt over ett år etter. Dette førte til mye spekulasjon om hvorvidt det var noe i kammeret som skulle oppbevare støvet fra asteroiden. Vektløsheten og den lange ventetiden mellom prøven var tatt og lukkingen av beholderen betydde at mye av støvet sannsynligvis var kommet på avveie.

13 juni 2010 landet Hayabusa i en stor ildkule, og opphentingen av kapselen gikk helt etter planen. Prosessen med å åpne og kontrollere innholdet tok lang tid, og det ble nylig offentliggjort at de hadde funnet ca. 1500 støvkorn som definitivt ikke var fra Jorda, og derfor måtte være fra Itowaka.

Hayabusa landet i en ildkule  Foto:NASA

Etter oppdraget sitter vi altså tilbake med 1500 støvkorn som er så små at de må sees i elektronmikroskop, og vi har lagt fra oss 880 000 signaturer på en asteroide. Men det viktigste er all kunnskapen vi har fått gjennom å ha gått i bane rundt en asteroide, og utført to landinger med den samme farkosten for første gang i historien. Dette i tillegg til de utrolige bildene gjør Hayabusa til en enorm suksess tiltross for problemer underveis.

Linker: JAXA , NASA, VG, Spaceflight Now

Hva har ISS gjort for DEG ?

Ett svar på dette spørsmålet er nesten like komplisert som romstasjonen selv. Men det enkle svaret er at ISS ikke har gjort noe med prisen på brød, bensin eller hus. ISS har ikke bidratt til å skape svevebiler, middagspiller(slike du ser på sci-fi filmer) eller klart å lage vektløshet på bakken. Så hva har egentlig ISS gjort for menneskeheten da ?

For å gi ett svar på dette må vi tenke litt langsiktig og se på hva vi kan få ut fra et vi har lært fra byggingen og opprettholdelsen av ISS. For å utvikle ISS har utallige nye løsninger på enkle problemer sett dagens lys. Mange av utfordringene har vært ikke-eksisterende før det ble ett behov for dem om bord ISS. Dette har igjen ført til masse nytenkning, for det mest innen romfart og romfartsteknologi. Men hva gjør dette for deg ?

For lenge siden satte mange skip ut fra land med ett mål: å bevise at jorden var større enn det kjente til dags dato. Mange av dem forsvant, noen snudde i redsel, men noen fant faktisk land i den andre enden. Og noen av dem igjen kom tilbake og fortalte om det. Men hva så ? Den vanlige mann i gata på den tiden hadde ingen mulighet å dra nytte av dette. Det var bare et fabel-land langt langt vekke som de aldri ville få gleden av å besøke.

Da bilen ble bygget var det få som så nytten i den, den var tregere enn en hest, og bråkte forferdelig. Flyet i sin barndom var livsfarlig, upålitelig og dumdristig. Den første datamaskinen tok ett helt rom, og det ble ansett at det kun var behov for mellom fem og ti slike maskiner i verden. Men verden har gått fremover siden da. Nå har de fleste familier en bil, og gjerne to, som er mye raskere enn en hest. Fly er det sikreste kollektive transportmiddelet, og datamaskiner bærer vi alle minst en av i lommen.

Poenget er at vi må tenke fremover med ISS også, for det er der utbyttet av dette ambisiøse prosjektet ligger. Dette tiltross for at håpet var at ISS skulle kunne utvikle spennende nye medisiner, teknologier og teknikker som ikke kan utvikles i jordens tyngdekraft. Muligens at noe slikt en dag blir oppfunnet der oppe, men den virkelige avkastningen vil vi se på lang sikt som følge av de erfaringer vi har gjort oss med å holde mennesker konstant i rommet i over ti år så langt.

I tillegg ligger gevinsten i å inspirere barn og unge til å lære mer om det som omgir oss. Gi dem en forståelse i hvordan verden og verdensrommet fungerer sammen. Drømmer om fremtiden bidrag nemlig til å tenne en gnist i de unge, slik at de faktisk ønsker å lære matte og fysikk. Og slik utviklingen er i dag trenger vi flere som har slike ønsker. ISS gir unge noe spennende å drømme om, det gir dem ett mål i livet, og ett håp for fremtiden slik at de kan bidra med å utvide menneskenes horisont.

Mennesket må utforske rommet, for om alt fortsetter slik det gjør i dag kommer jorden til å bli en utrivelig planet om relativt kort tid. Og som menneskene i all tid før oss, må også vi søke å utvide menneskenes tilstedeværelse ut fra de kjente omgivelsene. Vi må se oppover og utover, og utnytte menneskets mest overlegne evne, den som gjør at vi står øverst i nærigskjeden; evnen til å utvikle teknologi som holder oss i live i ugjestmidle miljøer. Jeg tror ikke Mars en dag blir beboelig slik jorden er i dag, men at mennesker kan utvikle teknologi som gjør oss i stand til å bygge ett samfunn der er jeg ikke i tvil om. For mennesket vil alltid søke etter nye land, etter nye omgivelser. Enten som følge av eventyr, eller som følge av behov.

Og ett sted må vi jo begynne, det kalles ISS, og er ett springbrett for fremtiden.

44 år siden slutten på Geminiprogrammet

 

Mandag 15. November er det 44 år siden Gemini 12 landet i havet etter endt oppdrag, og dermed avsluttet Geminiprosjektet i Amerikas kappløp mot månen. Nå mente NASA at de hadde den informasjonen de trengte til å trygt kunne fortsette med Apollo, og målet om å nå månen før tiåret var over.

James Lovell ombord i Gemini 12 Foto:NASA

Gemini 12 ble fløyet av Buzz Aldrin og James Lovell, med Lovell som kaptein, og Aldrin som pilot. Lovell var veteran med maratonturen til Gemini 7 under beltet. På dette oppdraget tilbrakte han og Frank Borman ikke mindre enn 14 dager sammen i en knøttliten Geminikapsel, som er å sammenligne med forsetet i en VW Boble. Buzz Aldrin derimot var førstereisgutt, men skulle vise seg å være veldig godt trent og forbered til den store oppgaven som hvilte på hans skuldre. Han skulle en gang for alle vise at romvandring er mulig å gjennomføre på en måte som er nyttig og sikkert. Alle de foregående romvandrerne hadde støtt på problemer av varierende grad. Doggete visir, utmatting og koordinasjonsproblemer viste seg å være vanlig på de foregående forsøkene.

Buzz Aldrin trener i vanntanken før oppdraget. Foto:NASA

Det som trolig skilte Aldrin fra de andre var at han hadde muligheten til å trene på mange av oppgavene han skulle utføre i vektløshet i en stor vanntank. Ved å bruke oppdriften i drakten, og vekter påmontert denne, kunne en enkelt få han til å være ”vektløs” i vannet. Selv om han ikke var vektløs inne i drakten, så var dette ganske nærme den virkelige opplevelsen, og ble raskt opptatt som standard hos NASA. Det Aldrin gjorde på sine romvandringer var ikke hjernekirurgi, men han skrudde i bolter, mutre og brukte andre verktøy for å evaluere bruken i rommet. Han hentet også inn eksperimenter som var festet på utsiden.

 

Agena målfartøyet bundet fast i Geminikapselen Foto:NASA

Buzz Aldrin på romvandring under Gemini 12 Foto:NASA

Men i tillegg til vellykkede romvandringer ble det også utført flere forsøk med å møte ett Agena målfartøy, og flere sammenkoblinger med dette. Det ble også utført eksperimenter med å binde de to fartøyene sammen med en lang wire for å se hvordan de to fartøyene da ville oppføre seg. Også inne i fartøyet ble enkelte eksperimenter utført, og en knapp i fartøyet var ganske enkelt bare merket FROG. Dette var knappen for å aktivere ett eksperiment med froske-egg for å se hvordan de ville vokse i vektløshet.

Aldrin ute på romvandring Foto:NASA

Gemini 12 gikk inn i historien som en av de mest vellykkede Geminiferdene som ble gjennomført. Dette mye takket være Buzz Aldrins perfekte romvandringer. Veien var nå ryddet for å ta fatt på den største oppgaven; Månen.

Oppdatering på romfergen Discovery

Inspeksjonen av romfergen Discovery etter den utsatte oppskytningen har avdekket at sprekken i beskyttelseslaget rundt den eksterne tanken ikke bare var en sprekk i skummet. 

Sprekken i skummet på den eksterne tanken. Foto NASA

 Det viste seg at det var to lange sprekker i metallstrukturen under som gjorde at skummet sprakk. Dette er ikke første gang slike sprekker er oppdaget, og det finnes en prosedyre for å reparere skaden.  Hvor lang tid det vil ta er usikkert ettersom skummet må erstattes, noe som minst tar fire døgn.

Klikk på bildet for å se de to sprekkene i strukturen på hver sin side av forhøyningen. Foto:NASA

Hurtigkoblingen som lakk hydrogen. Foto: NASA

Årsaken til hydrogenlekkasjen ser også ut til å være funnet i en skjev tettering inne i mekanismen for hurtig tilkobling. Allerede i dag, fredag, vil installasjonen av nye komponenter bli iverksatt.

Romfergen må imidlertid vente til det nye oppskytningsvinduet åpner tidligst 30. November før den eventuelt kan ta av igjen.

Hvorfor faller ikke ISS ned ?

Svaret er enkelt: Den gjør det hele tiden !

La meg klargjøre med en superenkel versjon av vektløshetens prinsipper.

Tenk deg at du står på toppen av ett tårn som er 200km høyt. Du kaster en stein rett fremover. Hva skjer ?

Jo, om du er som meg, så går steinen ca. 15-20 meter fremover, og deretter faller den som den steinen den er. Det vil se ca. slik ut:

Men hva skjer om du kaster mye hardere ? Tenk deg at du langer ut i umenneskelig hastighet med den steinen din slik at du oppnår ca. 10000km/t. Da vil det se ca. slik ut:

Nå skal du tenke deg at du kaster steinen i en hastighet på nesten 25000km/t. Dette skjer:

Steinen kastes nå så fort fremover, at tyngdekraften ikke rekker å dra den tilbake til bakken før den har forsvunnet over kanten på jordkloden og går deretter i bane. Du får den med andre ord i bakhodet etter ca. 90 minutter.

Tyngdekraften virker hele tiden på steinen, og vil dra den ned til bakken. Men fordi det ikke er luft i en høyde av 200km er det ingenting som bremser steinen når den først har fått fart. Derfor vil det oppstå en balanse mellom hastigheten fremover, og tyngdekraften nedover, som får steinen til å falle rundt jorden i en konstant bevegelse. Den faller nemlig hele tiden mot jorden, men treffer den ikke fordi den har så stor hastighet at punktet den vil lande på er utenfor jordkloden. Her er en enkel fremstilling av bevegelsen som oppstår som følge av resultatet av de to kreftene som virker på steinen:

Når den kommer hit har den jo ikke mistet noe fart på grunn av at det ikke er noe luft som sakker den i den høyden, og den vil bare fortsette.Hadde tyngdekraften ikke virket på steinen ville den fortsatt i en rett linje i det uendelige, men tyngdekraften drar den hele tiden mot jordens sentrum, og dermed oppstår fenomenet med at ting kan gå i bane rundt en planet. Vi se altså at det er hastigheten som er avgjørende for at en gjenstand skal gå i bane rundt en planet, ikke høyden. Grunnen til at vi må opp for å få det til er for å komme ut av den tykke atmosfæren som gjør det vanskelig å oppnå slike hastigheter. Derfor kan en se at for eksempel romfergen går oppover, og deretter legger seg med ryggen ned, og fly mer mot øst enn oppover. Det er for å oppnå stor nok hastighet, samtidig som den oppnår høyde. 

Vi ser her at en romferge, eller ISS for den del, som går i bane rundt jorden er påvirket av en god del av tyngdekraften. 88% av de 9,81m/s2 som virker på oss ved havoverflaten virker enn på ISS. Men hvordan kan da astronautene sveve inne i ISS og utenfor? Jo det er like enkelt som det forrige svaret, nemlig at de faller akkurat like fort som ISS. Og siden ISS ikke bremses av noen særlig karakter, faller astronautene konstant inne i ISS. Luften inne i ISS beveger seg jo også like fort, så det blir til at de svever rundt inne i romstasjonen. 

Ennå litt vanskelig å forstå ? Tenk deg at du står inne i en heis i ett vanvittig høyt hus. Du står på en vekt på gulvet i øverste etasje. Vekten din kan avleses på vekten som følge av at tyngdekraften drar massen din ned mot jordens senter, men hindres av gulvet i heisen. Kabelen som holder heisen kuttes, og bremsene frakobles. Du og heisen faller nå rett ned mot jorden og begge faller like fort. Ettersom gulvet i heisen nå faller like fort som deg og vekten, vil jo ikke vekten ha noe som presser i den hverken over eller under, og vil vise 0kg. Du er altså "vektløs" inne i heisen. Og akkurat som astronautene vil du kunne flyte rundt inne i den. Helt til den når bakken da...  

I virkeligheten er det noen molekyler med gass selv i en høyde av 200km, og disse vil sakte redusere hastigheten over tid, slik at steinen vil falle tilbake til jorden på ett tidspunkt. Idet steinen kommer ned i den tettere atmosfæren vil den bremses dramatisk, og brenne opp som følge av friksjonen mellom steinen og luftmolekylene som treffer den. ISS motvirker dette med å øke hastigheten sin med jevne mellomrom ved hjelp av rakettmotorene til de russiske foryningsfartøyene. Når dette skjer oppstår det faktisk litt tygdekraft mens motorene akselererer romstasjonen, noe du kan se på denne videoen.

Håper denne superenkle forklaringen kan være til hjelp for de som ikke helt ser sammenhengen mellom fart og det å gå i bane.

Verden vil bedras...

Den "mystiske raketten" i artikkelen

VG slår i en artikkel i dag opp at det trolig har funnet sted en hemmelig rakettoppskytning utenfor
kysten av California. Hverken pentagon, NASA eller forsvarsdepartementet sier det vet om noen rakett. Heller ingen av de mange pilotene i området skal ha rapportert om noe oppskytning. VG er ikke alene om dette, da de har funnet saken hos CBS, som er like forbauset. Der kan du også se en flott video av dette "utrolige fenomenet" nederst i saken.

Men her må vi stikke fingeren i jorda og se på fakta. Dette er nok ikke noen rakett. Det er mer sansynlig ett fly i stor høyde som kommer fra bak horisonten og flyr direkte mot den som filmer. Hverken mer eller mindre. Det er enkelt å skille en rakett fra ett fly på ett enkelt punkt:
Ett fly flyr i ca. 900km/t, og fordi motorene spyr ut varm luft i en kald atmosfære dannes det kondens(les damp) bak motorene. Det er det du ser på bildet og videoen. En rakett må oppnå minst 25000km/t for å komme i bane, og det du ser bak en rakett er ikke kondens, det er røyk. Røyken er mye tettere enn kondensen, og ikke like påvirket av vind. På videoen og bildene kan en klart se at stripen er dratt utover, selv om "raketten" ennå er inne i atmosfæren, ettersom vi kan se den bevege seg. Da måtte de ha sendt opp den raketten i minst kuling vindstyrke for å få den effekten. Ingen ville sendt opp en rakett til flere millioner dollar i dårlig vær. Det er enkel matematikk. Så om det er en rakett på videoen er det den tregeste raketten i verdenshistorien. La meg minne om av romfergen bruker bare ca. 8,5 minutter fra bakken og opp til en høyde av godt over 100km. Andre, mindre raketter bruker bare 6,5 minutter ettersom de ikke trenger ta hensyn til G-kreftene ettersom det ikke er mennesker innvolvert. Det går med andre ord mye raskere enn objektet på filmen. Raketter går heller ikke rett opp, de går i en bue slik at de til slutt nesten er vannrette, ettersom hastigheten bortover er like viktig som høyden den oppnår. Det lyset en kan se på videoen er nok bare sola som skinner i flyskroget, ikke noen rakettmotor. Dette forklarer at ingen piloter så noe uvanlig, for fra deres synsvinkel var det ikke noe spesiellt. Ei heller ble "raketten" fanget opp på noen radar. Og ingen må tro at USA ikke har radarovervåkning mot raketter som kan true landet.

Her er noen bilder, slik at du selv kan bedømme. Klikk på bildene for større utgaver.

Nærbilde av fly i stor høyde

Bilde av hva vind gjør med røyk etter romfergen etter oppskytning. Romfergen sees til venstre der den er på vei ut i verdensrommet.

Delta rakett noen sekunder ett liftoff. Se hvor høyt den er kommet på bare ca. 10-15 sekunder

Kondensstriper fra tre fly som passerte etter hverandre.

Curiosity - NASAs nye robotgeolog

Sammenligning av størrelse. Foto:NASA/JPL-Caltech

NASAs neste kjøretøy på Mars heter Curiosity, og vil bli en helt ny æra innen robotkjøretøyer på Mars. Den første roveren, Sojourner, var litt større enn en mikrobølgeovn og levde i 83 marsdøgn. De neste to het Spirit og Opportunity og landet på Mars i 2004. Begge to var ment å fungere i 90 marsdøgn, men begge er ennå i live. Spirit sitter fast men brukes ennå til vitenskaplige formål. Opportunity derimot er på full fart rundt på Mars. Den har tilbakelagt ca. 24,5 mil på overflaten, og fungerer over all forventning. Begge kjøretøyene er helt like, og er ca 1,5 meter lange og veier rundt 174 kilo.

Den nye roveren derimot er på størrelse med en liten bil og veie ca 900 kilo. Den nye størrelsen vil også gi Curiosity bedre fremkommelighet, ettersom den kan forsere hindre på opptil 65cm. Curiosity drives heller ikke av solceller, men av en radioaktiv celle som vil sørge for strøm og varme. Solcellene har vært en enorm begrensning på de gamle roverne ettersom de var avhengig av sollys for å fungere. Dette innebar at de måtte lande nær ekvator, og at når vinteren kommer må aktiviteten begrenses. Når Curiosity kommer med sin egen strøm vil den kunne lande hvor som helst, og fungere natt og dag. Mange ser på dette som farlig, ettersom det kan ende med spredning av radioaktivt materiale ved en katastrofal feil i oppskytningen av fartøyet. NASA har derimot beregnet det til 96,7% sikkert at oppskytningen går bra, 0,4% fare for spredning ved en katastrofe, og 2,9% sjanse for at det ikke blir noe spredning ved en katastrofe. Disse tallene er basert på statistikk. Om det blir radioaktive utslipp vil disse ikke tilsvare mer enn det du får i deg ved å ta ett røntgenbilde hos tannlegen.

Tegning av Curiosity på Mars  Foto:NASA/JPL-Caltech

Det er i utgangspunktet beregnet at Curiosity skal fungere i ca. 23 måneder, men vil trolig fungere mye lengre. Den er som Opportunity og Spirit utstyrt med en mast påmontert kameraer. Nytt er blant annet ett kamera som vil kunne ta opp video i opptil 10 bilder per sekund. I tillegg har den en robotarm foran med mange forskjellige verktøy. Disse innebefatter blant annet en drill med tilhørende utstyr for å analysere støvet som kommer opp fra hullet etter drillen. En sterk laser er også påmontert masten på toppen sammen med et kamera som kan fange opp sammensetningen i steinen laseren skyter på. Dette vil gi oss verdigfull informasjon om hva Mars består av, og om det er elementer tilstede som kan vise at det en gang var liv der. Selvsagt vil det også være ett mikroskop og ett spektrometer på armen. Ett spektrometer analyserer lyset steinen avgir for å bestemme hva den består av.

Tegning av landingen av Curiosity  Foto:NASA/JPL-Caltech

Hovedoppgaven til Curiosity er å finne ut om det har vært, eller er mulighet for bakterielt liv å eksistere på Mars. Oppskytningen vil etter planen finne sted mot slutten av 2011, og den vil trolig være fremme i midten av 2012. Når den kommer til Mars vil den bruke ett helt nytt konsept for å lande. Først vil den bruke standard varmeskjold og fallskjerm. Men når den nærmer seg overflaten vil små rakettmotorer rundt fartøyet tenne, og hele fartøyet vil sveve over bakken. Selve roveren vil deretter fires ned til overflaten, tauene kuttes, og landingsfartøyet fly vekk og krasje i trygg avstand fra roveren. Det nytter ikke lande på Mars med bare fallskjerm, da atmosfæren er så tynn at det ikke vil gi tilstrekkelig oppbremsning. De foregående roverne har brukt ”ballonger” festet rundt hele fartøyet. Dette førte til at hele fartøyet hoppet rundt på overflaten før det til slutt stoppet, tappet luften ut av ballongene og åpnet seg. Dette vil bli veldig vanskelig med en rover på 900 kilo.

Jeg gleder meg til å se Curiosity i aksjon, og mens vi venter kan vi kose oss med å se den bli bygget hos NASA/JPL her: http://www.ustream.tv/nasajpl

Besøk hjemmesiden til prosjektet her: http://marsprogram.jpl.nasa.gov/msl/ 

Hva er egentlig fremtiden innen bemannet romfart ?

En æra er snart over Foto:NASA

De siste års hendelser får en til å undre litt på fremtiden til bemannet romfart. Det ser nemlig ut til at noen aktører byttes ut, og andre kommer til. Den enorme fremgangen kinesisk romfart har hatt i de senere år ser nesten ut til å være direkte motpol til hva som skjer i USA. Nå er det snart slutt på for romfergene, og da står USA uten muligheter til å gjennomføre bemannede romferder på eget initiativ. De må da kjøpe plass av på russiske fartøy. Dette gir ett farlig miljø, der det er enkelt for russerne å kontrollere hvem og hva som skal skje i verdensrommet. Noen selvstendig amerikansk mulighet for å gjennomføre bemannede romferder er minst 5-10 år frem i tid. Og da står det nok ikke bare NASA på siden av fartøyet, som med 99 % sannsynlighet vil være en kapsel, skutt opp av en mer eller mindre ugjenvinnbar rakett. Flere og flere private aktører kommer inn på markedet med sine egne fartøy. Det finnes jo allerede kommersielle aktører som skyter opp ubemannede prosjekter, og fremtiden for det amerikanske romprogrammet ser ut til å være at de vil kjøpe tjenester fra kommersielle aktører.

Slik ser Boeing for seg fremtiden  FOTO:Boeing

For bare noen år siden var situasjonen en annen. Så lenge Constellation gikk sin skjeve gang så alt ut til å gå i orden for amerikansk romfart. De skulle utvikle fartøyer som kunne nå både Månen og Mars. De kom så langt at Orion kapselen var nesten ferdig utviklet da president Barak Obama, som følge av vanvittige overskridelser og forsinkelser i prosjektet, bestemte seg for å trekke pluggen ut av prosjektet. Lenge så det ut som Orion også skulle forsvinne ut med badevannet, men her har heldigvis NASA sett at det ikke er nødvendig å finne opp kruttet nok en gang. Det ble nemlig bestemt at en enklere versjon av Orion skal bygges og brukes som transport mellom USA og ISS. Denne er imidlertid ikke klar til bruk før tidligs 2015. Inntil da er som sagt USA avhengig av russlands godvilje, politisk og økonomisk, for å sende sine astronauter opp i verdensrommet.

ESA derimot, de har aldri tatt seg bryet med å utvikle sine egne fartøyer for bemannet romferd. Det vil si de har tatt seg bryet, men det ble aldri noe av det. Det franske romprogrammet startet på 80-tallet utviklingen av mindre utgave av en romferge. Hermes skulle den hete, og den skulle ta en besetning på 3 opp i bane rundt jorden ved hjelp av en Ariane 5 rakett. Deretter skulle den kunne lande, slik som romfergen kan, og gjenbrukes. Prosjektet ble skrinlagt i 1992, da regningen begynte å bli høyere enn romfergen ville kunne fly. Siden den gang har ESA kjøpt plasser på romfergen, og med russiske Soyuz kapsler. ESA har ingen offisiell plan om å utvikle egne fartøyer for bemannet romfart med det første.  

En Soyuz dokket med ISS    Foto:NASA

Mens alt dette har pågått, har russerne fortsatt med det de kan best, nemlig å gjenbruke en teknologi som fungerer. De har modernisert den litt underveis, men alt i alt er Soyuz kapselen den samme nå, som den var på sin første tur i 1967 der kosmonaut Vladimir Komarov omkom som følge av en feil med fallskjermene som skulle bremse kapselen før sammenstøtet med bakken. Prinsippet er det samme, men innholdet er nytt. Men er det egentlig noe galt med det? Hvorfor skal en gå vekk fra noe som er gjennomprøvd, og som fungerer? En kan godt si at en slik tankegang vil stå i veien for fremskritt, men som historien nå viser oss, så er det i hvert fall en levedyktig filosofi, ettersom det nå er russerne som sender mennesker opp til ISS. Fremtiden til russisk romfart ser ut til å hvile på denne trofaste arbeidshesten, og planen er nå å utvikle en Soyuz som kan gå i bane rundt månen.

Samtidig som USA er i fritt fall i mangel av retning innen romfartspolitikken sin, samtidig som Russland forstsetter å bruke sin gamle Soyus, har en ny aktør vist seg på banen. Kina ser ut til å fosse frem i kappløpet om å bli en ledende romfartsnasjon. Etter flere bemannede romferder, og til og med romvandring, er de nå klar for å sikte lengre. De vil til Månen og videre. Det som driver Kina er det USA mangler, nemlig penger og vilje. Kineserne ser på romfarten som ett nytt steg videre i utviklingen av landet, og av mennesket. Derfor har de viljen til å bevilge pengene som skal til for å få det til. Teknologien har de, og arbeidskraften i den kommunistiske republikken er billig. Hvor langt de vil nå er uvisst, men det ser i hvert fall ut som de per dags dato har ett klart og tydelig fokus, og at de vil nå dette. De har en romstasjon som skal påbegynnes i 2011, og de har faktisk måtte endre tidsplanene for utforskningen av Månen i det siste. De har kommet lengre enn antatt, og derfor måtte de fremskynde planen med noen år. Dessverre er ikke Kinesisk romfart like åpent som for eksempel amerikansk romfart, noe som gjør det vanskeligere å vite nøyaktig hva planene er, og hva som foregår der. En ting er sikkert dog; Kina er en seriøs aktør innen romfart, og ett samarbeid med Kina vil lønne seg for de som får det til.

Japansk rakett Foto:JAXA

I tillegg til disse store aktørene innen bemannet romfart er det flere aktører som lurer i kulissene. Japan, med deres organisasjon JAXA har ikke ett offisielt bemannet romprogram, men legger opp til å utvikle stabile, sikre systemer for ferder til månen og utnyttelse av månen. Hva de egentlig legger i dette er usikkert, men de har 10 astronauter, som til nå kun har fløyet med USA og Russland til ISS. I tillegg til Japan ligger Iran, Nord-Korea, India og andre aktører an til i fremtiden å konkurrere om kommersiell trafikk av satellitter og annet utstyr. Noe stor fare for at Iran eller Nord-Korea skal utvikle ett bemannet romprogram med muligheter til å frakte disse opp i verdensrommet for egen hjelp er nok liten, men ingen kan si hva det kan utvikle seg til.

Min oppfatning er at om USA skal klare å gjenerobre tronen i maktspillet om verdensrommet, og bemannet romfart, må det en enorm endring til. Ikke bare må det bevilges penger til formålet, men holdningen i det amerikanske samfunn må endres mot det den var den gangen mer enn 400 000 mennesker i NASA, pluss alle de uavhengige underkontraktørene, jobbet i ti år mot ett felles mål. En kan ikke ha ett romprogram som preges av skifte i taktikk hver gang det velges en ny president hvert fjerde år. For å nå langt fram, må en se langt fram. En må ta i bruk det sterkeste virkemidlet mennesket har, nemlig viljen. Det mennesket har vilje til å gjøre, det får det til. La oss håpe de nye planene som nå legges er litt mer langsiktige, og litt mindre preget av panikk og handlingslammelse. La oss håpe NASA og USA nok en gang kan komme tilbake som den giganten innen bemannet romfart de har vært.

Hva er en komet, og hvordan kan den se ut ?

Foto:NASA

En komet er i all enkelhet en isklump som farer rundt i verdensrommet i bane rundt Sola. Hva en komet består av kan variere, men en stor bestanddel er is og frossen gass, noe som skaper den karakteristiske halen bak kometen. Etter hvert som kometen kommer nærmere Solen i sin bane smelter mer og mer is og mer gass blir frigjort noe som gjør halen større om mer markant.  Halen består av damp og partikler som rives løs når denne dampen stråler ut fra kjernen. Slike strømmer omtales som jets, og var noe av det viktigste målet for det nylig utførte EPOXI oppdraget. I tillegg til isen består også kometer av partikler, steiner og slikt som den fanger opp på sin ferd gjennom verdensrommet.  Disse partiklene er antatt å være fra solsystemets skapelse, og er derfor meget interessante for forskerne å få tak i. Menneskeheten har ved fem anledninger tatt detaljerte bilder av en kometkjerne, noe som gjør de nye bildene fra EPOXI oppdraget enda mer verdifulle.  

Bildene er tatt av Deep Impact under det nylig utførte EPOXI oppdraget, og viser kjernen til kometen Hartley 2. Bildene er tatt med ett kamera med medium oppløsning, og er dermed ikke de beste bildene fra oppdraget. 

Foto:NASA

Foto:NASA

Klikk på bildene for full størrelse

Link til alle de foreløpige bildene hos NASA der du kan se resten i full størrelse

Oppskytningen av Discovery er utsatt minst tre uker.

Oppskytningen av Romfergen Discovery er utsatt for fjerde gang, denne gangen til tidligst slutten av November.

Overføring mellom tank og bakken Foto:NASA TV

Grunnen denne gang er en hydrogenlekkasje i overføringen fra bakken til den eksterne tanken på romfergen. Feilen ligger i systemet som slipper ut overflødig hydrogen for å forhindre at trykket i tanken blir for stort når hydrogenet utvider seg. Lekkasjen ble oppdaget under fylling av tanken, og førte til en umiddelbar stopp og tømming av tanken.

Sprekk i skummet   Foto:NASA

Ved ny inspeksjon ble det oppdaget en sprekk på beskyttelses-skummet utenpå tanken, noe som igjen må inspiseres nøye og muligens utbedres.
Reparasjonen av dette vil utsette oppskytningen til utenfor oppskytningsvinduet som ender søndag.

Endelig dato er ikke satt, men vinduet åpner igjen den 30. November.

Gjenbruk lønner seg, også i verdensrommet

I dag skal menneskeheten besøke en komet for femte gang i historien. Rundt klokken 1500 i dag 4. November vil NASA’s Deep Impact romfartøy fly forbi kometen Hartley 2 i en hastighet av ca. 44000Km/t. Avstanden mellom de to vil være bare 700Km, og det er veldig nærmer når en tenker på at romfartøyet har fløyet nesten 5 milliarder kilometer for å komme dit den er i dag. Målet er å ta så mange bilder som mulig av kometens kjerne for å lære mer om hva kometer er laget av, og hvor de kommer fra. Dessverre er ikke romfartøyet bygget for å ta bilder av Hartley 2 og sende dem hjem samtidig. Fartøyet vil derfor ta masse bilder, og 30 minutter etter at den har fløyet forbi kometen vil den endre stilling, og sende disse tilbake til jorden. Dette fordi fartøyet egentlig var bygget for å ta bilder på Temple 1, i en helt annen posisjon enn det den skal i dag.

Deep Impact   Foto:NASA

Deep Impact fartøyet var egentlig laget for å fly forbi kometen Temple 1. Fartøyet er på størrelse med en personbil, og veier ca. 550kg. Ved Temple 1 tok den ikke bare bilder, men skjøt også en ”impactor” mot kjernen. Dette for å smelle inn i kometen for å virvle opp støv og partikler for analyse av Deep Impact fartøyet. Etter at Deep Impact hadde gjort jobben sin ved Temple 1 var fartøyet i så god form, at det ble bestemt at det skulle brukes om igjen for å studere Hartley 2. Dette reduserte kostnadene for det nye oppdraget med 90 %. Slik gjenbruk av romfartøyer er en ny tankegang innen romfart, og ser altså ut til å lønne seg. I fremtiden vil nok slike romfartøyer bli bygget mindre spesialiserte for bruk kun til det tiltenkte oppdraget, men mer i retning av noe som kan brukes til flere oppdrag.

De nye bildene vil nok dukke opp på NASA’s EPOXI sider på nettet.

Nok en forsinkelse rammer Discovery på sin ferd

Oppskytningen av romfergen Discovery er nok en gang utsatt.

Ny tid er Fredag 5.November klokken 2004(norsk tid)

Denne gangen er det været som ødelegger den allerede forsinkede oppskytningen. Ifølge www.space.com vil hele oppskytningen måtte utsettes til 1. Desember om ikke Discovery tar av innen søndag. Hvilke følger dette får for Endeavour som skal opp i februar er uvisst.

Oppskytningen kan sees på NASA TV

Kina på vei mot stjernene

Taikonaut Zhai Zhigang utfører Kinas første romvandring

Søndag skjøt Kina opp nok en satellitt til bruk i sitt nye navigasjonssytem. Dette er nok en vellykket oppskytning for Kina, som er langt på vei å utvikle sin egen romstasjon. Kina er den tredje nasjonen, etter Russland og USA, som har sendt mennesker opp i verdensrommet. Det hendte i 2003, da taikonaut Yang Liwei ble skutt opp i romfartøyet Shenzhou 5. Siden den gang har Kina hatt flere vellykkede oppskytninger, og utført sin første romvandring i 2008. Den varte i 20 minutter, og viste nok en gang Kinas evne til å utforske verdensrommet uavhengig av andre. Men Kina vil ikke la det stoppe her, de sikter lengre ut. Først er det snakk om en romstasjon, deretter går turen til Månen, og trolig Mars etter det.  Den første delen av romstasjonen skal etter planen skytes opp i 2011. Romstasjonen blir ikke i nærheten av størrelsen til ISS, men mer lik MIR.

Når dette er gjort er månen neste. Først vil de sende opp ubemannede fartøyer som skal utforske overflater fra bane. Deretter følger fartøyer som skal lande, og samle stein og jord, for deretter sende dette tilbake til Jorden. Så kommer den store prøven, nemlig å lande mennesker på Månen som den andre nasjonen i Verden. Dette skal skje før 2025, men vil nok trolig skje rundt 2020. Dette gjør Kina i ett skritt mot å utforske resten av verdensrommet. Alle deler av programmet er ikke kjent, men det ser ut som Kina setter som mål å opprette en base på månen, der mennesker kan bo og jobbe permanent.

Fortsetter Kina sin nåværende hastighet vil de om få år være på høyde, eller ledende innen bemannet romfart. De har pengene, teknologien og viljen til å gjennomføre det. Hva fremtiden vil bringe er litt usikkert, men en ting tør jeg sette penger på: De neste fotavtrykkene på Månen har ”Made in China” trykket inn i seg…

Discoverys siste tur er nok en gang utsatt...

Oppskytningen av Discovery er utsatt til Torsdag klokken 2029(norsk tid)

Utsettelsen skyldes en elektrisk feil i en av romfergens reserve motorkontrollere. Disse motorkontrollerene er datastyrte kotrollenheter som sitter på hver av de tre hovedmotorene for å styre effekt og oppførsel. En av dem slo seg ikke på under en test, og problemet må derfor feilsøkes. Det er mulig at det kan oppstå videre utsettelser på grunn av dette problemet.

Oppskytningen kan sees på NASA TV

Pete Conrad - Klassens Klovn - Månevandrer

Pete Conrad 1930-1999 Foto:NASA

Charles "Peter" Conrad ble født samme år som Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins, i det magiske året 1930. Men i motsetning til de tidligere nevnte astronautkollegene var ikke veien til stjernene like enkel for han. Etter å ha slitt med ADHD og dysleksi på skolen så ikke fremtiden så veldig lys ut. Men en jobb på den lokale flyplassen som altmuligmann, og en brennende interesse for mekanikk skulle snu livet hans mot stjernene. Etter å ha jobbet mot flytimer  nok til å ta sertifikat som pilot, blitt kastet ut av privatskolen han gikk på gå grunn av for dårlige karakterer og begynt på en ny skole snudde livet seg sakte til det bedre. Han fant ut at han måtte sette studiene i system, likt det han hadde når han fløy. Systemet ble: lese, ordbok og deretter notater. Slik endte han blant de beste i klassen, fikk innpass ved Princeton University, og fikk ett såkalt ROTC stipend fra forsvaret.. Etterpå fulgte de obligatoriske pliktårene i forsvaret, der han lærte å fly jetfly, og lande på hangarskip. Etterhvert ble han ansett som flink nok til å bli testpilot, noe han ikke hadde noe imot. Han fløy de nyeste, råeste og ikke minst farligste flyene helt til grensen av hva de tålte. Av og til litt over grensene og, men slik var Pete, alltid helt på grensen.

Første forsøk på å bli astronaut endte i skuffelse da han fikk et brev i posten der det sto at han ikke var ansett som egnet til å bli astronaut på grunn av oppførsel og holdninger. Hva avslaget angår bunnet nok det hele ned i at han nektet å utføre en test som gikk ut på å sette strøm i knokene på hånden, og se hvor mye smerte de tålte. Han mente det var bare en unnskyldning for å utføre eksperimenter på folk, og hadde ingenting med flyvning å gjøre.

På sitt andre forsøk ble han i 1962 tatt opp som astronaut sammen med blant andre Neil Armstrong, Jim Lowell, Tom Stafford og John Young. Han fløy sitt første oppdrag i 1965 da han sammen med Gordon Cooper satte ny rekord med åtte dager i verdensrommet om bord i en kapsel på størrelse med forsetet i en VW Boble…

Neste flytur var i 1966 med Gemini 11 der han ble utnevnt til kaptein. sammen med Richard Gordon satte de blant annet ny høyderekord da de oppnådde en høyde på 1369km. Oppdraget tok nesten tre døgn, og var ansett som en enorm suksess

Pete ved Surveyor 3, med Månelanderen bak Foto:NASA

Nå var ”treningen” over, Månen stod for tur. Etter Michael Collins, Buzz Aldrin og Neil Armstrong hadde tatt sitt lange skritt 20 Juli 1969 var scenen duket for Pete Conrad, Alan Bean og Dick Gordon i Apollo 12. Nå skulle USA bevise at de kunne lande akkurat der de siktet, etter at Apollo 11 bommet med mange kilometer. bare sekunder etter lift-off ble Apollo 12 truffet av lynet, ikke bare en gang, men to. Besetningen holdt hodet kaldt, mens feilmeldingene haglet inne i romfartøyet. Etter at Alan Bean reddet dagen med å huske hvor en bryter de aldri ellers brukte var, og fikk endret stillingen på den, våknet fartøyet til liv igjen, og alt så normalt ut. Ferden videre gikk etter planen, og med Pete som kaptein landet de 200m fra Surveyor 3(en sonde landet av NASA tidligere for å studere månen). Oppdraget var en gigantisk suksess, og mannskapet gikk inn i historiebøkene som det morsomste mannskapet som noen ganger har gått på Månen. Pete ytret følgende da han hoppet ned fra stigen og skulle til å gå ut på Månen: "Whoopee! Man, that may have been a small one for Neil, but that's a long one for me."  

Med dette vant han ett veddemål om at han kunne si hva han ville uten at NASA blandet seg inn.

Skylab Foto:NASA

Pete hadde sitt siste oppdrag som kaptein om bord på USAs første romstasjon Skylab i 1973. Da tilbrakte han en måned der sammen med Paul Weitz og Joseph Kerwin . To ganger gikk han ut på romvandring, og mannskapet fikk mye av æren for å ha reddet romstasjonen etter at den ble skadet under oppskytningen. Dette oppholdet ble en milepæl for Pete, ettersom han første gang ble ansett som uskikket for lange opphold i rommet.

Etter astronautkarrieren jobbet Conrad noen år for ett TV selskap, før han gikk over til McDonnell Douglas der han bidro med sin kunnskap til å skape nye flytyper. I 1996 var han også med å sette en ny verdensrekord da han var med å fly ett Learjet privat jetfly rundt jorden på 49t26m8s.

Dessverre kom livet han til en alt for brå slutt etter en motorsykkelulykke i 1999. Faktum er at han kunne overlevd hadde bare ambulansepersonellet sjekket han grundigere for indre skader. Kona hans har i ettertid laget ett minnefond for han der pengene går til å forske på måter å unngå at slikt skal skje igjen.

Til Pete Conrad – “If You can’t be good, be colorful !” – (2. Juni 1930 – 8.Juli 1999)

Fremtiden er snart over oss - 300 km over oss...

Robonaut 2 viser muskler    Foto:NASA

Når Discovery drar på sitt siste oppdrag til ISS har den med seg en liten bit av fremtiden. Med seg har den nemlig fire besetningsmedlemmer, med enveisbillett. Denne nye generasjonen av astronauter trenger ikke mat, de kan jobbe 24 timer i døgnet og bryr seg ikke om det er luft å puste i. Vi snakker selvsagt om en ny generasjon robot, roboter med hode, armer og torso. Bein har de ikke, for hva skal de vel med det i ett miljø der en ikke trenger å gå ?

Astronaut-roboten har det snedige navnet Robonaut 2, men kalles bare R2 blant venner. Den er utviklet av NASA i samarbeid med GM og er blant verdens mest avanserte menneskelignende roboter. Hvilke konkrete oppgaver den skal ha på ISS er litt usikkert, men først og fremst skal den brukes som en prototype for å se hvordan en slik type robot kan klare å utføre arbeid i ett vektløst miljø. Med tiden vil den nok få konkrete arbeidsoppgaver, og bli som en hjelp til besetningen. I fremtiden kan nok slike roboter utvikles for å vedlikeholde romstasjonen på utsiden, noe som gjør romvandringer for det meste overflødige. Det er nok noe astronautene ser på med blandede følelser, ettersom det å jobbe utenfor romstasjonen er veldig slitsomt og risikabelt, samtidig som det er beskrevet av mange som det vakreste en kan utføre i rommet.

Samarbeid og verktøy er viktig  Foto:NASA

R2 er så avansert at den har 5 bevegelige fingre, og kan bruke samme verktøy som mennesker. Den har fem kameraer i visiret, og ett infrarødt kamera som gir den dybdesyn. Noen vektløfter er den nok derimot ikke. Den kan løfte ca. 10 kilo, men det er visst nok mye mer enn andre lignende roboter. All tankekraften sitter i robotens mage, da hodet ikke kunne romme både kameraer og prosessorer. Den har og en ryggsekk med batterier og strømforsyning som gjør at den kan plugges inn på jorden og på ISS. Og de som er redd for at den kompliserte roboten skal utvikle intelligens og ta over ISS med sine 38 prosessorer trenger ikke frykte. Det kan nemlig styres fra bakken og fra ISS. Men noe frihet vil den få, da det er ett mål å utvikle roboter som ikke trenger 100% tilsyn for å utføre en jobb tilfredstillende.

Mon tro hva fremtiden vil bringe ? Vil det være roboter som tar de første skrittene på Mars ? Vil astronauter kun bli brukt til å styre roboter som gjør alt jobben ? Når kommer de første robot pilotene ? Vi kan bare undres, og inntil videre kan vi se en del av fremtiden i bane rundt jorden om bord på ISS.