ISS – International Space Station – Snart 10 år med kontinuerlig bemanning

ISS sett fra STS 130 FOTO:NASA

I dag er det akkurat 10 år siden det første mannskapet som skulle jobbe og bo om bord ISS tok av fra jorden.  Mannskapet bestod av Bill Shepherd, Sergei Krikalev og Yuri Gidzenko, og de tok av fra den russiske kosmodromen i Baikonur i Kasakstan. To dager etter dokket de med ISS, og siden den gang har ISS vært bemannet 24 timer i døgnet frem til dags dato. På ti år har stasjonen vokst til å bli større enn en fotballbane, til å ha ett større levelig område enn en Boeing 747, til å resirkulere alt fra luft til urin. Stasjonen har sakte men sikkert vokst i takt med nye flyvninger med romfergene, og ser ut til å stå helt ferdig i 2011 når Endeavour kommer opp med den siste modulen.

I tillegg til å være ett teknologisk mesterverk, er ISS også en kilde til samarbeid mellom nasjoner. Hele 15 nasjoner bidrar til prosjektet, noe som betyr at mennesker fra mange forskjellige kulturer må bo sammen over lengre tid i ett begrenset område. Dette har vist seg å være en mindre utfordring enn først antatt, og de aller fleste som har hatt ett opphold på ISS minnes den gode stemningen, og det utrolig givende samarbeidet mellom mennesker med ulik bakgrunn. En gikk så langt som å si at det han likte best med oppholdet var ikke mikrogravitasjon, eller å se på den nydelige planeten ISS sirkler rundt, men faktisk det å samles til å spise og hygge seg. Dette gir i hvert fall meg ett visst håp om at mennesker bør kunne leve sammen på jorden, når det går så bra innestengt i verdensrommet.

Løping i vektløshet på ISS Foto:NASA

Raske fakta om ISS

Lengde: 109 meter

Bredde: 73 meter

Beboelig volum: 360 Kubikkmeter

Vekt: 370290 Kilo

Besetning: 3-6

Sikkerhet: Alltid en Soyuz kapsel tilkoblet og klar til å evakuere i en nødsituasjon. I tillegg er det brannslukkingsutstyr, førstehjelpsutstyr og enkelt medisinsk utstyr. Alle beboelige områder er beskyttet av skjold i tilfelle innslag av mikrometeoritter.

Medlemsorganisasjoner: NASA(USA), ESA(Europa), JAXA(Japan), RKA(Russland), CSA(Canada)

Ny endring av oppskytning av Discovery

Oppskytningen av romfergen Discovery er utsatt til Onsdag 3.November klokken 20:52 (GMT+1)

Dette på grunn av forsinkelser i arbeide med å reparere lekkasjer systemet som brukes for å trykksette romfergens høyre OMS motor. OMS (Orbital Maneuvering System) motorens oppgave er å endre romfergens hastighet når den er i bane for å endre fart, og dermed høyde i rommet.

Oppskytningen kan sees direkte på NASA TV 

Russlands Romferge: Buran

I motsetning til hva mange tror, så har russerne også utviklet, bygget og flydd sin egen romferge. Denne kalte de Buran, som på russisk betyr snøstorm. Ved først øyekast ser det ut som de har ”lånt” tegninger av NASA, men som russerne selv sier: Aerodynamiske lover er like i russland, som i USA. Og der har de jo tross alt ett poeng. For hvis en ser vekk fra den kosmetiske likheten, så er det enorme forskjeller på de to maskinene. Den russiske er 100% russisk bygget når det kommer til struktur, mekanikk og elektronikk. En annen enorm forskjell er at Buran har bare to motorer bak, og disse kan brukes under landing, i motsetning til romfergen, som har tre, men ikke kan bruke dem etter separasjon av den eksterne tanken. Den russiske Buran ble påbegynt av sovjetunionen rundt 1975, og var det største sovjetiske romprosjektet i historien. 1286 selskaper, med mer enn 1 million mennesker jobbet for å få prosjektet ferdig. Men i 1993, to år etter sovjetunionens fall, ble det offisielt avsluttet, rett og slett fordi det ikke fantes penger til den lengre.

Buran på sin første og siste ferd

Det få vet, er at Buran på mange måter var langt foran den amerikanske romfergen på mange områder. Den kunne ta større last, den kunne bruke motorene under landing, og ikke minst var den utstyrt med muligheten til å fly seg selv fra start til landing. Buran så sin første og eneste flytur 15. November 1988. Flyturen tok 206 minutter, og Buran fløy to runder rundt jorden, før den snudde rundt, avfyrte motorene for å bremse, og deretter snudde en gang til for å sette kursen hjemover. Det som er virkelig fantastisk med denne flyturen er at det ikke var mennesker om bord. Buran fløy helt automatisk, og landet 3 meter til siden for det tiltenkte landingpunktet. En annen stor forskjell på Buran og romfergene var at Buran først og fremst var utviklet som ett militært verktøy. Både til å sette ut satellitter, reparere disse, men også å sabotere ”fienden” sine. Buran var som romfergen utstyrt med en robotarm, og lasterommene var like store.

For å komme opp i bane brukte Buran det godt utprøvde Energia konseptet. Det lignet ved første øyekast på romfergens opplegg, men var totalt forskjellig. Buran hadde det som så ut som en stor ekstern tank i midten, men på sidene var det ikke mindre enn fire bæreraketter. Disse var mindre enn romfergens, men det doblede antallet gav med større skyvekraft. Disse fungerte i prinsippet som de amerikanske, og ble skilt fra resten av strukturen etter ca. 140 sekunder etter lift off, for deretter å lande med fallskjerm å bli gjenbrukt.  Den store tanken i midten var det som virkelig gjorde Buran annerledes enn romfergene. Den var nemlig ikke en drivstofftank til romfergen, men ett helt eget 2.trinn. Det vil si den hadde sine egne motorer i enden, og drivstoffet i tankene ble kun brukt til å drive disse. Etter ca. 8 minutter ble 2. trinnet skilt fra Buran, og falt ned i Stillehavet. Buran var nå ca. 115km oppe, og i bane. Siste rest tok Burans egne motorer seg av.

En kan bare undres på hva som kunne blitt av Buran om det hadde blitt fullført, og hva som ville hendt om Russland børstet støv av den i dag og satte den i drift nå som amerikanerne avslutter sitt eventyr med romfergene…

Discovery mot sin siste reise

Discovery klar for oppdrag

Oppskytningen av romfergen Discovery er som de fleste sikkert vet utsatt med minst 24 timer, og er planlagt Tirsdag 2. November klokken 22:40 (norsk tid)
Discovery var den tredje av de operative romfergene som ble bygget. Den tok sin første tur til verdensrommet 30. August 1984, da den utførte oppdrag 41-G. Oppdraget var å bringe tre kommunikasjons-satellitter opp i bane. Discovery står nå ovenfor sin 39. flyving, og har mange berømte flyvinger bak seg. Det var nemlig Discovery som stod for å bringe romfergene tilbake til verdensrommet både etter Challenger, og Columbia ulykkene. Discovery har i tillegg satt ut Hubble teleskopet, Ulysses romfartøyet og vært en uvurderlig del av byggingen av ISS- Den Internasjonale Romstasjonen.
Dette blir nok den tredje siste oppskytningen av romfergen i historien. Per dags dato er det offisielt kun planlagt en oppskytning til med Endeavour i Februar 2011, men det er bevilget penger til en siste oppskytning som mest sannsynlig vil finne sted i Juni samme år. Det blir da Atlantis som får æren av å avslutte det hele.

Oppstarten av bloggen

Denne bloggen vil jeg bruke til å publisere mitt materiale om romfart, verdensrommet og menneskers påvirkning og fasinasjon omkring emnet. Jeg er ikke noe utdannet professor eller noe slikt, bare en mann med en sann og genuin interesse for romfart og verdensrommet. Min utdannelse innen området er de mange bøkene jeg har lest, de utallige dokumentarer min kone har forarget seg over at jeg ser på, for ikke snakke om de utallige timene foran en PC skjerm på jakt etter kunnskap og informasjon. Mitt hovedfelt er Amerikansk romfart, men jeg jobber nå med å tilegne meg mer kunnskap om russisk romfart og selvsagt andre nasjoners romprogram. 
Henvendelser til forfattter: E-MAIL