6 på rad for Ariane V

Foto.SpaceFlightNow.com

ArianeSpace har Onsdag 29.Desember utført sin sjette vellykkede oppskytning av en Ariane V rakett i år. Tilsammen tolv satellitter har blitt sendt opp med den velykkede raketten i 2010. Dagens oppskytning tok med seg to satelitter, en spansk og en koreansk, som begge er kommunikasjonssatellitter. Oppskytningen gikk helt etter planen, og begge satellittene ble frigitt på korrekt høyde, hastighet og tidspunkt.

Den egentlige oppskytningsdatoen var 29. Desember, men da ble oppskytningen avbrutt 7 minutter før lift-off på grunn av for mye vind i de øvre luftlagene. Hele oppskytningen ble derfor utsatt ett døgn, og beholdt samme oppskytningsvindu. Som vanlig foregår oppskytningen fra Kourou i Fransk Guinea, der ESA har sitt oppskytningssenter. Plasseringen er stategisk utfra at det ligger nærme ekvator, noe som gir raketter som skytes opp en ekstra hastighetsbonus som følge av jordens rotasjon.

Problemer nok en gang...

Den planlagte tilbakerullingen av romfergen Discovery til VAB(Vehicle Assembly Building) der den ektserne tanken skulle finkjemmes med røntgen og ultralyd etter at den på fredag ble fylt, og deretter tappet, for drivstoff er forsinket.

Ifølge den nye planen skal den 5,47 km lange turen tilbake til VAB, som tar 8 timer, være unnagjort før soloppgang onsdag lokal tid i Florida.  Grunnen til utsettelsen er et problem med de hydrauliske jekkene på crawleren, det enorme kjøretøyet som skal frakte romfergen, som fører til at de ikke klarer å holde romfergen i vater hele veien. Deette er ekstremt viktig for å unngå at den velter, eller blir påført stress og belastninger den ikke er bygget for. Den enorme crawleren er en gjenlevning fra Apollo-tiden, og ble i sin tid brukt til å frakte de vanvittige apollo-rakettene ut til rampen.

Ett gammelt bilde av Discovery på crawleren. Legg merke til bilene til høyre i bildet.  Foto:Matt Stroshane/Getty Images North America

 

Gammel bilde av Discovery, legg merke til menneskene borte ved venstre side av crawleren.

Ekspedisjon 26 vel fremme på ISS

Mannskapet ombord i den tidligere nevnte Soyuz kapselen utførte en vellykket sammekobling med ISS klokken 2111 fredag (norsk tid). De tre astronautene, en amerikaner, en italiener og en russer, skal tilbringe fem måneder ombord ISS før de returnerer til jorden i mai 2011. Dette blir en hektisk periode med to romfergebesøk og flere ubemannede besøk fra forsyningsskip. I tillegg skal de markeres at det 12. April er 50 år siden Gagarin ble første menneske i verdensrommet. Om alt går etter planen skal også SpaceX sende opp en Dragon kapsel som skal fly nærme stasjonen, men ikke utføre sammenkobling.

Artikkel i VG

Video av hendelsen fra NASA TV

Nok en vellykket Soyuz oppskytning

Lift-Off  Foto:NASA

Mannskapet til ISS ekspedisjon 26 startet onsdag kveld klokken 2009 sin ferd mot ISS, der de ventes å være fremme fredag. Ferden gikk fra Baikunor Kosmodromen i Kasakhstan, fra den samme oppskytningsrampen som Gagarin for snart 50 år siden startet menneskets eventyr i verdensrommet. Mannskapet ble skutt opp om bord i en Soyuz kapsel, og turen opp i bane tok ni og ett halvt minutt. Alt gikk helt etter planen, og mannskapet så nesten avslappet ut der de satt i sine trange seter på sin ferd oppover og ut av atmosfæren. De tre om bord er en blandet gjeng, med en amerikaner, en italiener og en russer. Amerikaneren er romveteranen Catherine Coleman, som sist var i verdensrommet i 1999, Italieneren er Paolo Nespoli som også er en veteran fra ESA som sist var oppe med romfergen i 2007. Til sist er det kapteinen om bord Soyuz kapselen, russiske Dmitry Kondratyev som er førstereisgutt etter at han ble erstattet av en europeer på sin forrige planlagte ferd etter ett og ett halvt år med trening.

Mannskapsbilde    Foto:NASA

Nå skal han og de andre få oppleve verdensrommets mange vidunderlige fenomener på sitt opphold om bord til mai 2011, da de etter planen skal hjem igjen. Mens de er i rommet må de opprettholde ett strengt treningsprogram med daglige løpeturer, sykkelturer og vekttrening ombord for å opprettholde både beinmasse og muskulatur i ett slikt langt opphold. I rommet trenger ikke kroppen bruke noe særlig kraft for å forflytte seg, en trenger ikke stå oppreist, og dermed svinner en hen med tiden. Dersom astronautene ikke holder seg aktive under oppholdet vil de kunne ende med å kollapse helt når de kommer tilbake til jorden. Etter ferden vil det i tillegg bli nødvendig med rehabilitering i lengre tid før de vil være tilbake til sitt gamle fysiske nivå.

En "liten brann" ombord

Mir sett fra romfergen Atlantis  Foto:NASA

Romstasjonen Mir ble påbegynt i 1986 og tok 10 år å bygge. Stasjonen var satt opp med ett mannskap på tre, og NASA hadde i fire perioder en astronaut om bord som det tredje besetningsmedlemmet. Dette var kjent som Shuttle-Mir prosjektet, og var ett amerikansk-russisk samarbeid der amerikanske astronauter ble fløyet opp og ned med romfergen, mens de russiske kosmonautene dro opp og ned med Soyuz kapsler.  Ifølge den amerikanske astronauten Jerry Linenger som tilbrakte fem måneder om bord i Mir fra januar til mai i 1997 var hele prosjektet egentlig en måte for USA å øse penger inn i Russlands vaklende økonomi med romfarten som ett godt påskudd.

 

På det tidspunktet Linenger kom til Mir var det en gammel og nedslitt romstasjon som ventet han i rommet. Stasjonen krevde daglig vedlikehold, og det var nesten ikke en dag uten at hovedalarmen gikk i stasjonen som følge av at ett eller annet viktig system feilet. Som oftest var det strømmen, eller oksygensystemet som feilet, og mye av tiden ble tilbrakt i svært begrenset belysning for å spare strøm. I tillegg luktet det gammel kjeller om bord, og stasjonen var full av oppsamlet søppel som russerne ikke kunne ta med seg ned til jorden igjen.

En måned etter Linenger ankom ble stasjonen besøkt av en Soyuz kapsel som kom med den neste russiske Mir besetningen. Det betydde at de nå skulle være seks mann om bord i Mir i nesten en måned. Dette gjorde det trangt, og førte til at den skrantende oksygen generatoren ikke klarte å levere nok oksygen til alle. Mangelen på oksygen ble bøtet på ved å bruke ett eldre system, som bestod i å montere store beholdere med ett stoff som etter aktivering lager oksygen i en kjemisk prosess.

Etter mat den 23. Februar 1997 skulle kosmonaut Alexander Lazutkin skifte ut en slik beholder, da ulykken inntraff. Etter å ha åpnet beholderen ser han røyk sige ut av den, etterfulgt av en regelrett stikkflamme på rundt 60cm. Noe har gått galt med kjemien inne i beholderen, og den har selvantent. Det brenner nå en kraftig og ekstremt varm stikkflamme inne i en romstasjon omgitt av livsfarlig vakuum, noe som gjør det hele ekstremt farlig. Etter hvert fylles hele stasjonen av tett røyk som gjorde det umulig å se mer enn ca. 20 cm foran seg, og mannskapet må ta på seg oksygenmasker. Flere av oksygenmaskene viser seg å være defekte, noe som lett kunne ført til skader på mannskapet. Mens alarmen går, alle sirkulasjonspumpene stopper og stasjonen fylles med tykk røyk brenner det fortsatt ukontrollert i beholderen, og Valeri Korzun var kaptein om bord i overgangsperioden beordrer mannskapet å klargjøre den ene Soyuzkapselen for evakuering, mens han selv og Linenger skal bekjempe brannen med brannslukkere.

Nå er det slik at en Soyuzkapsel kun kan ta med seg tre mennesker, uansett hvordan du stabler og presser, så kan den ikke ta mer enn tre. Og ikke hvilke tre som helst, for setene om bord er forstøpte til de tiltenkte menneskene som skal sitte i den under den noe brutale landingen. For å gjøre det hele verre var de plasser på hver sin side av romstasjonen, med brannen mellom seg. Dette førte til at kun en kapsel var tilgjengelig for evakuering, noe som gjorde at minst tre av mannskapet ville omkomme om ikke brannen ble slukket. Faktum er at de hadde nok alle omkommet, ettersom ingen av dem ville forlate de andre, noe de i ettertid fortalte.

Mir betyr "Fred" og "Samfunn" på russisk   Foto:Ukjent

For å bekjempe brannen ble det brukt brannslukkere som fantes om bord. Disse hadde både skum og vann i seg, men ingenting så ut til å hjelpe. Vi snakker tross alt om en kjemisk brann som er selvforsynende, noe som gjør den nesten uslokkelig. For å gjøre det hele verre klarte inn Korzun å se brannen på grunn av røyken, og brannslukkerne fungerte som små jetmotorer under bruk, noe som gjorde det vanskelig å treffe. For å hjelpe han måtte Linenger holde han fast rundt livet, mens Linenger selv spente beina fast i sidene på en luke. Røyken var så tett at Linenger måtte riste Korzun med jevne mellomrom for å sjekke at han ennå levde.

Brannslukkerne så ikke ut til å gjøre så mye, men de var det siste håpet de hadde før brannen ville smelte seg ut av det tynne aluminiumskroget som var skillet mellom innsiden og den dødelige utsiden. Etter hvert som de gikk tomme kom resten av mannskapet med nye hele tiden. To av brannslukkerne ville derimot ikke rikke seg når mannskapet prøvde å dra dem av veggen for å ta de med seg. I ettertiden viste det seg at de aldri var blitt løsnet etter transporten på de ti årene stasjonen hadde vært der. Ingen hadde tatt seg bryet å sjekke dem.

Etter å ha tømt flere apparater på brannen døde den imidlertid ut av seg selv. Den første fasen av krisen var over, men mannskapet satt nå innesperret i en stasjon full av røyk som kunne inneholde livsfarlige gifter. Det ble derfor beordret at mannskapet skulle beholde oksygenmaskene på så lenge de varte, og deretter se an situasjonen. Sakte men sikkert ble luften renere ettersom stasjonens luftrenseanlegg jobbet på fullt, og etter hvert kunne mannskapet bytte ut oksygenmaskene med støvmasker. Nå begynte opprydningen, med full vask av stasjonen, fjerning av den utbrente beholderen, og skaderapportering. I ettertid viste det seg at flammen var så varm at metallet som beholderen var laget av smeltet, og slagg ble funnet på veggene rundt beholderen. Ingen hull var brent gjennom skroget, men en del av innsiden rundt brannstedet var ganske svartsvidd. Etter en omfattende nedvask av stasjonen for å fjerne det svarte sotlaget etter røyken måtte også mannskapet fjerne alle klærne sine, og deretter vaske seg helt ned. Ifølge Linenger var det litt av ett syn der de fløt rundt seks menn kun iført støvmasker.

Linenger etter brannen med maske Foto:NASA

Etter brannen som raskt kunne krevd seks menneskeliv ble det hele tonet ned at både Russland og NASA. De gav ut en pressemelding om ett lite branntilløp som varte i 90 sekunder, og skyltes feil bruk av utstyr. Faktum er at utstyret øyensynlig ble brukt helt riktig, og brannen varte i 14 minutter ifølge mannskapet. Bruken av disse livsfarlige kjemiske beholderne fortsatte etter at russiske romfartsmyndigheter hadde erklært dem trygge så lenge de ble brukt å nærheten av en brannslokker. Med andre ord ble det ikke gjort noe for å finne årsaken når en i stede kan endre en rutine for at det skal se tryggere ut for omverden. Ifølge mannskapet hadde dessuten brannslukkerne liten effekt på brannen, så dette ble sett på som totalt meningsløst av mannskapet.

Dette er den største offisielle brannen rapportert i verdensrommet, og holdt altså på å ta livet av seks mann om bord. Etter brannen gikk livet videre på Mir, men mannskapet var alltid litt skeptiske til de skumle kjemiske beholderne. Alle kom levde fra det uten skader foruten noen brannsår og noen blåmerker fra å ha fløyet rundt i røyken uten å se seg for. Hvilken skjebne de modige kosmonautene hadde blitt utsatt for om de ikke hadde klart å slukke brannen, eller klart å funnet oksygenmasker raskt nok er uviss, men neppe særlig positiv. Alle ble i dagene etter sjekkes jevnlig av oppdragets lege, Linenger, som fant alle friske og raske.

Mir ble med vilje sendt inn i atmosfæren 23 Mars 2001 og brant der opp etter 15 år i tjeneste. Restene landet i Stillehavet, og ligger nok der den dag i dag.

La oss bare håpe vi slipper en slik episode på ISS, og at om/når noe slikt oppstår vil det være mulig å redde hele mannskapet, eller i hvert fall slukke brannen på en skikkelig måte.

Linker:

Pressemelding em en "liten brann" 

Litt info om Mir 

Mer om Mir og Shuttle-Mir 

Mir ble også utsatt for en kollisjon og en nesten-kollisjon. Mer om dette senere...

Fantastiske bilder av romfergen

Denne filmen er rå for oss som er litt over snittet interessert i slikt. Det er en samling av slow motion opptak fra rundt omkring romfergen idet den tar av med kommentatorer. Utrolig fasinerene mye av det.

Klippet er hentet fra YouTube, men det høres ut som det finnes på DVD også. Filmen er produsert av Matt Melis ved Glenn Research Center.

Filmen er lagt ut av brukeren interbartolo på Youtube.

The Falcon has lifted off...

SpaceX lyktes i dag klokken 1643 i å sende sin Falcon 9 rakett med den første testen av den nye kapselen Dragon opp i en 288x301 km bane. Planen er at den skal gå 2-3 runder rundt jorden, for deretter å foreta en kontrollert landing i Stillehavet. Kapselen er tom, foruten en hel del små gjenstander ansatte ved SpaceX har plassert der som souvenirer.

Dersom hele oppdraget går etter planen er SpaceX nå ett steg nærmere å skyte mennesker opp til ISS i fremtiden. For mer info, se tidligere innlegg i bloggen.

JAXA bekrefter tragisk utfall

Akatsuki slik den var tiltenkt  Bilde:Akihiro Ikeshita/JAXA

Den Japanske romfartsorganisasjonen JAXA meddelte i dag at sonden Akatsuki til den nette sum av ca. 1,8 milliarder norske kroner har mislyktes i å bli injisert i bane rundt Venus etter å ha reist i 6 måneder for å komme dit. Hva som gikk galt er ikke helt klart ennå, men JAXA skjønte raskt at noe var galt da det til hele 90 minutter før de fikk svar fra sonden etter at det passert bak Venus i det som skulle vært oppbremsningen. Denne kommunikasjons stillheten var ment å skulle vare i 22 minutter, noe som kan antyde at sonden ikke har redusert hastigheten tilstrekkelig, og dermed har brutt løs fra Venus tyngdekraft, eller inn i en meget høy elliptisk bane. Neste forsøk for å injisere Akatsuki i korrekt bane er om 6 år ifølge JAXA, og det vurderes i øyeblikket om dette skal utnyttes, eller om sonden skal ansees som tapt. Før en slik avgjørelse blir fattet må en få klarlagt hva som gikk galt, for deretter å vurdere om det er faktisk mulig å redde oppdraget. En ødelagt bremsemotor vil for eksempel gjøre at oppdraget blir umulig å redde.

Oppskytningen av Akatsuki  Foto:JAXA

 

 

Akatsuki ble skutt opp fra Tanegashima Space Center i Japan 20. Mai 2010 sammen med flere andre små mikrosatellitter med en H2-A rakett og var ment å skulle gå i bane rundt Venus i to år for å skaffe detaljerte kunnskaper omkring planetens værsystemer, vulkaner og atmosfære. Sonden skulle se etter lyn i atmosfæren, og speide etter aktive vulkaner under skyene. Sonden er utstyrt med kameraer som ville gitt de beste nærbildene av Venus som noen gang er tatt.

 

For mer info: JAXA, Akatsuki

NASA trenger mer tid - Discovery utsatt igjen

Vi håper å se Discovery i sitt rette element over nyttår Foto:NASA

Romfergen Discovery har nå blitt satt på bakken frem til minst 3. Februar 2011. Dette skjer etter at NASA ennå ikke har klart å finne den eksakte årsaken til at det oppsto sprekker på tre stringere på den eksterne tanken etter oppskytningsforsøket 5.November. En stringer er en U-formet aluminiumsbjelke som løper i tankens lengderetning for å forsterke denne i på utsiden. Sprekkene oppsto i området der stringerne slutter i fremkant av tanken, i området som betegnes som intertank området. Dette er området mellom de to drivstofftankene som befinner seg inne i den store eksterne tanken. Det er godt kjent at det her oppstår spenninger i metallet som følge av fylling av superkald gass i tankene, men dette skal være tatt høyde for i materialet som er brukt til å lage disse stringerne. Det er heller ikke første gang slike sprekker har oppstått, men det er første gang det er kjent at de har oppstått under fylling av drivstoff. De foregående sprekkene har alle dukket opp under produksjonen av tanken, og blitt reparert lenge før tanken i det hele mates med romfergen.

Det reparerte området på tanken  Foto:NASA

Ettersom NASA ikke har klart å finne en helt konkret årsak til at sprekkene oppsto i tanken vil de nå gå virkelig grundig til verks ved å fjerne skum i området rundt sprekkene, montere måleutstyr, for deretter å erstatte skummet på tanken. Så skal tanken gjennomgå en prøvetanking for å kunne avdekke hvor og hva det er slags krefter som skaper disse sprekkene. Deretter må nok skummet fjernes, og testutstyret demonteres, før skummet skal tilbake en gang til. Dette er årsaken til at NASA ikke ser at de vil ha mulighet til å rekke den opprinnelige oppskytningsdatoen 17. Desember. Ny dato er satt til tidligst 3. Februar 2011, med muligheter for at dette også vil bli forskjøvet. Dette har igjen ført til at oppskytningen av Endeavour som var planlagt 27. Februar vil utsettes til 1. April.

Det er trolig aluminiumslegeringen i stringerne som fører til de sprekkene sier NASA, og viser til at de gamle tankene ikke hadde dette problemet, da de var laget av en sterkere legering. Den legeringen som brukes i dagens tanker er veldig sprø, noe som gjør at det ikke skal mye bevegelse til før det sprekker. Og når tanken fylles med superkald gass krymper tanken særlig i den fremste tanken, slik at det oppstår spenninger i materialet. NASA vil derfor også bygge en kopi av det utsatte området på tanken for å kunne gjenskape problemene ved å bygge inn svakheter i kopien for å få bekreftet de teoriene de har i dag. Arbeidet med dette vil også ta lang tid, kombinert med muligheten for at hele romfergen vil bli rullet tilbake til VAB(Vehicle Assembly Building), bygningen der romfergen monteres sammen med tanken og hjelpemotorene, for å utføre tester på områder en ikke kommer til på der den står i dag. Dette vil også ta lang tid, og muligens føre til at datoen 3. Februar kan bli utsatt igjen.

Det er godt å se at NASA ikke tar noen sjanser med dette problemet, og heller utsetter hele oppskytningen til de kan garantere at tanken er flysikker. Slik tankegang er utvilsomt lærdommer NASA har tatt til seg etter de to foregående dødsulykkene med Columbia og Challenger. Mange vil påstå at disse to ulykkene enkelt kunne vært unngått hadde NASA tatt faresignalene alvorlig, og ikke hatt en holdning om at ”det var feil sist, men det gikk jo bra. Så da er alt OK”. Ingen vil at romfergeprogrammet skal avsluttes med nok en ildkule over Amerika på live TV.

NASA hevder å ha funnet nytt liv på jorden

NASA holdt fredag 2. Desember en pressekonferanse som satte oppfatningen av livet på jorden og i universet i nytt lys. Det de ville vise frem var ikke E.T. eller rester etter aliens fra Roswell, slik mange funderte på. Det de ville vise frem derimot var ett funn av en bakterie som oppfører seg på en annen måte enn alt annet liv som vi kjenner til. Denne bakterien bryter med helt grunnlegende regler om livets byggesteiner, nemlig DNA. Til nå har det vært kjent og godtatt at alt liv er avhengig av seks grunnstoffer for å danne DNA, som er nødvendig for å opprettholde liv. Disse stoffene har til nå vært karbon, hydrogen, nitrogen, oksygen, fosfor og svovel. Det som er helt unikt med den nyoppdagede bakterien er at den kan bruke arsenikk i stede for fosfor i oppbyggingen av sitt DNA. Denne bakterien er dermed ikke avhengig av en av de byggeblokkene som til nå har vært avgjørende for om det skal kunne eksistere liv på en planet. Dette åpner døren for å se bredere på hva vi kan forvente av liv i universet. Det har lenge vært mange som har sagt at liv andre steder i universet ikke trenger å være avhengig av det samme som livet på jorden. Nå er det da endelig bevist at til og med livet her på jorden kan bryte med de fastsatte reglene. For alt vi vet kan det finnes liv som bruker totalt andre byggeklosser, eller som kanskje ikke engang er avhengig av DNA for å bygge seg opp.

GFAJ-1       Foto:NASA

De mye omtalte bakteriene ble funnet i en liten innsjø i USA kalt Mono Lake. Denne innsjøen er unik i sin sammensetning, da den består av mye arsenikk har ett meget høyt saltnivå, og er meget basisk. Slike omgivelser ville drept de fleste andre former for liv, men denne lille bakterien, kalt GFAJ-1, elsker dette stedet. Dette gjør den til en såkalt ekstremofil bakterie, en organisme som kan overleve i ekstreme omgivelser. Vi ser tilsvarende yrende liv andre steder på jorden der en normalt venter å finne golde ørkener, som i de dype havene rundt varme skorsteiner som spyr ut varmt vann fra havbunnen.

Mono Lake      Foto:Oasis

Forskerteamet som stod bak denne unike, og grensesprengende oppdagelsen ble ledet av Felisa Wolfe-Simon, en NASA finansiert forsker ved U.S. Geological Survey i Menlo Park, California. Det var hennes forskerteam som har jobbet med ideen om at det måtte være noen der ute som brøt med de kjente reglene, og var villig til å risikere karriere og penger for å bevise det. Arbeidet som er nedlagt kan være ett vendepunkt i søken på liv i universet, da vi nå har bevist at vi må tenke videre når det kommer til liv i universet.

Hvem vet; kanskje det er liv i gassen på Jupiter, eller isen på Titan, eller i sanden på Mars…

For mer info: Besøk NASA sine sider om saken  

Romfergens arvtaker nærmer seg klar til bruk

Dragon-kapsel  Bilde:SpaceX

Dersom alt går etter planen vil den første av i alt tre test oppskytninger værestarten på Amerikas mulighet til selv å skyte mennesker opp i bane og til ISS igjen. Selskapet som står bak oppskytningen er ett privat selskap kalt SpaceX, og er dermed det første private amerikanske selskapet som skal skyte opp mennesker. Per dags dato har Space X en kontrakt på 12 oppskytninger for NASA, med mulighet for flere. Dette er også første skritt mot det Buzz Aldrin sa for mange år siden, nemlig at det må åpnes opp for at også private aktører skal kunne tjene penger på å utvikle raketter og utstyr. Dette gir større konkurranse, lavere priser og mer ny teknologi utviklet. SpaceX har siden 2002 utviklet en mindre rakett for oppskytning av satellitter, Falcon 1, som har foretatt vellykkede oppskytninger.

Tirsdag 7. Desember 2010 skal SpaceX etter planen skyte opp sin første testkapsel av typen  Dragon. Dette er den kapselen de har fått kontrakt med NASA om forsyning av ISS med. Den skal komme i minst tre versjoner; bemannet til ISS, ubemannet til ISS og DragonLab som er en ubemannet versjon som skal brukes som laboratorium for private forskere som vil teste sine oppfinnelser og teorier i vektløshet. Dragon skal ha plass til opptil 7 besetningsmedlemmer til ISS, og den er helautomatisk. Dette betyr at den selv står for sammenkoblingen mellom Dragon og ISS, uten at mannskapet trenger å gjøre noe. I tillegg vil det selvsagt finnes en back-up funksjon som lar mannskapet selv utføre sammenkoblingen.  Dragon skal skytes opp med en Falcon 9 rakett som også er ett produkt helt og fullt utviklet og produsert av SpaceX. Falcon 9 er utviklet for formålet, men kan også bygges ut til en rakett kalt Falcon 9 Heavy, som er en tungvekstrakett som kan likestilles med Ariane 5. Dette gjøres med å henge på to hjelperaketter på Falcon 9.

Falcon 9 rakett med kapsel Bilde:SpaceX

Det som gjør hele dette konseptet ekstra spesielt er at alt utstyr er utviklet og produsert av SpaceX selv. Som sagt er SpaceX ett privat selskap, og noe slikt har aldri før vært gjort. Det vanlige er å kjøpe motorer fra andre produsenter. Til og med styredysene på kapselen er egenproduserte, og skal være meget effektive og drivstoffgjerrige. Kapselen kommer til å bestå av to deler; en trykksatt del for mannskap og materiell, og en del som ikke er trykksatt, men utsatt for verdensrommets vakuum. Det smarte her er at denne er nesten hul, slik at det her kan lastes utstyr som tåler vakuum, noe som gir ekstra lastekapasitet. Denne modulen har SpaceX kalt ”Trunk”, som direkte overtatt blir bagasjerom, og har som primæroppgave å holde solcellepanelene som gir kapselen strøm. Denne frakobles også før landingen, som blir gjennomfør på god gammeldags varmeskjold-med-fallskjerm-i-vannet-vis. Det brukes altså ett varmeskjold som tar av for varmen som utvikles som følge av friksjonen med luften i den enorme hastigheten. Når kapselen kommer langt nok ned vil den stabiliseres og bremses av en rekke fallskjermer, før det tilslutt ender opp i havet der den bli plukket opp.

Planen er å teste motorene på Falcon 9 raketten som står klar på Cape Canaveral i Florida på fredag 3.Desember. Raketten vil da bli tent i noen sekunder som å teste av motorene er i orden, for deretter å slukkes. Om denne testen går bra, og alt annet fungerer som planlagt vil altså den første oppskytningen av en Dragon kapsel bli utført av en Falcon 9 rakett Tirsdag 7 Desember mellom klokken 1503 og 1822 (norsk tid).  

Mer info: SpaceX, NASA

Hvorfor tapte Sovjet månekappløpet ?

Dette er ikke ett spørsmål som kan besvares med en enkelt årsak på en enkel måte. Årsaken er ganske sammensatt, og er vel politisk, som den er teknisk. Jeg vil her prøve å forklare i blogg-lengde hva som gikk galt. 

N1 - Sovjets månerakett

I utgangspunktet var ikke Sovjet interessert i noe kappløp til Månen. Sovjet så seg heller tjent med å utvikle roboter og sonder for utforskning av Venus og Mars, så vel som Månen. Sovjetisk romteknologi var i mange år langt foran Amerikansk, dels fordi de Sovjetiske rakettene var kraftigere, og kunne dermed sende tynge objekter ut i verdensrommet. Dette gjorde at det ble færre begrensninger til vekt, størrelse og slikt, noe som igjen gjorde at Sovjet kunne bruke enklere løsninger på sine fartøy. Men tro nå ikke at Sovjet var mindre teknologisk avansert av den grunn. Det var nemlig sovjets fremgangsmåte å bruke automatikk for styring av romfartøy i rommet, slik at en astronaut var mer en passasjer som kunne utføre sine eksperimenter. De sovjetiske månefartøyene var planlagt uhyre tekniske, med mye automatikk. En løsning gikk på å sende fem fartøy opp i bane rundt jorden, hvor to av disse var tankerfartøy som skulle fylle drivstoff på de andre. Alle disse skulle styres automatisk, noe sovjet nok uten tvil hadde fått til hadde ikke prosjektet blitt lagt ned. Nettopp det å få ting ut i verdensrommet, noe som var sovjets sterke side, skulle vise seg å bli ett stort problem når det kom til å sende noe til Månen. For å klare dette trenges det betydelig sterkere raketter enn det Sovjet var i besittelse av. Dermed måtte det utvikles nye, og det var nok her mye av luften gikk ut av hele kappløpet for Sovjeterne.

Det var ikke før i 1964 at det ble bestemt Sovjet skulle slå Amerika i å sette ett menneske på månen først. Dermed var Sovjet tre år etter Amerika, og for å gjøre det verre satte seg selv en frist til 1968, slik at de skulle være sikker på å slå USA. Dessverre var nok dette omentrent det eneste de sovjetiske styresmaktene kunne bli enige om. Det ble igangsatt opptil tre forskjellige måneprosjekter samtidig, og ved flere anledninger konkurrerte flere statlige byråer innad om de forskjellige prosjektene. Ikke bare skulle de lande, men de hadde ett eget program for å sende mennesker rundt månen og hjem igjen. I tillegg var ett program i gang med å lage robotkjøretøyer for utforskning av månen for å kartlegge om det gikk av å lande der. Sovjet hadde bare en fjerdedel av USAs resurser, uten at det egentlig skulle hindre dem i å nå Månen før USA. Problemet var at det ble aldri fokusert på bare en oppgave, med bare en løsning. Hadde Sovjet gjort som USA å laget en konkret plan for gjennomføringen, fokusert på bare det, og jobbet mot ett felles mål tror jeg det hadde vært røde flagg som ville blitt plantet på månen først.

LK-Sojvets Månelander

Sovjet kom så langt at de bygde sitt eget månelandingsfartøy og de sendte fartøyer beregnet på å frakte mennesker rundt månen flere ganger. De var faktisk først med å sende ett romfartøy rundt månen og tilbake til jorden. De var og først ute med å ta bilder av baksiden av Månen. Ett av de største utfordringene skulle vise seg å bli å lage en rakett kraftig nok til å sende det hele opp til Månen og tilbake. En slik rakett ble utviklet, og testet fire ganger. Alle fire gangene eksploderte den før den nådde ut i verdensrommet. Designet var nok bra, men det ble ikke utført tilstrekkelig testing av hele systemet på bakken, noe som førte til mange små feil når det hele skulle prøves. Raketten ble kalt N1 og var ikke like stor som den amerikanske, og kunne derfor heller ikke ta like mye last. Dette førte til at Sovjet bare ville sende to mennesker til Månen, hvorav en av dem skulle lande på månen. Selv om raketten aldri ble ferdig kom det noe godt av det hele. En konkurrent av N! raketten utviklet seg til det vi i dag kjenner som en Proton rakett. Dette er en av verdens sikreste raketter på markedet i dag, og brukes ennå av Russland for å sende last ut i verdensrommet.

På grunn av alle forsinkelsene det førte til med N1 og de mange konkurrerende byråene endte nok historien opp slik den ble med at USA landet på Månen 20. Juli 1969. Det sto ikke teknologi, men på politisk rot, dårlig planlegging og dårlig ressursbruk. Resultatet ble at Sovjet ble verdensledende på å bygge romstasjoner, og å sende mennesker trygt opp i bane rundt jorden. Og nå siktet Russland nok en gang mot Månen, så vi får bare bruke fremtiden på å se om de klarer å nå det overhengende målet denne gangen.

ESA viser muskler i kveld

I kveld får himmelen to nye satellitter levert av en Ariane 5 rakett fra ESA. Oppskytningen vil finne sted på ESAs oppskytningsbase i Kourou i Fransk Guinea klokken 1939(norsk tid). Ariane 5 er ESAs muskelrakett, med en løftekapasitet på opptil 10 tonn opp i geosynkron overføringsbane i en høyde av ca. 35700 km. Eller den kan dra med seg 20 tonn opp i lav bane rundt jorden, noe som tilsvarer den høyden f.eks. ISS holder til i som er ca. 350km over bakken.

I kveld skal den ta med seg to kommunikasjons satellitter for det private markedet opp til GEO(Geosynkron Bane). De to satellittene vil deretter gjennomgå måneder med testing og justering før de blir tatt i bruk. Oppskytningen vil finne sted klokken 1339(lokal tid), så det kommer til å bli ett flott skue der den stiger mot himmelen.

Se det hele live her hos ArianeSpace der sendingen starter klokken 1924(norsk tid).

Mer info om Ariane 5 HER

Oooooog der ble den utsatt igjen gitt...

Discovery må nok vente ennå lengre før den blir skutt opp. NASA kunngjorde i går at de vil vente til minst 17 Desember før en eventuell oppskytning, men at det er store muligheter for at dette blir skjøvet til januar eller februar. Årsaken er at NASA vil være helt sikker på at de forstår hvorfor det ble sprekker i tanken, slik at de unngår en ny Challenger/Columbia episode. Ved begge tilfellene visste NASA om at det var en svakhet i systemet, men anså den som OK å fly med siden det aldri før hadde gått veldig galt. Klok av skade vil de nå væøre sikre på at de virkelig forstår åsaken til sprekkene.

Discovery klar for innsats

Foto: Justin Ray/Spaceflight Now

Romfergen Discovery er nå klar for sin siste ferd til rommet. Både den defekte ventilen, og de sprukne metallstagene under skummet på tanken er nå byttet og reparert. Nytt skum er i tillegg lagt utenpå skaden, og en ser seg ferdig med arbeidet.

Videre er det bestemt å holde ett møte 29. November for å legge ned eventuelle endringer i oppdraget, og eventuelle begrensninger, som følge av den reparasjonen som er gjort. Det kan være de vil sette enkelte begrensninger med tanke på hvilke kriterier som skal til for å skyte opp. Dersom det bestemmes å gå videre med oppskytningen vil det ta minst tre dager å klargjøre romfergen og støtteapparatet. En oppskytning blir derfor ikke aktuell før 3. Desember klokken 0851 (norsk tid).

Nytt skum legges på. Foto:NASA

Oppskytningsvinduet for desember er kun åpent til 6. Desember. Dersom det kanselleres en dag i rommet kan imidlertid Discovery skytes opp 7. desember, men dette er lite trolig. Hver dag vil det bli en mulighet for oppskytning av Discovery. Målet er ISS, og ved å skyte den opp akkurat idet ISS passerer over Cape Canaveral spares store mengder drivstoff i opphentingen av romstasjonen. Det daglige oppskytningsvinduet er derfor bare rundt 10 minutter, med 5 minutter før ISS passerer, og 5 minutter etter.

Disse strenge oppskytningsvinduene er nødvendig for å spare drivstoff, men også for å gjøre oppdraget enklere. Solvinkelen ved dokking og andre vanskelige manøvre kan være essensiell ettersom ingen vil ha sola midt i ansiktet, likeledes er det heller ikke bra å gjøre vanskelige manøvre i verdensrommets stummende mørke.

Linker: NASA, SpaceflightNow, Space.Com

7år for å besøke en steinrøys i rommet

Itokawa  Foto:JAXA

Den Japanske Hayabusa-sonden som i midten av Juni kom tilbake til jorden etter ett noe problemfylt oppdrag viste seg å inneholde ørsmå mengder med asteroidestøv. Dette er første gang en sonde har landet på en asteroide og kommet tilbake til jorden.

Oppskytningen skjedde i mai 2003, og to år etter kom den fram til asteroiden som heter Itokawa. Itokawa er en snurrende opphopning av stein og støv som utgjør en asteroide på ca. 535x294x209meter. En avlang steinrøys som farer gjennom verdensrommet med andre ord.

Itokawa - En steinrøys i rommet Foto:JAXA

 Etter å ha studert asteroiden fra stadig lavere høyde ble det forsøkt å slippe en mini-lander ned på asteroiden for å ta bilder. Dette feilet, da Hayabusa var for høyt da den slapp landeren, noe som førte til at den forsvant ut fra gravitasjonsfeltet og videre ut i verdensrommet. Det er nemlig svært begrenset gravitasjon rundt ett så lite himmellegeme.

Deretter forsøkte JAXA å lande Hayabusa på asteroiden, noe som viste seg å være vellykket. I tillegg slapp de en kapsel med 880 000 signaturer ut på asteroiden, slik at den ligger der til all tid. Etter ett kort opphold Hayabusa av, for å gjøre ett nytt landingsforsøk seks dager senere. Nok en gang lyktes landingen, og denne gangen ble det forsøkt å ta prøver av overflaten. Disse prøvene skulle forsegles i en beholder som skulle lande på jorden etter endt oppdrag. Etter at prøven var tatt lettet sonden og gikk opp i en trygg høyde fra asteroiden.

Tegning av Hayabusa på Itokawa  Foto:JAXA

Dessverre oppstod det kommunikasjonsproblemer mellom jorden og sonden, noe som førte til at forseglingen av den oppsamlede prøven ikke ble gjort før litt over ett år etter. Dette førte til mye spekulasjon om hvorvidt det var noe i kammeret som skulle oppbevare støvet fra asteroiden. Vektløsheten og den lange ventetiden mellom prøven var tatt og lukkingen av beholderen betydde at mye av støvet sannsynligvis var kommet på avveie.

13 juni 2010 landet Hayabusa i en stor ildkule, og opphentingen av kapselen gikk helt etter planen. Prosessen med å åpne og kontrollere innholdet tok lang tid, og det ble nylig offentliggjort at de hadde funnet ca. 1500 støvkorn som definitivt ikke var fra Jorda, og derfor måtte være fra Itowaka.

Hayabusa landet i en ildkule  Foto:NASA

Etter oppdraget sitter vi altså tilbake med 1500 støvkorn som er så små at de må sees i elektronmikroskop, og vi har lagt fra oss 880 000 signaturer på en asteroide. Men det viktigste er all kunnskapen vi har fått gjennom å ha gått i bane rundt en asteroide, og utført to landinger med den samme farkosten for første gang i historien. Dette i tillegg til de utrolige bildene gjør Hayabusa til en enorm suksess tiltross for problemer underveis.

Linker: JAXA , NASA, VG, Spaceflight Now

Hva har ISS gjort for DEG ?

Ett svar på dette spørsmålet er nesten like komplisert som romstasjonen selv. Men det enkle svaret er at ISS ikke har gjort noe med prisen på brød, bensin eller hus. ISS har ikke bidratt til å skape svevebiler, middagspiller(slike du ser på sci-fi filmer) eller klart å lage vektløshet på bakken. Så hva har egentlig ISS gjort for menneskeheten da ?

For å gi ett svar på dette må vi tenke litt langsiktig og se på hva vi kan få ut fra et vi har lært fra byggingen og opprettholdelsen av ISS. For å utvikle ISS har utallige nye løsninger på enkle problemer sett dagens lys. Mange av utfordringene har vært ikke-eksisterende før det ble ett behov for dem om bord ISS. Dette har igjen ført til masse nytenkning, for det mest innen romfart og romfartsteknologi. Men hva gjør dette for deg ?

For lenge siden satte mange skip ut fra land med ett mål: å bevise at jorden var større enn det kjente til dags dato. Mange av dem forsvant, noen snudde i redsel, men noen fant faktisk land i den andre enden. Og noen av dem igjen kom tilbake og fortalte om det. Men hva så ? Den vanlige mann i gata på den tiden hadde ingen mulighet å dra nytte av dette. Det var bare et fabel-land langt langt vekke som de aldri ville få gleden av å besøke.

Da bilen ble bygget var det få som så nytten i den, den var tregere enn en hest, og bråkte forferdelig. Flyet i sin barndom var livsfarlig, upålitelig og dumdristig. Den første datamaskinen tok ett helt rom, og det ble ansett at det kun var behov for mellom fem og ti slike maskiner i verden. Men verden har gått fremover siden da. Nå har de fleste familier en bil, og gjerne to, som er mye raskere enn en hest. Fly er det sikreste kollektive transportmiddelet, og datamaskiner bærer vi alle minst en av i lommen.

Poenget er at vi må tenke fremover med ISS også, for det er der utbyttet av dette ambisiøse prosjektet ligger. Dette tiltross for at håpet var at ISS skulle kunne utvikle spennende nye medisiner, teknologier og teknikker som ikke kan utvikles i jordens tyngdekraft. Muligens at noe slikt en dag blir oppfunnet der oppe, men den virkelige avkastningen vil vi se på lang sikt som følge av de erfaringer vi har gjort oss med å holde mennesker konstant i rommet i over ti år så langt.

I tillegg ligger gevinsten i å inspirere barn og unge til å lære mer om det som omgir oss. Gi dem en forståelse i hvordan verden og verdensrommet fungerer sammen. Drømmer om fremtiden bidrag nemlig til å tenne en gnist i de unge, slik at de faktisk ønsker å lære matte og fysikk. Og slik utviklingen er i dag trenger vi flere som har slike ønsker. ISS gir unge noe spennende å drømme om, det gir dem ett mål i livet, og ett håp for fremtiden slik at de kan bidra med å utvide menneskenes horisont.

Mennesket må utforske rommet, for om alt fortsetter slik det gjør i dag kommer jorden til å bli en utrivelig planet om relativt kort tid. Og som menneskene i all tid før oss, må også vi søke å utvide menneskenes tilstedeværelse ut fra de kjente omgivelsene. Vi må se oppover og utover, og utnytte menneskets mest overlegne evne, den som gjør at vi står øverst i nærigskjeden; evnen til å utvikle teknologi som holder oss i live i ugjestmidle miljøer. Jeg tror ikke Mars en dag blir beboelig slik jorden er i dag, men at mennesker kan utvikle teknologi som gjør oss i stand til å bygge ett samfunn der er jeg ikke i tvil om. For mennesket vil alltid søke etter nye land, etter nye omgivelser. Enten som følge av eventyr, eller som følge av behov.

Og ett sted må vi jo begynne, det kalles ISS, og er ett springbrett for fremtiden.

44 år siden slutten på Geminiprogrammet

 

Mandag 15. November er det 44 år siden Gemini 12 landet i havet etter endt oppdrag, og dermed avsluttet Geminiprosjektet i Amerikas kappløp mot månen. Nå mente NASA at de hadde den informasjonen de trengte til å trygt kunne fortsette med Apollo, og målet om å nå månen før tiåret var over.

James Lovell ombord i Gemini 12 Foto:NASA

Gemini 12 ble fløyet av Buzz Aldrin og James Lovell, med Lovell som kaptein, og Aldrin som pilot. Lovell var veteran med maratonturen til Gemini 7 under beltet. På dette oppdraget tilbrakte han og Frank Borman ikke mindre enn 14 dager sammen i en knøttliten Geminikapsel, som er å sammenligne med forsetet i en VW Boble. Buzz Aldrin derimot var førstereisgutt, men skulle vise seg å være veldig godt trent og forbered til den store oppgaven som hvilte på hans skuldre. Han skulle en gang for alle vise at romvandring er mulig å gjennomføre på en måte som er nyttig og sikkert. Alle de foregående romvandrerne hadde støtt på problemer av varierende grad. Doggete visir, utmatting og koordinasjonsproblemer viste seg å være vanlig på de foregående forsøkene.

Buzz Aldrin trener i vanntanken før oppdraget. Foto:NASA

Det som trolig skilte Aldrin fra de andre var at han hadde muligheten til å trene på mange av oppgavene han skulle utføre i vektløshet i en stor vanntank. Ved å bruke oppdriften i drakten, og vekter påmontert denne, kunne en enkelt få han til å være ”vektløs” i vannet. Selv om han ikke var vektløs inne i drakten, så var dette ganske nærme den virkelige opplevelsen, og ble raskt opptatt som standard hos NASA. Det Aldrin gjorde på sine romvandringer var ikke hjernekirurgi, men han skrudde i bolter, mutre og brukte andre verktøy for å evaluere bruken i rommet. Han hentet også inn eksperimenter som var festet på utsiden.

 

Agena målfartøyet bundet fast i Geminikapselen Foto:NASA

Buzz Aldrin på romvandring under Gemini 12 Foto:NASA

Men i tillegg til vellykkede romvandringer ble det også utført flere forsøk med å møte ett Agena målfartøy, og flere sammenkoblinger med dette. Det ble også utført eksperimenter med å binde de to fartøyene sammen med en lang wire for å se hvordan de to fartøyene da ville oppføre seg. Også inne i fartøyet ble enkelte eksperimenter utført, og en knapp i fartøyet var ganske enkelt bare merket FROG. Dette var knappen for å aktivere ett eksperiment med froske-egg for å se hvordan de ville vokse i vektløshet.

Aldrin ute på romvandring Foto:NASA

Gemini 12 gikk inn i historien som en av de mest vellykkede Geminiferdene som ble gjennomført. Dette mye takket være Buzz Aldrins perfekte romvandringer. Veien var nå ryddet for å ta fatt på den største oppgaven; Månen.

Oppdatering på romfergen Discovery

Inspeksjonen av romfergen Discovery etter den utsatte oppskytningen har avdekket at sprekken i beskyttelseslaget rundt den eksterne tanken ikke bare var en sprekk i skummet. 

Sprekken i skummet på den eksterne tanken. Foto NASA

 Det viste seg at det var to lange sprekker i metallstrukturen under som gjorde at skummet sprakk. Dette er ikke første gang slike sprekker er oppdaget, og det finnes en prosedyre for å reparere skaden.  Hvor lang tid det vil ta er usikkert ettersom skummet må erstattes, noe som minst tar fire døgn.

Klikk på bildet for å se de to sprekkene i strukturen på hver sin side av forhøyningen. Foto:NASA

Hurtigkoblingen som lakk hydrogen. Foto: NASA

Årsaken til hydrogenlekkasjen ser også ut til å være funnet i en skjev tettering inne i mekanismen for hurtig tilkobling. Allerede i dag, fredag, vil installasjonen av nye komponenter bli iverksatt.

Romfergen må imidlertid vente til det nye oppskytningsvinduet åpner tidligst 30. November før den eventuelt kan ta av igjen.

Hvorfor faller ikke ISS ned ?

Svaret er enkelt: Den gjør det hele tiden !

La meg klargjøre med en superenkel versjon av vektløshetens prinsipper.

Tenk deg at du står på toppen av ett tårn som er 200km høyt. Du kaster en stein rett fremover. Hva skjer ?

Jo, om du er som meg, så går steinen ca. 15-20 meter fremover, og deretter faller den som den steinen den er. Det vil se ca. slik ut:

Men hva skjer om du kaster mye hardere ? Tenk deg at du langer ut i umenneskelig hastighet med den steinen din slik at du oppnår ca. 10000km/t. Da vil det se ca. slik ut:

Nå skal du tenke deg at du kaster steinen i en hastighet på nesten 25000km/t. Dette skjer:

Steinen kastes nå så fort fremover, at tyngdekraften ikke rekker å dra den tilbake til bakken før den har forsvunnet over kanten på jordkloden og går deretter i bane. Du får den med andre ord i bakhodet etter ca. 90 minutter.

Tyngdekraften virker hele tiden på steinen, og vil dra den ned til bakken. Men fordi det ikke er luft i en høyde av 200km er det ingenting som bremser steinen når den først har fått fart. Derfor vil det oppstå en balanse mellom hastigheten fremover, og tyngdekraften nedover, som får steinen til å falle rundt jorden i en konstant bevegelse. Den faller nemlig hele tiden mot jorden, men treffer den ikke fordi den har så stor hastighet at punktet den vil lande på er utenfor jordkloden. Her er en enkel fremstilling av bevegelsen som oppstår som følge av resultatet av de to kreftene som virker på steinen:

Når den kommer hit har den jo ikke mistet noe fart på grunn av at det ikke er noe luft som sakker den i den høyden, og den vil bare fortsette.Hadde tyngdekraften ikke virket på steinen ville den fortsatt i en rett linje i det uendelige, men tyngdekraften drar den hele tiden mot jordens sentrum, og dermed oppstår fenomenet med at ting kan gå i bane rundt en planet. Vi se altså at det er hastigheten som er avgjørende for at en gjenstand skal gå i bane rundt en planet, ikke høyden. Grunnen til at vi må opp for å få det til er for å komme ut av den tykke atmosfæren som gjør det vanskelig å oppnå slike hastigheter. Derfor kan en se at for eksempel romfergen går oppover, og deretter legger seg med ryggen ned, og fly mer mot øst enn oppover. Det er for å oppnå stor nok hastighet, samtidig som den oppnår høyde. 

Vi ser her at en romferge, eller ISS for den del, som går i bane rundt jorden er påvirket av en god del av tyngdekraften. 88% av de 9,81m/s2 som virker på oss ved havoverflaten virker enn på ISS. Men hvordan kan da astronautene sveve inne i ISS og utenfor? Jo det er like enkelt som det forrige svaret, nemlig at de faller akkurat like fort som ISS. Og siden ISS ikke bremses av noen særlig karakter, faller astronautene konstant inne i ISS. Luften inne i ISS beveger seg jo også like fort, så det blir til at de svever rundt inne i romstasjonen. 

Ennå litt vanskelig å forstå ? Tenk deg at du står inne i en heis i ett vanvittig høyt hus. Du står på en vekt på gulvet i øverste etasje. Vekten din kan avleses på vekten som følge av at tyngdekraften drar massen din ned mot jordens senter, men hindres av gulvet i heisen. Kabelen som holder heisen kuttes, og bremsene frakobles. Du og heisen faller nå rett ned mot jorden og begge faller like fort. Ettersom gulvet i heisen nå faller like fort som deg og vekten, vil jo ikke vekten ha noe som presser i den hverken over eller under, og vil vise 0kg. Du er altså "vektløs" inne i heisen. Og akkurat som astronautene vil du kunne flyte rundt inne i den. Helt til den når bakken da...  

I virkeligheten er det noen molekyler med gass selv i en høyde av 200km, og disse vil sakte redusere hastigheten over tid, slik at steinen vil falle tilbake til jorden på ett tidspunkt. Idet steinen kommer ned i den tettere atmosfæren vil den bremses dramatisk, og brenne opp som følge av friksjonen mellom steinen og luftmolekylene som treffer den. ISS motvirker dette med å øke hastigheten sin med jevne mellomrom ved hjelp av rakettmotorene til de russiske foryningsfartøyene. Når dette skjer oppstår det faktisk litt tygdekraft mens motorene akselererer romstasjonen, noe du kan se på denne videoen.

Håper denne superenkle forklaringen kan være til hjelp for de som ikke helt ser sammenhengen mellom fart og det å gå i bane.

Verden vil bedras...

Den "mystiske raketten" i artikkelen

VG slår i en artikkel i dag opp at det trolig har funnet sted en hemmelig rakettoppskytning utenfor
kysten av California. Hverken pentagon, NASA eller forsvarsdepartementet sier det vet om noen rakett. Heller ingen av de mange pilotene i området skal ha rapportert om noe oppskytning. VG er ikke alene om dette, da de har funnet saken hos CBS, som er like forbauset. Der kan du også se en flott video av dette "utrolige fenomenet" nederst i saken.

Men her må vi stikke fingeren i jorda og se på fakta. Dette er nok ikke noen rakett. Det er mer sansynlig ett fly i stor høyde som kommer fra bak horisonten og flyr direkte mot den som filmer. Hverken mer eller mindre. Det er enkelt å skille en rakett fra ett fly på ett enkelt punkt:
Ett fly flyr i ca. 900km/t, og fordi motorene spyr ut varm luft i en kald atmosfære dannes det kondens(les damp) bak motorene. Det er det du ser på bildet og videoen. En rakett må oppnå minst 25000km/t for å komme i bane, og det du ser bak en rakett er ikke kondens, det er røyk. Røyken er mye tettere enn kondensen, og ikke like påvirket av vind. På videoen og bildene kan en klart se at stripen er dratt utover, selv om "raketten" ennå er inne i atmosfæren, ettersom vi kan se den bevege seg. Da måtte de ha sendt opp den raketten i minst kuling vindstyrke for å få den effekten. Ingen ville sendt opp en rakett til flere millioner dollar i dårlig vær. Det er enkel matematikk. Så om det er en rakett på videoen er det den tregeste raketten i verdenshistorien. La meg minne om av romfergen bruker bare ca. 8,5 minutter fra bakken og opp til en høyde av godt over 100km. Andre, mindre raketter bruker bare 6,5 minutter ettersom de ikke trenger ta hensyn til G-kreftene ettersom det ikke er mennesker innvolvert. Det går med andre ord mye raskere enn objektet på filmen. Raketter går heller ikke rett opp, de går i en bue slik at de til slutt nesten er vannrette, ettersom hastigheten bortover er like viktig som høyden den oppnår. Det lyset en kan se på videoen er nok bare sola som skinner i flyskroget, ikke noen rakettmotor. Dette forklarer at ingen piloter så noe uvanlig, for fra deres synsvinkel var det ikke noe spesiellt. Ei heller ble "raketten" fanget opp på noen radar. Og ingen må tro at USA ikke har radarovervåkning mot raketter som kan true landet.

Her er noen bilder, slik at du selv kan bedømme. Klikk på bildene for større utgaver.

Nærbilde av fly i stor høyde

Bilde av hva vind gjør med røyk etter romfergen etter oppskytning. Romfergen sees til venstre der den er på vei ut i verdensrommet.

Delta rakett noen sekunder ett liftoff. Se hvor høyt den er kommet på bare ca. 10-15 sekunder

Kondensstriper fra tre fly som passerte etter hverandre.

Curiosity - NASAs nye robotgeolog

Sammenligning av størrelse. Foto:NASA/JPL-Caltech

NASAs neste kjøretøy på Mars heter Curiosity, og vil bli en helt ny æra innen robotkjøretøyer på Mars. Den første roveren, Sojourner, var litt større enn en mikrobølgeovn og levde i 83 marsdøgn. De neste to het Spirit og Opportunity og landet på Mars i 2004. Begge to var ment å fungere i 90 marsdøgn, men begge er ennå i live. Spirit sitter fast men brukes ennå til vitenskaplige formål. Opportunity derimot er på full fart rundt på Mars. Den har tilbakelagt ca. 24,5 mil på overflaten, og fungerer over all forventning. Begge kjøretøyene er helt like, og er ca 1,5 meter lange og veier rundt 174 kilo.

Den nye roveren derimot er på størrelse med en liten bil og veie ca 900 kilo. Den nye størrelsen vil også gi Curiosity bedre fremkommelighet, ettersom den kan forsere hindre på opptil 65cm. Curiosity drives heller ikke av solceller, men av en radioaktiv celle som vil sørge for strøm og varme. Solcellene har vært en enorm begrensning på de gamle roverne ettersom de var avhengig av sollys for å fungere. Dette innebar at de måtte lande nær ekvator, og at når vinteren kommer må aktiviteten begrenses. Når Curiosity kommer med sin egen strøm vil den kunne lande hvor som helst, og fungere natt og dag. Mange ser på dette som farlig, ettersom det kan ende med spredning av radioaktivt materiale ved en katastrofal feil i oppskytningen av fartøyet. NASA har derimot beregnet det til 96,7% sikkert at oppskytningen går bra, 0,4% fare for spredning ved en katastrofe, og 2,9% sjanse for at det ikke blir noe spredning ved en katastrofe. Disse tallene er basert på statistikk. Om det blir radioaktive utslipp vil disse ikke tilsvare mer enn det du får i deg ved å ta ett røntgenbilde hos tannlegen.

Tegning av Curiosity på Mars  Foto:NASA/JPL-Caltech

Det er i utgangspunktet beregnet at Curiosity skal fungere i ca. 23 måneder, men vil trolig fungere mye lengre. Den er som Opportunity og Spirit utstyrt med en mast påmontert kameraer. Nytt er blant annet ett kamera som vil kunne ta opp video i opptil 10 bilder per sekund. I tillegg har den en robotarm foran med mange forskjellige verktøy. Disse innebefatter blant annet en drill med tilhørende utstyr for å analysere støvet som kommer opp fra hullet etter drillen. En sterk laser er også påmontert masten på toppen sammen med et kamera som kan fange opp sammensetningen i steinen laseren skyter på. Dette vil gi oss verdigfull informasjon om hva Mars består av, og om det er elementer tilstede som kan vise at det en gang var liv der. Selvsagt vil det også være ett mikroskop og ett spektrometer på armen. Ett spektrometer analyserer lyset steinen avgir for å bestemme hva den består av.

Tegning av landingen av Curiosity  Foto:NASA/JPL-Caltech

Hovedoppgaven til Curiosity er å finne ut om det har vært, eller er mulighet for bakterielt liv å eksistere på Mars. Oppskytningen vil etter planen finne sted mot slutten av 2011, og den vil trolig være fremme i midten av 2012. Når den kommer til Mars vil den bruke ett helt nytt konsept for å lande. Først vil den bruke standard varmeskjold og fallskjerm. Men når den nærmer seg overflaten vil små rakettmotorer rundt fartøyet tenne, og hele fartøyet vil sveve over bakken. Selve roveren vil deretter fires ned til overflaten, tauene kuttes, og landingsfartøyet fly vekk og krasje i trygg avstand fra roveren. Det nytter ikke lande på Mars med bare fallskjerm, da atmosfæren er så tynn at det ikke vil gi tilstrekkelig oppbremsning. De foregående roverne har brukt ”ballonger” festet rundt hele fartøyet. Dette førte til at hele fartøyet hoppet rundt på overflaten før det til slutt stoppet, tappet luften ut av ballongene og åpnet seg. Dette vil bli veldig vanskelig med en rover på 900 kilo.

Jeg gleder meg til å se Curiosity i aksjon, og mens vi venter kan vi kose oss med å se den bli bygget hos NASA/JPL her: http://www.ustream.tv/nasajpl

Besøk hjemmesiden til prosjektet her: http://marsprogram.jpl.nasa.gov/msl/